Nysjerrige og aktive barn er utsatt i områder hvor giftige dyr lever. Vi har én giftig slangeart i Norge, nemlig huggorm. Huggorm trives i skog og mark og lever så langt nord som til Saltfjellet. Huggormgiften er en kompleks blanding av ulike stoffer som virker på kroppen på forskjellige måter. Et huggormbitt gir to bitemerker med ca. 3-9 mm avtand.

Alvorlighetsgraden av forgiftningen er vanskelig å forutsi, og avhenger blant annet av lokaliseringen av bittet og mengden gift som blir sprøytet inn. Barn er spesielt følsomme for huggormgift. I minst 30 % av bittene sprøytes det ikke inn gift (tørre bitt), og man får dermed ingen reaksjon. Hvis man 6-8 timer etter et huggormbitt fortsatt ikke har fått noen reaksjon, har det sannsynligvis et tørt bitt.

Reaksjonen kan variere fra beskjeden lokal hevelse og rødhet til en livstruende tilstand med stor hevelse, hudblødninger, kvalme, brekninger, magesmerter, diaré og sjokk i løpet av få timer.

Behandling:
Personer som er blitt bitt av huggorm skal holde seg mest mulig i ro. Barn som er bitt, bør om mulig bæres.
Barnet skal holdes i ro og man bør reise til sykehus. Ring 113 hvis barnet utvikler kraftige symptomer. På sykehus kan barnet få antiserum, hvis nødvendig.

Man skal ikke:

Annonsørinnhold

Aller Media

Denne har tatt verden med storm!

• Gi såkalte "Ormetabletter" - de har ingen effekt.
• Man skal ikke skjære i bittområdet, eller prøve å suge ut giften.

• alle med symptomer
• alle barn under 12 år
• de som er bitt i hode, hals, bryst, mage eller rygg
• eldre
• gravide
• personer med redusert allmenntilstand, personer som bruker ACE-hemmere (en spesiell blodtrykksmedisin).

• Sosial og helsedirektoratet http://www.shdir.no/index.db2?id=7900
• Pediatri og pediatrisk sykepleie. Randi Grønseth og Trond Markestad, fagbokforlaget 1998