I det grønne huset langs veien
I det grønne huset langs veienVis mer

I det grønne huset langs veien

Det er sannelig ikke lett å kombinere hjemmefødsler med noen som helst annen jobb. Siden jeg for tiden jobber i halv stilling på Føderiket, kan det til tider bli litt for spennende. Uansett hvor mye jeg bytter på vakter, er det umulig å beregne hvilken dag kvinner føder på. Jobbehelgen min nærmet seg, og hjemmefødsel mamma`n hadde enda ikke født – 9 dager over termindato, denne babyen hadde nemlig bestemt at lørdag like etter Grand Prix var en flott dag å bli født på.

Med vakt på to telefoner startet lørdagen tidlig. Jeg hadde lovet datteren min å gå på ”vårklærshopping”, og her gjaldt det å smi mens jernet var varmt og telefonene kalde. Vi rakk både shopping og kafèbesøk uten telefoner, det så en stund ut til at det ikke skulle bli noen fødsler i dag. Vi dro derfor for å handle inn til en aldri så liten ”Grand Prix-fest” alla 80`tallet – da alle benket seg foran skjermen, mest fordi vi rett og slett ikke hadde så mye annet å velge mellom på den tiden.

Maten var klar og spanjolene inntok scenen idet det tikket inn en sms. Jeg hadde informert om at jeg hadde jobbehelg, og at jeg derfor måtte varsles tidlig så jeg evt kunne ordne noen til å avløse meg på Føderiket om det var fødsel der. Det var enda tidlig, men det var klart en fødsel på gang. Denne mammaen ventet sitt tredje barn, og hadde født hjemme forrige gang også. Hun var rolig og samtidig litt spent – ventetiden hadde vært lang. Vi ble enige om å se det litt an, hun ville ikke at jeg skulle komme enda. Jeg rakk derfor å se alle sangene før jeg satte meg i bilen. Lørdag kveld og lite trafikk. Etter 45 minutter var jeg fremme ved fødehuset. Det lyste i vinduene på det grønne huset langs veien, som om det skulle vise at det skjulte en hemmelighet. Der inne skulle noe fantastisk finne sted i løpet av noen timer.

Det var langt på natt og dagen hadde vært lang. Riene var enda litt uregelmessige og jeg foreslo at mamma skulle forsøke å få seg litt søvn siden de ikke var så vonde enda. Om man blir veldig sliten, vil riene også automatisk bli dårligere. Klarer man å slappe av og kanskje få noen minutter søvn, vil kroppen igjen få ny energi og riene vil ofte ta seg opp. Kroppen venter på at mor skal være klar og ha nok energi til å føde barn – ganske finurlig ikke sant! Det er bare viktig å huske det! Altfor ofte blir ”dårlige” rier stimulert med oxytocindrypp fordi man tror fødselen ikke har normal fremgang – også er det kanskje nok med en hvil – og da sparer man seg for mange intervensjoner og økt risiko for komplikasjoner.

Etter nøyaktig to timer kom far ut til meg og lurte på om jeg kunne se til mor igjen. Riene var kraftige og hun følte at det presset nedover. Et godt tegn! Undersøkelsen viste at det var 9 cm og snart klart for babyen å komme ut. Mor stod opp av sengen for å hjelpe barnet på vei ned og ut. Etter noen minutter knelte hun ned på en madrass vi hadde dekket til ved siden av sengen. Alle var stille. Far satte seg tett inntil, en hånd å klemme hardt – det var ikke behov for ord. Han var der, om hun trengte han. Mormor stod stille i døren og så datteren jobbe, og barnebarn nummer 11 var på vei ut i verden. Stille – en ri, tung pust. Klokken er snart halv fire og solen er allerede på vei opp og lager dempet lys gjennom de mørke gardinene. Trykking. Jeg støtter barnets hode forsiktig ut, og allerede nå før resten av kroppen er ute kommer det små skjelvende lyder. Et forsøk på å gi fra seg et skrik. På neste ri sklir resten av kroppen ut, og jeg legger barnet forsiktig ned på madrassen. Mor setter seg ned og løfter den lille kroppen mykt opp til brystet og hjertet - der den lille gutten allerede har en stor og varm plass. Lykke og tårer. Lykkelig er den som får være der og oppleve dette, sterke, flotte fødekvinner. Magisk. Et like stort under hver gang det skjer.

Vi hjelper mor på plass i dobbeltsengen, jeg rydder litt i rommet og går deretter ut for å gi mor og far mulighet til og uforstyrret beundre den lille nydelige gutten de har skapt og født – sammen. De små fingrene, det sorte håret og den myke varme huden. Etter et par timer forlater jeg alle der i dobbeltsengen, og mormor på kjøkkenet i gang med å lage i stand litt mat til de nybakte foreldrene. Jeg setter kursen hjemover igjen. Tenker at jeg håper jeg får meg litt søvn før jeg eventuelt blir ringt til igjen – men uansett føler jeg meg så sterk og varm i hjertet - akkurat nå at alt er mulig!


Skrevet av jordmor Kristina Jacobsen  http://www.hjemmefodsel.no/ 

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: