Jeg ler, ser på vennene mine og svarer at vi ikke stresser. Jeg lurer på om noen kan se på meg at jeg lyver. Aller mest har jeg lyst å rope ut at de kan passe sine egne saker. Orker ikke det spørsmålet flere ganger, orker ikke lyve, orker ikke late som ingen ting mens jeg gråter inni meg.

Et år med prøving tærer på

Hvordan kan de vite at i dag kom mensen – igjen! Hvordan kan de vite at før vi møttes på vår månedlige kveld, har jeg grått mine fortvilede tårer i flere timer? Hvordan kan de vite hvordan det føles? Hvordan det føles og rett og slett ikke få det til. Vi har prøvd i godt over ett år. Jeg går på piller som skal fremme eggløsning, jeg lever så sunt jeg klarer og jeg prøver virkelig å være positiv. Men nedturen som kommer måned etter måned sliter på motet. Følelsen av å føle seg mislykket, følelsen av at man ikke er kvinne nok.

Blir jeg straffet?

Er det fordi jeg ikke har ønsket meg et barn nok tidligere, fordi jeg ikke har vært en av de som bare gleder seg til å få barn? Er det en større makt som straffer meg for noe jeg har gjort galt? Jeg og min mann møttes for rundt ti år siden. Vi har tatt utdannelse, reist og kost oss. Levd livet.Tidligere fikk jeg vondt i magen av tanken på å få barn, kunne ikke se for meg selv som mor. Tenkte at det ikke passet meg.  Og den biologiske klokken var jeg sikker på at ikke fantes i meg. Men den gjorde det, og det ble slutt på den hormonelle prevensjonen.