Mamma til 3, snart 4, snakker av erfaring! Her forteller hun selv sin historie om da barn nummer 3 ble født.
17 november 2000: Jeg husker ikke så mye fra selve dagen, men jeg går med småkynnere fra midt på natta. Jeg bryr meg ikke så mye om akkurat det, jeg er blitt så vant til dem. Familien drar på handletur, jeg stikker innom butikken alene med de to barna vi har fra før 3 1/2 og 2 år gamle, så pappaen skal få hvile litt i bilen etter jobb. Jeg føler kynnerene er litt vel harde? men tenker at det nok er fordi jeg stresser litt med handlingen. Så jeg lar de bare være. Vi drar hjem, og kynnerne gir seg ikke de blir verre.
Vi spiser kveldsmat rundt seks tida og nå er de sånn at jeg må puste meg igjennom. Men de kommer bare hvis jeg reiser meg, eller mens jeg er oppe og går og det er ingen regelmessighet i dem. Ungene blir lagt og jeg innstiller meg på at i morgen da blir det vel fødsel. Svigermor ringer og vil vite hvordan det står til. Helt fint sier jeg, vi ringer deg i morgen. Hun skulle være hjemme med ungene mens jeg og pappan er på føden. Jeg går på toalettet litt senere på kvelden, og bestemmer meg for å ta et bad.
Da kommer det noen usannsynlig sterke (DETTE er rier!) jeg klamrer meg til badekaret, og kommer ingen vei, for her kommer de i ett! Jeg klarer ikke en gang gi lyd fra meg! Så roer det seg igjen og jeg bestemmer meg for å legge meg. Gubben vil sove på sofaen denne natta. (Jeg husker ikke hvorfor), så jeg får senga for meg selv. Jeg er fortsatt fast bestemt på å bli hjemme, jeg drar ingen steder før riene er regelmessige for det SKAL de være! Jeg legger meg og det er umulig å roe seg. Klokka er rundt ett da jeg står på kne i senga og bare tviholder på sengegjerdet. Jeg får et slags flashback i det øyeblikket. Husker fødsel nummer to, jeg står nøyaktig likedan, og har de samme riene. Men jeg er på sykehuset da, og det viste seg å være like før fødsel!
Jeg går inn till mannen min og sier jeg ikke greier mer dette går for fort. Han ber meg om å legge seg med han. Det var forferdelig, stillingen jeg lå i gjorde smertene enda verre. Han prøvde å ta tida mellom to. Tre minutter. Greit, nå har han fått nok. Han ringer sykehuset, og får beskjed om bare å komme. Klokka er over to på natta, husker ikke hvor mye. Riene er intense men jeg jobber meg igjennom mens jeg kler på meg og han ringer moren sin. Vi blir nødt til å bare dra fra ungene, men heldigvis er svigermor på vei hjem til oss, hun fortalte senere det gikk på to hjul i svingene i taxien, og hun så vår bil på vei ut da hun var nesten fremme.
I bilen på vei til sykehuset er det ingen pauser mellom riene. Gubben setter på nødblinken og kjører det han kan. Jeg ynker meg igjennom hver ri for nå er det ille!!! Vi kommer til sykehuset, får komme inn. Opp i første etasje. Rett utfor heisen står der en stol. Jeg holder i den gjennom en ny ri og forbereder meg på å gå videre da jeg bare sitter bom fast. Jeg kjenner et enormt press nedover. Ingen pressrier, bare dette fæle presset. Jeg sier til gubben at jeg sitter fast at jeg ikke greier reise meg, at det presser sånn på der inne. Han sier, jeg henter dem. Og springer. Like etterpå er jordmor og barnepleier der med en seng. Milde stemmer ber meg om å legge meg oppi så kjører de meg til fødestuen. Husker at jeg spurte om den virkelig var til meg? De hjelper meg oppi og så bærer det avgårde. Jeg legger meg med baken i været for å prøve å lette på presset. Inne på rommet, av med klærne. De må vente gjennom en ri, og jeg har liten lyst til å ta av alle klærne mine, men godtar det når de finner en god og kjølig skjorte til meg.
Jordmora sjekker åpningen. Full åpning! Jeg tror ikke mine egne ører! Hvordan vil du føde spør jordmora. Kanskje du vil sitte litt opp? Hun hjelper meg til å finne en god stilling: Nå kan du bare begynne å presse hvis du har lyst! Jeg har ikke lyst, men tenker greit vi prøver!
De holder på å gjøre klar ett eller annet aner ikke hva det er, men de snur i alle fall ryggen til meg. Jeg presser hardt og konsentrert. Barnepleieren snur seg mot meg et øyeblikk: Jada, hun presser hun! Tonefallet er muntert. Gubben oppmuntrer hele veien; flink jente, du er så flink, nå jobber du bra...
Så kommer de og hjelper meg. Jeg må stoppe å presse idet hodet kommer for å slippe å revne så mye, det liker jeg dårlig, men adlyder. Så sier de at jeg kan presse igjen men nå har jeg ingen ri å jobbe på! Vent hyler jeg. Vi skal vente, sier de rolig. Så kommer en ny og jeg kan presse igjen. Det føles så godt å få lov. Hodet er ute, og jeg kjenner litt små styring der nede, men tenker ikke mer på det før en ny ri hjelper meg å få ungen ut. Opp på magen....en nydelig gutt!!! klokka er 3 45 på natta.
Jordmora sier hun ikke har vært med på så kjapp fødsel, ti minutter har jeg vært på sykehuset! Så er det papirmølle og så får vi roe oss med gutten.....:) På utreisesamtalen blir jeg fortalt litt fra fødselen, og her er det som skremte meg: Gutten hadde navlestrengen rundt halsen fire ganger. Den var usedvanlig lang. Hvordan ville det gått med gutten hvis vi ikke hadde rukket sykehuset?
Og nå sitter jeg her, det er 6 dager igjen til vi får barn nummer fire. Jeg har fått mange strenge advarsler. Dra med en gang du kjenner noe! Gi beskjed med en gang! Jeg har lovet å ikke være sta som sist. Det lønner seg ikke!
