Foto: Shutterstock ©
Foto: Shutterstock © Vis mer

Hvordan fortelle barn om psykiske lidelser?

Publisert

Tabuene er mange når man kommer til psykisk sykdom. Selv om tallene viser at sykdommer som angst og depresjon er vanlig, er det få som våger å være åpen om det – spesielt ovenfor barna.

Mange opplever at den psykiske helsen svikter en eller flere ganger i løpet av livet, og i følge Rådet for psykisk helse vil cirka halvparten av befolkningen i Norge oppleve en psykisk lidelse en gang i livet. Angst og depresjon er den mest utbredte lidelsen, og mange av de som rammes er foreldre. Selv om disse lidelsene er veldig vanlig, er det fortsatt mye tabu og skam knyttet til psykisk sykdom. Hvordan kan man bryte tabuene og våge å snakke med barna om problemene sine?

- Åpenhet om psykiske lidelser er viktig, mener Ane Hagen. Foto: privat.
- Åpenhet om psykiske lidelser er viktig, mener Ane Hagen. Foto: privat. Vis mer

Ane Hagen er 35 år gammel, alenemamma til en gutt på 11 år, og er en aktiv kvinne med mange jern i ilden. Hun har jobbet over femten år i klesbransjen, drevet egen nettbutikk, hatt agentur med barneklær og vært butikksjef i diverse kleskjeder. Ane var supermamma og karrierekvinne, og en klassisk “flink pike”. Men det ytre stemte ikke med hvordan hun følte seg innvendig. Hun sammenlignet seg med andre, og følte seg mislykket fordi hun selv mente at hun ikke hadde oppnådd nok.

– Jeg møtte veggen skikkelig for litt over ett år siden, forteller hun. – Da hadde jeg kjempet mot depresjon og dårlig selvfølelse i flere år. Til slutt mistet jeg livsgnisten og motivasjonen, fordi jeg følte at jeg aldri lykkes med noe av det jeg prøvde meg på i livet. Mitt kjæresteforhold hadde ikke vært bra, agenturet måtte legges ned og jeg kom meg aldri videre med tanke på bolig, jobb og så videre. De tingene som “alle andre” hadde, ble altoppslukende for meg og jeg følte meg mislykket. 

Ane forsøkte å komme seg gjennom problemene sine på egenhånd, men det førte til at hun ble utmattet og sliten og til slutt gikk det slik det måtte gå, kroppen hennes sa stopp. – Jeg kjente at nå orker jeg ikke mer, og jeg ønsket ikke å leve lenger, forteller hun. – Men jeg hadde en sønn som jeg måtte ta hensyn til, og derfor visste jeg at jeg måtte be om hjelp.

Løsningen for Ane ble å kontakte livskrisehjelpen i kommunen, og etter en samtale med dem ble de enige om at hun skulle legges inn på psykiatrisk avdeling. – Det ble redningen min og lyset i den alt for mørke tunellen. Jeg hadde jo allerede jobbet mye med meg selv, så for meg var dette en hjelpende hånd til å fortsette den jobben jeg hadde begynt på. Sammen med personell og psykolog fikk jeg fokuset over på alt jeg faktisk kunne og all kunnskapen jeg hadde, kontra det jeg følte jeg manglet i livet mitt.

LES OGSÅ: Fødselsdepresjon

Valgte å være ærlig med sønnen

Sønnen hennes var ti år da alt dette skjedde, og han bodde halvparten av tiden hos faren sin. Ane var aldri i tvil om at det var riktig for henne å være ærlig med sønnen om hvorfor hun skulle legges inn på sykehus.

– Det var aldri snakk om å skjule noe for guttungen. Jeg følte at det var viktig for ham å forstå hvorfor jeg hadde hatt så mange dårlige dager innimellom, og at dette ikke var noe han hadde skyld i.  Han er veldig lik meg følelsesmessig og det var vel også viktig for meg at han skulle kjenne at hans følelser ble tatt hensyn til. Jeg ønsker ikke at han skal gå gjennom de samme følelsene som jeg hadde når jeg var på hans alder.

– Etter en samtale med barnepsykologen ringte jeg sønnen min og fortalte at jeg var på sykehuset. Jeg sa til ham at han kunne komme og besøke meg på ettermiddagen hvis han ville det. Da han kom på besøk fortalte vi ham at jeg hadde behov for å slappe av litt og få det bra med meg selv, slik at jeg skulle være mindre lei meg og mindre sliten. Han tok det hele veldig bra og vi har hatt mange gode samtaler i ettertid om hvordan ting var før og etter sykehusoppholdet. Vi har også snakket om hvor viktig det er ikke å holde følelser inne eller late som at man har det bedre enn man har det.

LES OGSÅ: Godt parforhold gir bedre psykisk helse 

Brenner for åpenhet

En årsak til at foreldre holder psykiske lidelser skjult kan være at man er redd for at omverdenen skal tro at de er dårlige som foreldre eller at de ikke kan ta seg av barnet. Frykt for at barnet skal bli ertet, eller at man skal miste omsorgsretten er også noe mange tenker på.

– Det å be om hjelp er et bevis på at du er en god mamma eller pappa, mener Ane. – Ingen forventer perfekte forhold eller perfekte hjem, men at man gjør så godt man kan og det man kan, det kan man faktisk forvente.

Ane jobber i dag som datingrådgiver, driver en egen dating-nettportal og har skrevet bok om emnet. I ettertid ser hun at de tingene hun har vært gjennom med tanke på forhold og depresjon, gjør at hun nå kan ha større forståelse for andre menneskers livssituasjon. – Jeg klarer å sette meg inn i hvordan de virkelig har det. Det igjen har ført til at jeg har blitt ett nyttig verktøy for mange som ønsker å dele tankene sine rundt jakten på kjærligheten og dårlig selvfølelse, med noen som forstår dem og ikke bare har lest seg til kunnskap.

Hun går fortsatt jevnlig til psykolog og jobber mye med selvutvikling på egenhånd - Har man vært bitt av "Flink pike" syndromet, er det ikke slik at det går over på en to tre, sier hun. - Det er alltid godt å ha noen som kan ta tak i tendensene og holde en litt igjen. Jeg prøver ikke å presse meg selv like hardt som jeg har gjort før. Selv når ting er moro kan man ikke si ja til alt og det er viktig å kjenne på følelsene underveis i prosessen. Hvis ikke faller man tilbake til gamle synder og blir utbrent på nytt.

Tenk over hva barnet har sett

Jan Steneby er fagkoordinator i organisasjonen “Voksne for barn” og jobber med skolering av fagpersonell i forhold til ivaretakelse av barn som pårørende. Han mener at det er viktig å ta utgangspunkt i hva det er barnet har sett og opplevd når man skal forklare psykiske lidelser for barn, og at foreldrene bør tenke over hvordan sykdommen viser seg i heimen.

– Foreldre som er syke kan ha vansker med å se barna og vet kanskje ikke hva barna har fått med seg, sier han. – De mest vanlige kjennetegnene på foreldrenes sykdom er at de gjerne blir lettere sinte og får kortere lunte ovenfor barna. De vanlige rutinene i hjemmet blir kanskje også annerledes i de dårlige periodene, man klarer kanskje ikke å være med på vanlige ting og man ligger mer på sofaen og sover. Dette er ting barn legger merke til. 

– Som voksne har vi en idé om at vi skal beskytte barna våre for alt vondt, og det er prisverdig i seg selv. Men selv om man skjuler, så tror jeg ungene aner. Og det de aner, bruker de gjerne mye tid på. Det må være åpent for at barna skal kunne spørre oss om hva som har skjedd. Men man er ikke en dårlig forelder selv om man forsøker å skjule lidelsen for barnet sitt, understreker han.

LES OGSÅ: Blir man lykkelig av å få barn? 

Vanskelig å gi konkrete svar

På spørsmål om hvordan man konkret kan forklare psykisk sykdom til små barn, synes Steneby at det er svært vanskelig å komme med noe fasitsvar. Men han trekker frem begreper som “tankesykdom” og “trist film i hodet”.  

– Det viktigste er at man snakker med barna om at dette ikke er deres skyld, sier han.

Enkelte foreldre er redde for at åpenhet om problemene, kan føre til at de påfører barna sin egen angst. Steneby mener at det kommer helt an på hvordan man omtaler problemene sine.

– Hvis ungene får forsterket sin egen skyldfølelse, kan de bli redde for å gjøre noe i tilfelle noe kommer til å skje. Man må være forsiktig med å påføre ungene skyld for noe som egentlig handler om oss selv. 

– Et vanskelig dilemma oppstår når ungene blir litt eldre og lurer på om det samme kan skje med dem. Vi må våge å snakke med unger om temaer som det ikke finnes et ja og nei svar på. Som foreldre ønsker vi jo å gjøre ungene våre trygge, og velger derfor ikke å gå inn i denne type problemer. Dagens foreldre bør trene på å snakke om det, da vil våre barn vokse opp med en bedre forståelse for denne type temaer, sier han.

I juni 2009 skjedde det en viktig endring i Helsepersonelloven, da barn fikk status som pårørende. Dette betyr at de har en rettighet til å få informasjon. Dette er en plikt som er pålagt helsepersonell, både på sykehus og i kommunene. – En rekke kommuner tilbyr også gruppevirksomhet for barn, som er en type samtale/mestringsgrupper, forteller Steneby. – Her får barna anledning til å snakke om det som skjer hjemme og trening i hvordan man skal leve med det, avslutter han.

Om du vil lese mer om dette temaet, finner du mye nyttig informasjon på nettsiden “Når barn blir pårørende

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer