Jeg oppdaget at jeg var gravid da jeg var 6 uker på vei, holdt på å besvime da jeg så at det ble 2 streker på testen. Lykken ble stor for meg, dessverre følte ikke barnefaren det samme og det endte med at jeg måtte flytte ut av leiligheten vi hadde delt i over 2 år. Så jeg flyttet hjem til min mamma, var veldig trist pga skjebnen barnefaren valgte å bestemme, men svangerskapet gikk helt fint og uten noen problemer, unntatt litt bekkenplager da jeg var 7 måneder på vei.
Dagen før termin var jeg å gikk i 4 timer og shoppet babyklær, og merket at ryggen var litt øm. Så jeg tok bussen hjem, da jeg satt på bussen hadde jeg små sammentrekninger i magen, men jeg klarte ikke helt å forstå at det var rier, så jeg dro ut igjen nesten like etterpå og dro på besøk til et vennepar. Da klokken nærmet seg 9 på kvelden hadde sammentrekningen blitt kraftigere og jeg innså at ”herregud, nå blir jeg mamma….”, så jeg ble kjørt hjem i all hast.
Når jeg kom hjem hoppet jeg i dusjen for at smertene sku lindre litt, men den gang ei. Etter en halvtime i dusjen var riene blitt enda verre, og jeg ringte til storesøsteren min som hentet meg og kjørte meg til sykehuset. Vel inne på fødeavdelingen sjekket dem åpningen, men de sa at huden min var for tynn så dem klarte ikke å kjenne noe.
Skuffet dro jeg og søsteren min hjem med en varmepose fra sykehuset, jeg klarte å holde riene i sjakk i 2 timer, men klokken 1 på natta hadde jeg så vondt at vi måtte bare dra tilbake. Etter en sinnsykt vond kjøretur kom vi tilbake og de sjekket åpningen, enda klarte de ikke å kjenne hvor stor åpningen var.
Så jeg fikk 2 paralgin forte som ikke hjalp stort nei, hadde vel egentlig ikke forventet det heller da. Etter at jeg hadde fått paralgin forte ble jeg guidet til et kjempestort rom med dobbelseng, kommoder og badekar, alt i alt et veldig fint rom, jordmoren fylte vann i badekaret og etter mitt ønske helte hun oppi litt lavendelolje, jeg hadde jo ikke sett for meg at jeg skulle bli kjempe kvalm av å lukte den oljen, så det endte med at jeg måtte henge med hodet ut av vinduet for å få kvalmen i sjakk.
På grunn av at jeg ble så kvalm merket jeg riene SÅ mye mer, og hadde ikke krefter til å legge meg i badekaret, klarte bare å slenge meg nedi dobbelsengen, så der lå jeg å hylte av smerte mens jordmora satt med kald klut i panna mi og søsteren min masserte korsryggen, englene mine!
Da klokken ble 4 på natta bestemte jordmora seg for at nå var det på tide med smertestillende, så vi ble forflyttet til et annet litt mindre rom hvor det var lystgass (whuhu), jeg tok i mot masken og pustet inn lystgassen som en helt under hver rie og det hjalp jaggu litt! Men ikke nok.. Eneste det førte til var at jeg ble svimmel og ”likegyldig”, noe som sikkert var en god ting når det kom inn en mannlig lege for å sette epidural på meg.
Jeg har alltid hørt så mange si at epiduralsprøyten var verre en selve fødselen, men det må jo bare være bullshit, jeg kjente hvertfall ikke NOE som helst da de satt den sprøyta bak i ryggen! Og den hjalp, herregud den hjalp, etter at jeg fikk den kjente jeg INGENTING i mage og rygg, kjente bare riene i underlivet, men det var ikke på en vond måte, heller som en stor forstoppelse. Så når jeg hadde fått epiduralen var jeg i himmelen, da lå jeg å sendte sms’er til venninene mine.
Jeg fikk i meg en liten matbit, plutselig trodde jeg at jeg måtte på do, så jeg bar om klyster, men det var visst for sent. Det jeg ikke visste var at pressriene var i gang, jeg trodde virkelig at jeg skulle drite på meg, hehe!
Etter ei lita stund med pressrien gikk det opp for jordmora at ”nå må vi snu deg rundt, du kan ikke sitte sånn når du skal presse, det går mye fortere om du snur deg”, da ble jeg sint! Ikke F… om jeg ville ligge med føttene i bøyler å presse en baby ut, så for meg tusen sting og revning helt til anus, men akk nei. Jeg hadde ikke noe valg, jeg ble snudd rundt av jordmora og ei sykesøster, da skal jeg love dere at jeg bantes godt ja, kjeftet og smalt, men jeg hadde ikke tid til å kjefte så veldig lenge for det kom enda en pressrie.. ”kom igjen, press, du klarer det!” ropte den ivrige jordmora, og jeg presset alt jeg klarte.. Akkurat da jeg var så sikker på at jeg skulle dø av smerter kjente jeg at det sved som bare det i åpninga og at noe endelig kom ut.
Jeg la meg bak i senga og fikk min nydelige gutt opp på brystkassa mi, han skreik og tok puppen med en gang.
Så nå var jeg blitt mamma.. Helt sykt.. Så vidunderlig sykt Han var den nydeligste lille skapningen jeg noen gang hadde sett! Det er rart det der at med en gang man får barnet sitt opp til seg, så er alle smertene glemt, alt du føler er kjærlighet for det lille mennesket som du har laget.
Alt i alt hadde jeg en fin fødsel syns jeg nå, klart det var vondt som bare de som har gjennomgått en fødsel kan forestille seg, men jeg slapp heldigvis unna sting og klipping, fikk ikke et skrubbsår en gang!
Nå er sønnen min snart 4 måneder gammel, og han er blitt så stor. Han ligner veldig på pappan sin, pappan som ikke bryr seg. Han har sett sønnen sin til sammen 18 dager siden han ble født.
Men uansett, jeg er så lykkelig at. Jeg har en så vakker gutt, jeg har hele familien her hos meg, jeg klarer meg uten han som kapret hjertet mitt for 3 år siden.
Til dere som skal gjennom en fødsel, IKKE hør på når folk kommer med skremmsels-historier om fødsler, jeg hadde ei venninnne som pushet på med sånne historier, og det første til at jeg gruet meg til fødselen! En fødsel er en helt spesiell opplevelse, det er DIN opplevelse.
