Mor og barn få dager etter fødsel. Foto: Majala Bjørnsen Tamber
Mor og barn få dager etter fødsel. Foto: Majala Bjørnsen Tamber Vis mer

Hjemmefødsel ble drømmefødsel

Publisert

For fire dager siden fødte jeg hjemme. Mens snuppa sover i hengevuggen sin ved siden av meg, skriver jeg ned fødselshistorien mens den er ganske fersk i minnet.

Edgammelt triks satte i gang fødselen?

Det hele begynte så smått med murringer og sterke kynnere tirsdag kveld etter at samboeren min hadde overtalt meg til en runde i sengehalmen for å se om det kunne sette i gang ting. Murringene varte hele natten og utpå morgenkvisten. Noen av maseriene var regelmessige på morgenkvisten, men gav seg igjen ganske fort. Jeg var skikkelig sliten og skuffet siden jeg hadde hatt så mye vondt til ingen nytte og sverget at det ble siste forsøk på å sette i gang fødselen med den metoden. Noe det jo også ble…

På Onsdag fikk jeg sterk trang til å gjøre klart til fødsel, så jeg sanket sammen håndklær, kluter, sengetøy og kladder, og satte alt klart på gjesterommet. Så skrubbet jeg dusjen og vasket hele badet. Resten av dagen gikk som normalt, men jeg kjente murringene og takene en gang iblant.
Nå skjer det noe!

Da klokken nærmet seg 18 begynte jeg å kjenne noe som lignet veldig på rier, de var ikke veldig vonde, men vonde nok til at jeg skjønte at dette ikke var kynnere. Jeg begynte å ta tiden, og de kom regelmessig med 8 minutter i mellom. Jordmoren min skulle ha nattevakt på abc denne natten, så jeg hadde et lite håp om at det skulle ta litt tid slik at hun kunne være med på fødselen. Hvis ikke var back-up jordmora klar for fødsel hun også, så det var ingen fare for å måtte dra på sykehuset i mangel av jordmor.

Back-up jordmor kom hjem

Kl 20 sendte jeg melding til jordmoren min, og sa at jeg hadde rier med 8 min i mellom, men at de ikke hadde tatt seg opp i styrke og jeg ville ringe når de tok seg opp. Hun tok da kontakt med back-upen og avtalte at jeg skulle ringe henne for å gi en oppdatering før jeg gikk og la meg.

Riene var helt greie, og jeg kunne fint se på tv og sysle med mitt mens det sto på. Jeg ble etter hvert skikkelig løs i magen og løp på do ganske ofte. Da klokken nærmet seg 23 begynte slimproppen å gå, og det var litt blod i den. Jeg ringte så back-upen og sa hvordan det sto til, og vi ble enige om at hun skulle komme en liten tur for å sjekke hvor langt ting var kommet selv om riene ikke hadde tatt seg opp i styrke.

Kl 24 var jordmoren hjemme hos oss, og vi snakket litt om vi hadde noen ønsker under fødselen før hun undersøkte meg. Vi hadde ikke noe særlig å tilføye det som hadde blitt sagt på hjemmebesøket i uke 36, så vi sa bare at jeg gjerne ville bruke badekaret under utdrivningen. Hun undersøkte meg så, og jeg hadde 3-4 cm åpning, akkurat som jeg forventet. Noe var igang, men jeg var ikke i aktiv fødsel enda. Siden jordmora hadde en time å kjøre ble vi enige om at hun skulle bli noen timer mens vi prøvde å sove litt for å se om ting tok seg opp. 

Jeg fylte varmeflasken min og gikk til sengs, og fikk sove endel mellom riene. Noen av riene var vondere enn andre, men det var nok også fordi jeg lå. Riene var mye enklere å takle sittende eller mens jeg sto og gikk. Jeg løp fremdeles ofte på do, og det kom mer og mer blodblandet slim.

Jeg sa til jordmora hvordan det gikk, og vi fant ut at hun nok bare kunne reise hjem igjen siden riene fortsatt kom med 8 minutter i mellom. Jeg skulle ringe så fort jeg merket at det tok seg opp.

Jeg forsøkte å sove igjen, men riene var akkurat for vonde til at det gikk så jeg ble bare liggendes våken og tenke på det som skulle skje. Der og da føltes ting ganske tungt siden det tok så lang tid, og jeg var sliten etter å ha sovet dårlig de to siste nettene. Da sambo sto opp med sønnen vår mellom kl 6 og 7 var riene blitt endel vondere, men fremdeles 8 minutter i mellom. Jeg måtte gråte litt for å få ut frustrasjonen, og det hjalp godt med litt trøst og nærhet da.

Riktig fokus hjalp

Nå kjente jeg at riene ble vondere og vondere, så jeg begynte å gå rundt i stua og massere korsryggen for å komme gjennom dem. Så lenge jeg gjorde det gikk det helt fint og jeg taklet riene superbra. Jeg var flink til å fokusere på åpen kjeve og hender, og at jeg var tung i rumpa og lårene. Det siste hjalp spesielt på de tidlige åpningsriene, himmelstor forskjell faktisk.  Jeg forsøkte så godt jeg kunne å tenke positivt, at jeg skulle åpne meg og ta en ri av gangen. Aldri grue meg til neste slik som jeg gjorde under forrige fødsel.

Gikk og gikk rundt i stua

Da klokken var 7.45 ringte jeg jordmoren min som hadde hatt vakt på abc, og hun skulle komme rett til oss etter å ha tatt seg en kaffekopp. Jeg ble skikkelig lettet for nå viste jeg at det ville bli henne som skulle ta imot jenta vår. Ikke at det var noe galt med back-upen, jeg hadde bare ikke like god kjemi med henne som hun jeg hadde gått til kontroller hos. Samboeren min reiste med sønnen vår i barnehagen.

Da klokken var mellom 9 og 10 kom hun endelig, og hun skjønte med engang at ting var skikkelig i gang og at det snart ville bli baby. Hun ville ikke stresse med å undersøke meg, så jeg fortsatte bare å gå frem og tilbake for å takle riene. Jordmora tok seg en kopp kaffe, snakket løst og ledig med sambo. Jeg var også med i praten mellom riene som nå kom med 3-4 minutters mellomrom. Det var så trivelig og god stemning i huset, og jeg slappet godt av.

Opp i badekaret

Riene ble aldri noe vondere, bare litt hyppigere og da klokken var rundt 11 kjente jeg at det begynte å presse nedover på slutten av hver rie. Jeg sa til sambo at han kunne fylle badekaret for nå ville jeg gå oppi, det var jordmora enig i for hvis ikke kunne det hende jeg ikke fikk brukt det i det hele tatt. Sambo tente lys og fylte på vann, mens jeg jobbet gjennom riene som nå kom enda litt oftere, men ikke var noe vondere enn før. Det var veldig lett å beholde roen og virkelig jobbe sammen med kroppen. Jordmor tippet på at jeg nå var ved 7-8 cm åpning, hun følte fremdeles ikke behov for å undersøke meg annet enn å lytte på babyen med jevne mellomrom, og hun hadde det bare fint.

Jeg kom meg til slutt oppi badekaret, og det var helt himmelsk! Riene var bare murringer når jeg lå i vannet, det var så deilig!! Jeg kjente mer og mer pressetrang, men ikke de sterke pressriene foreløpig, så jeg lå der bare og slappet av. Jeg ble tvunget i en banan og appelsinjuice for å få energi til pressefasen, men jeg var ikke sulten og måtte bare presse det ned. Riene kom med 2-3 minutters mellomrom og var fremdeles like lette, så jeg fortsatte bare å slappe av. Vi ble enige om at hvis ikke noe skjedde den neste halvtimen, så skulle jordmor undersøke meg.

Mens vi ventet kysset og koste jeg litt med sambo, noe som gav litt sterkere rier, men ikke sterke nok. Det var uansett godt å få litt nærhet. Da halvtimen var gått undersøkte jordmor meg, og her var det helt klart med 9 cm åpning og en kjempetynn kant som ville bli borte med engang pressriene kom. Kroppen hadde rett og slett bare tatt seg en liten pause. Vi snakket om at hun kunne ta vannet for å få fart på ting igjen, men jeg ville vente enda litt til. Jeg grudde meg litt til pressriene.

Siste finale i lykkerus

Jeg var overlykkelig over at jeg hadde kommet så langt uten å ha grusomt vondt eller miste kontrollen. Jeg sa også at jeg var skikkelig stolt av meg selv for dette var ikke vondt! Tenk om alle fødsler var som denne sa jeg, da hadde ikke folk vært redde for å føde hjemme! Det var så himmelstor forskjell fra fødsel nr 1 at jeg ble helt i lykkerus.

Det skjedde fremdeles ikke noe mer på riefronten, så jeg ba etterhvert jordmor om å ta vannet. Hun tok det mens jeg hadde en ri og tøyde samtidig på den siste lille kanten som var igjen. Nå var det bare å vente.
Ut på tre pressrier!

Plutselig kom en pressrie kastet over meg, og kroppen presset for meg uten at helt skjønte hva det var. Hodet kom langt ned allerede på den første rien. På den andre rien som kom kort tid etter skjønte jeg hva som skjedde og presset med av hjertets lyst mens jeg kjente at hodet presset mot åpningen. Det svidde ja. Jeg var flink og holdt igjen da jordmor sa jeg skulle det, og pustet rask og overfladisk sånn som man får beskjed om. Kroppen gjorde det helt av seg selv. På den første pressrien kom hodet ut. Jeg tok så hendene ned og hjalp kroppen ut mens jeg trykte. Sambo var også med. På den tredje pressrien var plutselig hele snuppa ute og jeg tok henne opp på brystet selv.

En nydelig jente!

Alle smertene var borte, og oppå meg lå den nydeligste lille jenta dekt av fosterfett akkurat som storebror var. Jeg synes hun var veldig lita, men jordmor mente hun var mellom 3 og 3,5 kg stor. 

Snuppa skrek mens hun søkte etter brystet. Hun fikk full score på apgar. Morkaken kom ut og var helt fin.

Vi kom oss etterhvert opp i stua på madrassen som lå klar med kladder og håndklær. Sambo hadde kledd av seg på overkoppen og holdt jena si hud mot hud mens jeg dusjet. Jordmor undersøkte meg, og konstaterte at jeg hadde noen små hudavskrapninger, men ingen rifter. 0 sting! Det var skikkelig deilig å slippe å sy.

Jeg fikk snuppa tilbake på brystet og hun fant puppen veldig fort og sugde med stor iver. Nå bare koser vi oss, hun er jo så rolig og god. Hun sover masse i hengevugga si og titter på oss med store øyne når hun er våken. Livet som tobarnsmamma er bare herlig foreløpig! Til tross for mursteinpupper og ammetåke!

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer