KVINNEDAGEN: – Vi må framsnakke det å være jente! Og vi må framsnakke mennene som er gode forbilder – for dem er det også mange av, understreker journalist og forfatter Kristin M. Hauge. FOTO: Mona Nordøy
KVINNEDAGEN: – Vi må framsnakke det å være jente! Og vi må framsnakke mennene som er gode forbilder – for dem er det også mange av, understreker journalist og forfatter Kristin M. Hauge. FOTO: Mona Nordøy
Kvinnedagen:

- Hvor ble det av respekten for jenter?

Da tenåringsdatteren fortalte om jenter som var redd for å dusje sammen fordi de kanskje ikke var fine nok, bestemte Kristin M. Hauge (48) seg for å skrive bok.

Det var på skoleavslutningen for datteren Hedda i tiende klasse, våren 2015, tårene begynte å trille hos Kristin. Det ble så tydelig at jenta hennes var i svevet – på vei vekk fra hennes trygge favn og ut i den store, vide verden. Hadde hun gitt henne nok ballast og verdier som kunne hjelpe henne å ta gode valg?

Fortsatt pleide datteren å komme tassende inn til henne i nattkjolen på kvelden for å få hennes råd. «Hva skal jeg gjøre? Hva ville du ha gjort?»

Hun hørte henne fortelle om hvordan jenter ikke lenger torde dusje sammen, fordi de var så usikre på sin egen kropp, på om den var fin nok til å vises fram. Samtidig leste Kristin i avisene om jenter på samme alder som gjerne delte nakenbilder av seg selv og filmet famlende samleier med mobilen. Og hun leste om stadig stigende voldtektsstatistikker.

Selv hadde hun solt seg toppløs som ungdom fordi hun følte seg fri. På fest var hennes grenser alltid blitt respektert, gutta fulgte henne til og med trygt hjem. Ja, som jente og kvinne hadde hun generelt opplevd å bli heiet fram.

LES OGSÅ: Slik påvirker nettvanene tenåringsjenters selvbilde

Rådene jeg vokste opp med, funket ikke lenger

Under hennes oppvekst på 1970- og 80-tallet, før mobilen ble allemannseie, var skjønnhetstyranni, netthets, pornokultur og sexpress fremmedord. Nå lå alt dette og dirret i lomma hos datteren hennes. Kristin kjente morshjertet både banke og blø. Hvilke svar skulle hun gi?

– De rådene jeg vokste opp med, funket ikke lenger. Datteren min sto overfor problemstillinger og utfordringer jeg ikke visste noen ting om. Som mamma kjente jeg meg veldig usikker, forteller Kristin, med klar og tydelig stemme.

Etter å ha blitt mamma hadde hun også oppdaget at Norge på langt nær var så likestilt som hun trodde. Inne i henne vokste et stort spørsmål fram: Hvor ble det av respekten for jenter? Og hvor ble det av respekten vi jenter har for oss selv?

– Jeg forsto at jeg måtte ta en timeout og gå tilbake i tid. Tilbake til de damene på 1970-tallet som var med på å skape det likestilte Norge.

Tilbake til den tida de kjempet for verdier, respekt og likeverd. Nå har journalisten skrevet boken «Brev til en datter. Alt du bør vite fordi du er jente» – som selvsagt lanseres på kvinnedagen 8. mars.

I boken skriver hun personlige brev til sin egen datter. Og hun skriver om livshistoriene til fem ulike kvinner, alle mødre og uttalte feminister på 1970-tallet.

Hun har ikke oppsøkt dem fordi de har hatt blendende suksess og fått gater oppkalt etter seg, men fordi de har vært yrkesaktive mødre som uselvisk tok tak i hver sin del av hverdagen, og ga viktige bidrag til å gjøre Norge til et mer likestilt land. Hun ville vite hva de lå våkne for om natta. Ville høre deres personlige historier, vite hva de tenkte og drømte om. Hva de bekymret seg for. Og hva som ikke har gått slik de håpet.

«En voldsom oppvåkning» kaller Kristin de tre årene hun reiste rundt og samtalte med dem. Ikke minst møtte hun seg selv grundig i døra.

LES OGSÅ: Bør tenåringens kjæreste få overnatte?

FEMINISME: – Som liten trodde jeg at feminisme var noe sint og farlig. Det er det motsatte. Det handler om at vi alle har en rett til å være med på å forme og definere verden, mener Kristin. Foto: Mona Nordøy
FEMINISME: – Som liten trodde jeg at feminisme var noe sint og farlig. Det er det motsatte. Det handler om at vi alle har en rett til å være med på å forme og definere verden, mener Kristin. Foto: Mona Nordøy Vis mer

– Vi som ble født på 70-tallet, kom til et ferdig dekket festbord, et festbord som kostet mange krefter å lage. Vi trodde at vi fikk likestilling som en fødselspresang med evig garanti. Dermed har vi spist så selvfølgelig av bordet, jenter som meg har nærmest snytt oss i damaskduken! Vi har sittet på som gratispassasjerer og tenkt at det ordner seg, men det gjør ikke det. Hver generasjon må gjennom sin egen oppvåkning!

Da Kristin vokste opp på 1970- og 80-tallet, som yngst av tre søstre på en bondegård i Våler i Østfold, var hun ikke et øyeblikk i tvil om at hele verden lå for hennes føtter, at hun stilte på nøyaktig lik linje som gutta. Både foreldre og lærere klappet henne fram.

Fikk ikke barbiedokke

Hun fikk aldri barbiedokke, men var tilfreds med en litt mer lubben Tjorven-variant. Hun ble aldri drillpike, slik bare de aller peneste jentene ble, men syntes det var helt kurant å spille althorn med sin tannregulering. Og det var helt innafor å være ei gedigen kløne i håndarbeid, en vandrende katastrofe i heimkunnskap – på lik linje med noen av gutta. I Kristins klasse var den kuleste jenta med på elgjakta. Da de var russ, ble landet styrt av Gro Harlem Brundtland.

Første gang det begynte å ane henne at kvinner og menn ikke ble vurdert likt, var hun 19 år. Hun var på sin første jobb som journalist i lokalavisa da ordføreren hun skulle intervjue, kikket rart på henne og spurte den mannlige fotografen om hvor journalisten befant seg. Kristin trodde bare han fleipet. Så ble hun mamma, og smalt rett inn i kjønnsstereotypiene.

– Som mamma på bygda kjente jeg meg omgitt av et kjønnsrollemønster jeg trodde vi for lengst hadde lagt bak oss. Bare noen timer etter fødselen følte jeg det var forventet at jeg nå skulle lage alle middager fra grunnen av, gå i syklubber, delta på Tupperware-parties og være en lykkelig, mest mulig hjemmeværende, husmor. Dette var det vanskelig å forstå.

LES OGSÅ: - Det er når barna blir tenåringen foreldrejobben starter

Ble ikke regnet med lenger

Tilbake i full jobb, etter åtte måneder med mammapermisjon, merket Kristin at noe var annerledes der også.

– Jeg opplevde at jeg ikke lenger ble regnet med like mye som før. Vi småbarnsmødre var liksom ikke der når det gjaldt. Vi var hjemme med syke barn, eller hadde allerede dratt for å hente i barnehagen når de viktige avgjørelsene skulle tas. Småbarnsfedre, derimot, var like attraktive.

Over tid gjorde hun seg også disse erfaringene:

– Kvinners lønn var lavere, særlig i stillinger der vi måtte forhandle om vår verdi. Jobbet vi deltid en kortere periode, ble det hengende ved oss lenge. Etter hvert oppdaget jeg i samfunnet rundt meg at menn ofte ga hverandre jobber og verv uten å vurdere kvalifiserte kvinner. Jeg merket meg at enkelte menn lot til å overse kvinner konstant. Og jeg var vitne til både åpen og skjult latterliggjøring av kvinner.

Feminisme var likevel et fremmed og litt skummelt ord. Som liten jentunge trodde Kristin at feminister var damer med lilla skjerf som hatet menn og ikke ønsket at barn skulle bli født. Det var i hvert fall det hun plukket opp fra abortkampen da den brant som sterkest på 1970-tallet.

Før hun fikk barn selv, raljerte hun over stereotypiene av feminister som sinna og sutrete, og forsto generelt ikke hva de snakket om når de ønsket likestilling. Men da Kristin som tenåringsmamma ble liggende søvnløs og rådvill om nettene, var det nettopp disse damene hun bestemte seg for å lete etter svarene hos da hun skulle skrive bok.

LES OGSÅ: Hvordan skal du håndtere tenåringens mobilbruk?

Hedrer 70-tallsfeministene

I dag beskriver hun seg selv som ekstremt ydmyk overfor den viktige jobben 70-tallsfeministene gjorde, og alt de har lært henne:

Av Sidsel Rasmussen i Rakkestad, som rømte til Paris som 16-åring og fikk leve i filosofen Simone de Beauvoirs miljø gjennom flere år, lærte hun hvor viktig det er å leve bevisst og huske på at «å la være å velge også er et valg». Sidsel startet krisesenteret i Indre Østfold da hun kom hjem til Norge på 1970-tallet og demonstrerte i snøskavlene foran Stortinget for voldtektsmottak og fri rettshjelp for voldtektsofre.

Frøydis Guldahl, moren til Åsne Seierstad, viste henne hvor viktig det er å oppdra jenter til å bli trygge og modige – og fokusere på andre egenskaper enn utseende. Frøydis skrev jentelovene, bestselgeren og kultboka «Jentene gjør opprør» på 1970-tallet. Den ble en skandinavisk tv-"serie, nesten som datidens «Skam».

Elisabet Helsing, moren til Jon Almaas, fikk henne til å forstå hvorfor amming ble en viktig kvinnesak, og hvorfor feminisme handler om å gi kvinner tro på seg selv. Elisabet kuppet NRKs lørdagsunderholdning for å få slutt på latterliggjøring av kvinner.

Sissel Benneche Osvold er tidligere kommentator i Dagbladet. Hun lærte Kristin viktigheten av å ta ordet og våge å si ifra om urett. Og at det finnes flere kvinnetemaer enn de opplagte som vi bør snakke om.

Juliet Okparaebo er moren til Norges raskeste kvinne, Ezinne. Juliet fikk Kristin til å se med helt nye øyne på norske kvinners evige klaging over tidsklemma. Og hvor viktig det er at også jenter med hijab får delta i idrett.

LES OGSÅ: - Selv om jeg forteller deg at du er bra nok, vil du ikke tro meg

Håper boka starter samtaler

I sluttspurten av bokarbeidet kom #metoo-debatten, som hun mener bare understreker behovet for «en ordentlig reingjøring av det norske hus».

Nå er nemlig håpet med boka at den setter i gang samtaler mellom mødre og døtre, kvinner og menn. At de prater seg tomme om drømmer, valg, kjærlighet, sex, moral, abort, amming, barneoppdragelse, jobbstress, husarbeid, tidsklemme, kroppspress, utseendefokus og porno. Eller som Kristin engasjert sier det:

– Nå må vi våkne og se hva feministene faktisk gjorde for oss. Vi må passe på så vi ikke mister rettighetene og respekten for hverandre. Det er på høy tid at vi begynner å snakke sammen om verdier og likeverd igjen.

«Moral» er også et ord hun gjerne vil børste støvet av. Og hun ønsker en oppgradering av ordet «voksen».

– Vi må tørre være voksne. Si til døtrene våre at de ikke bør drikke seg dritings og gå hjem alene om natta, men sørge for at de kommer seg trygt hjem. Vi må vise de unge kvinnene hvilken moral og hvilke grenser vi har – både i den virkelige verden og på sosiale medier, sier Kristin, og legger alvorlig til:

– Men det aller viktigste er å få jenter til å ha tro på seg selv, respekt for seg selv og andre, og at de må vise og si ifra om sine egne grenser! At det er blitt et nytt politibegrep i voldtektssaker og seksuelle overgrep som heter «forsinket grensesetting» er noe vi må snakke om.

Datteren hennes har ennå ikke lest hele boken. Hun er blitt 16 år og noen centimeter høyere enn Kristin, men kommer fortsatt tassende i nattkjolen for å gå gjennom dagen. Det er med en langt større ro i kroppen Kristin nå kan svare henne. Når du vet hvor du kommer fra, er det også lettere å vite hvor du skal.

I boken har hun formulert 30 råd til datteren og til alle som er jenter. Men nå skal hun snart likevel oppsummere det hele med ett eneste stort smil og én setning:

– Det er blitt så mye prat om bekymringer og alt det negative rundt å være jente den siste tiden. Derfor må vi snakke om alt det fine ved å være jente også. Til min egen datter og alle unge jenter vil jeg gjerne få si: Fy flate, gled deg over å være kvinne!

LES OGSÅ: Psykologens beste råd til tenåringsforeldre​​

Til forsiden