Konflikter mellom barn er ikke bare vanskelig for de involverte barna, det kan også skape usikkerhet hos foreldrene.
For er det egentlig riktig av foreldre å alltid blande seg inn i uenigheter mellom barn og når blir ungene for gamle til at vi skal «løpe deres ærend»?
Forsøk å være en megler
Sondre Bjaberg er førskolelærer og pedagogisk leder i Årvollskogen Barnehage. Han synes ikke det er galt av foreldre å involvere seg i barnas konflikter, men peker på at et godt resultat ofte henger sammen med hvordan du angriper situasjonen.
Dersom noen for eksempel har vært slem med barnet ditt på skolen, blir det helt feil av deg å ta det opp på fotballtreningen samme kveld.
– Som voksen kan du forverre saken dersom du tar det opp på en måte som gjør at barna blir redde og ser på deg som en farlig voksen. Det er heller ikke greit å ta konflikten et annet sted enn der den oppstod, da dette jo er en fritidsarena hvor barna ikke tenker at dette skal komme opp, sier han.
– Voksne bør dessuten alltid forsøke å være meglere når vi skal ta opp en konflikt, i stedet for å bare ha fokus på å forsvare eget barn. Husk at det er to parter som skal ivaretas. Du vet jo ikke hva barnet ditt har gjort, men du kan være 100 prosent sikker på at barnet ditt ikke forteller den virkelige sannheten.
– Ved å ta det opp på feil måte kan det bli verre for barnet ditt i ettertid, men også for barnet som utførte handlingen.
Ikke galt å irettesette andres barn
Dersom du er vitne til lugging, slag eller lignende, mener han du som voksen alltid bør gripe inn i situasjonen.
Men fordi du som regel ikke kjenner forløpet, er det avgjørende at du er en åpen voksen som tar begge parter. Dette kan du gjøre gjennom å la barna få fortelle hva som har skjedd slik at begge føler seg sett og hørt.
Samtidig mener han at det i utgangspunktet ikke er noe galt i å irettesette andres barn.
– Jeg synes det er greit å snakke til andres barn, men måten det gjøres på er mange ganger feil. Jeg skjønner at foreldre reagerer dersom barnet blir kjeftet huden full av en annen voksen, da hadde også jeg forsvart barnet mitt. For hva har et barn å stille opp med mot en voksen?
Lær barna å løse konflikter med dialog
Dersom du føler at partene i konflikten er likeverdige, mener han at du kan la barna løse opp i situasjonen selv. Dette forutsetter at barna har fått de redskapene de trenger, det vil si evnen til å bruke dialog for å løse konflikten.
Å lære seg dette er riktignok en ferdighet som tar tid, det er derfor bra at du hjelper barnet dersom det ikke mestrer det selv.
– Du kjenner ditt eget barn best og vet hvilke situasjoner det er i stand til å klare. Dersom barnet føler seg kjemperedd eller er engstelig bør du gå inn i konflikten sammen med barnet og ikke for barnet. Du skal ikke løse situasjonen, men være en støttende part. Dersom vi voksne bare snakker sammen uten å la barna få være med, lærer de ikke noe av det allikevel.
Ny forskning: Ikke all søskenkrangling er sunn
I situasjoner hvor du ønsker å ta problemet opp med foreldrene til det andre barnet, bør du ifølge Bjaberg aldri handle i affekt. Før du plukker opp telefonen er det derfor lurt å trekke pusten dypt og roe deg helt ned.
– I stedet for å komme med beskyldninger, bør du heller spørre de andre foreldrene om de har observert hva som har skjedd. Tenk på at du ikke skal ringe foreldrene for å straffe det andre barnet, men for å hjelpe det til å bli et godt menneske. Målet er å skaffe et godt miljø for alle barn, men barn må få lov til å utvikle seg og gjøre feil. Barn må også vite at de har voksne rundt seg som bryr seg.
Foreldre kan gjøre situasjonen verre
Barne, ungdoms- og familiecoach Trine Øfsti Bråten er eier og gründer av Diameta, som blant annet holder kurs i god selvfølelse. Hun mener foreldre bør tenke seg godt om før de kaster seg inn i barnas konflikter.
– Hvis en forelder snakker til et barn med respekt og en tydelighet om at man ønsker hverandre godt, kan man i prinsippet ta opp hva som helst. Men det kommer an på settingen, det blir feil om man i etterkant konfronterer barn med noe som har skjedd på skolen.
– Som foreldre ønsker vi jo bare å forsvare barnet vårt, men situasjonen kan bli verre dersom vi blander oss inn. Før du går inn og irettesetter andres barn bør du også være helt sikker på at barnet ditt ønsker at du gjør det, sier hun.
Anerkjenn barnets følelser
Dersom konflikten har oppstått på skolen, mener hun det ofte kan være bedre at foreldre først tar det opp med de som har ansvaret for barna der.
– Alvorlighetsgraden i slike konflikter kan variere, men har det skjedd noe synes jeg det er viktig å melde fra til skolen. Ofte får ikke lærerne med seg alt, fordi det er umulig å få med seg alle disse små interaksjonene både i klasserommet og i skolegården. Det kan dreie seg om små ting som virker stort for et barn, for eksempel et blikk eller en dult.
– Samtidig er det jo slik at selv om man skal stole på barnet sitt, kan alle barn lyve. Jeg synes derfor at du også bør spørre litt mer for å finne ut hva som egentlig har skjedd, ofte vil du merke om barnet bare finner på ting eller om det er ekte. Det kan jo også hende at barnet bare vil ha litt sympati og ikke vil gjøre en stor sak ut av det.
– Det er uansett essensielt at du anerkjenner barnets følelser når det kommer til deg og kanskje hjelpe barnet med å finne ut hva det selv kan gjøre med situasjonen.
Forsøk å forebygge konflikter
Evnen til å kunne løse konflikter er ifølge Bråten fundamentalt for barns trivsel og selvtillit. Hun er derfor opptatt av å gi barn gode verktøy for å håndtere ting som skjer i hverdagen.
Forebygging gjennom å snakke om ulike scenario er én metode som gjør barn sterkere til å håndtere konflikter idet de oppstår.
– Barn trenger en god selvfølelse og det er viktig at både foreldre og folk som jobber med barn har kunnskap om hvordan de kan støtte og hjelpe dem til å få det. Har du en god selvfølelse takler du sånne situasjoner på en helt annen måte, men dette må trenes på og repeteres. Selvfølelse er ferskvare og kan ikke bare læres en gang, sier hun.
Men i hvilken alder bør foreldre slutte å involvere seg i barnas konflikter?
Bråten mener det alltid vil være feil av foreldre å kjefte på andres barn, men at man aldri bør slutte med å hjelpe barn med å komme frem til en løsning.
– Faren min hjelper meg fortsatt og jeg er snart femti, smiler hun. – Men han koster ikke veien foran meg, han støtter meg og snakker med meg. Dersom foreldre hele tiden koster veien foran barna, klarer de ikke å gjøre noe selv, noe som kan gå ut over selvtillit og selvfølelsen.
– Konsekvensene kan være ganske store, men man kan støtte barnet selv om man ikke hjelper det fra A til Å hele tiden. Du kan veilede og snakke med barnet, eller få barnet til å snakke med lærer eller helsesykepleier.
– Det finnes alltid måter å hjelpe barn på, uten at man er den som styrer alt. Å hele tiden løse barnas konflikter for dem er ikke bærekraftig med tanke på at barna skal bli selvstendige individer.
