FRA ALLE SAMFUNNSLAG: Psykolog og professor i psykologi ved UIO, Svein Mossige understreker at overgripere kommer fra ulike sjikt i samfunnet. Foto: Benjamin A. Ward / NOVA
FRA ALLE SAMFUNNSLAG: Psykolog og professor i psykologi ved UIO, Svein Mossige understreker at overgripere kommer fra ulike sjikt i samfunnet. Foto: Benjamin A. Ward / NOVA

- Ikke alle som forgriper seg seksuelt på barn er pedofile. For noen handler det om å bryte regler

Dette kjennetegner overgriperen.

Avsløringene fra «Dark room» saken sjokkerer. I hemmelige chattesamtaler via det mørke nettet har menn delt overgrepsmateriale og snakket sammen om hvordan de kan dope småbarn og kidnappe unger på vei hjem fra skolen. Hvem er egentlig disse «monstrene» som har fantasier om å forgripe seg seksuelt på barn?

- Gruppen av de som begår seksuelle overgrep mot barn består av folk fra ulike sjikt i samfunnet og de kan ha alle typer yrker, sier psykolog og professor i psykologi ved Universitetet i Oslo, Svein Mossige.

Han har i en årrekke forsket på barneovergripere og har blant annet skrevet bok om hva det er som kjennetegner dem.

Ifølge Mossige er det heller ingen statistikk som viser at pedofile helst søker seg til yrker hvor de har kontakt med barn.

- Men om du har tilbøyelighet for å forgripe deg seksuelt på barn og du jobber med barn, øker selvsagt sannsynligheten for at du gjør overgrep, sier han.

- Samtidig som overgripere er en mangfoldig gruppe, kan de også ha forskjellige motiver. Noen er seksuelt tiltrukket av barn og er det vi kaller pedofile. Mens andre kan gjøre det av helt andre grunner, hvor den seksuelle tiltrekningen ikke er det sentrale.

- Disse kan være hektet på selve spenningen og samler materialer om overgrep som en tvangsmessig greie, sier han.

LES OGSÅ: Voksne mener det er skadelig å snakke med barn om overgrep

De fleste overgrep begås av unge menn

Ifølge Mossige blir de fleste overgrep mot barn begått av unge menn.

- Det er fordi den seksuelle aktiviteten er høyest blant unge menn. Men de som gjør det i ungdomsalderen vil stort sett fortsette å gjøre det også i voksen alder.

- Det kommer igjen an på årsaken til at de gjør det. Dersom de gjør det av kriminelle eller asosiale grunner, kan det hende at de slutter med dette og går over til en annen type kriminell aktivitet. I slike tilfeller handler det mer om å bryte regler enn det seksuelle, sier han.

En ting som derimot er felles for de fleste overgripere er ifølge Mossige at de ofte er preget av negative erfaringer fra oppveksten.

- Det kan være at de selv har vært utsatt for seksuelle overgrep, men det behøver ikke være det. De kan ha andre negative erfaringer som gjør dem disponible for dette, sier han.

KK.no har tidligere snakket med Iris Steine, psykolog og stipendiat ved Universitetet i Bergen og UC Berkeley i California. Ifølge henne utgjør kvinner mellom 0,5 og 4 prosent av dem som har blitt dømt for seksualforbrytelser. Hun mener imidlertid at forekomsten av overgrep gjort av kvinner kan være mye større.

- Dette har med at svært få overgrepsutsatte anmelder overgrepene, og av de få anmeldte overgrepene blir flertallet av sakene henlagt før de i det hele tatt når rettsapparatet.

- Dersom man ser på statistikk fra støttesentre mot incest og seksuelle overgrep i Norge, så er andelen kvinnelige overgripere høyere; rundt 10 prosent oppgir at de har hatt en kvinnelig overgriper, forteller hun.

Terapi for overgripere

Margrete Wiede Aasland er terapeut og spesialist i sexologisk rådgivning. Hun har blant annet gitt ut bok om seksuelle overgrep mot barn og unge, og har siden 2003 jobbet med overgripere som ønsker terapi.

Et av de viktigste målene for terapien, er ifølge Aasland at overgriperen må forstå hvorfor han har begynt å begå seksuelle overgrep mot barn.

- Dette er et kjernespørsmål. Vi snakker om årsaker til hvorfor de tenner seksuelt på barn og når det hele oppstod. Det kan være mange forskjellige grunner til at de begynte, da ingen av oss er født til å tenne seksuelt på barn, sier hun.

- Som barn hadde vi en barnlig seksualitet og noen overgripere henger igjen i denne pedoseksualiteten. De kan også ha hatt opplevelser eller traumer i barndommen som de ikke har klart å bearbeide.

- Noen har hatt dårlig tilknytning i oppveksten og har opplevd at ingen har vært glade i dem, eller at de har vokst opp hos personer som ikke har klart å ta vare på dem. Andre er oppvokst i spesielle kulturer hvor sex har hatt veldig stor betydning eller hvor sex har vært veldig skambelagt, sier hun.

LES OGSÅ: «Moren din har stukket av, nå får du ta hennes plass»

TERAPEUT: Margrete Wiede Aasland holder blant annet gruppeterapi for menn som har forgrepet seg seksuelt på barn. Foto: Privat
TERAPEUT: Margrete Wiede Aasland holder blant annet gruppeterapi for menn som har forgrepet seg seksuelt på barn. Foto: Privat Vis mer

Setter seg ikke inn i barnets følelser

Et annet fellestrekk er ifølge Svein Mossige at overgripere i liten grad setter seg inn i og tar hensyn til hvordan andre mennesker tenker og føler.

– Når man begår seksuelle overgrep mot forsvarsløse barn, er det nesten en forutsetning at man kobler ut tanken på hva man gjør mot barnet og hvordan det vil oppleve det. De tenker ikke på hvilken smerte og ubehaget barnet får ved det de gjør eller det de ser på at andre gjør. Dette er en slags kynisme hvor de mangler kontakt med egne og andres følelser, sier han.

Likevel mener han at det er liten tvil om at overgriperne vet at det de gjør mot barnet er galt.

- Men de vikler seg inn i en tankeverden hvor de prøver å legitimere det de gjør. De fleste vil nok oppleve en slags dissonans mellom holdning og atferd, når de gjør noe de vet er galt. Men overgriperen klarer å redusere dette misforholdet ved å konstruere opp grunner. De kan tenke at dette sikkert også er bra for barnet, eller at de har rett til å gjøre dette, sier han.

Denne typen tanker som overgriperen bruker for å rettferdiggjøre overgrepene, kan ifølge Mossige forsterkes ytterligere i hemmelige chattesamtaler på «det mørke nettet». Han tror også at dette kan være med på senke terskelen for å begå fysiske overgrep mot barn.

- Under slike samtaler mellom overgripere gir de hverandre påskudd. Når du snakker med noen som har de samme vurderinger som deg selv, er det også lettere å gjøre et fysisk overgrep enn om du står alene og gjør noe du vet er galt, sier han.

Ingen garanti for at de ikke vil forgripe seg igjen

Margrete Wiede Aasland forteller at de som kommer til henne i terapi har innrømmet og påtatt seg skylden for det de har gjort. De har derfor stor motivasjon for å endre sin seksuelle atferd og kan gå til terapi ukentlig i 6-7 år.

Men selv etter mange år i terapi, kan hun som terapeut aldri garantere at disse mennene ikke vil forgripe seg på barn igjen.

- For noen hjelper terapien, for andre ikke. Men det er viktig å få frem at om man kjenner trangen igjen, bør man søke terapi. Det er ikke terapeutens ansvar at overgriperen begår overgrep, det er kun overgriperens skyld, sier hun.

Et typisk fellestrekk for mange overgripere er ifølge Aasland at de bagatelliserer og bortforklarer handlingen.

- Hvis de kommer inn på nettverk og finner andre med samme holdning, luller de seg inn i en sannhet om at det ikke er så farlig. Mange klarer å overbevise seg selv om at det de gjør ikke er galt, da det er for smertefullt for dem å tenke på at de skader et barn. Tre år ut i terapien kan de imidlertid plutselig bryte sammen da de innser at det de kanskje opplevde i barndommen, har de selv gjort mot barn, sier hun.

LES OGSÅ: Sigrid Beate drepte sin egen pappa

Til forsiden