Fødsel ble akutt keisersnitt
Gullgutten blir født!
Jeg hadde termin den 15.10.00. Men lillegutt lot vente. Moren min skulle komme til byen den 17.10.00. Og da jeg hentet henne på flyplassen var jeg ganske så sur da det ikke hadde skjedd noe enda. Men lite visste jeg da at akkurat det kom jeg til å bli veldig glad for det i ettertid. Den 17.10.00 Begynte jeg å få små rier. Jeg gikk i trapper, gikk tur og spiste svisker. Alt for å få fortgang i det her. :) men neida. Den 20.10.00 Om nattet var riene hvert femte minutt, men dem var ikke spesielt vonde. Så når morgenen kom, så sende jeg samboeren på jobb. Jeg ringte min mor som bodde hos sin mor. Jeg sa at jeg kom bortover til dem, for jeg var selskapssyk. Mamma begynte å spørre meg spørsmål om riene. Ja dem var hvert 4.min. nei det var lite med liv der inne. (men det hadde jeg hørt at når fødselen er i gang blir det roligere)
Min mor begynte å bli litt bekymret, men sa ingenting til meg. Hun spurte om jeg ikke kunne ringe føden å høre, siden riene var så regelmessige, men ikke særlig vonde? Ja jeg gjorde som min mor sa, og fikk beskjed om å komme opp! Jeg kjørte selv til sykehuset som lå 20 min unna. Da var klokken 15.00. Min mor ble med meg! Jeg ringte min samboer og sa at det bare var en sjekk og at jeg nok ble sendt hjem igjen, så jeg klarte meg fint. Jeg kom inn på sjekk kl 15.15 de sjekke åpningen som var "bare" 2cm. Så lå jeg med rieregistrering.
Det visste seg at når jeg hadde ri, så gikk foster lyden ned. Så lege ble tilkalt. de ble enige om å ta vannet mitt, jeg ble glad for nu skulle jeg endelig få han ut. :) Mamma gikk for å ringe min samboer i mellomtiden. Jeg ble lagt inn på fødestuen da vannet skulle taes kl 16.00. Mamma satt og holdt meg i handa. Det var ubehagelig, men ikke noe særlig vond. Når de hadde tatt vannet ser jordmor og legen på hverandre. De sier ingenting, men plutselig begynner de å ta av meg ringer, øredobber o.l.
Jeg blir livredd og skjønner ingenting. De kjører meg ut på gangen der jeg ligg og skrever. Jeg spør min mor om hun kan dekke meg litt til. Noe hun selvfølgelig gjør. Min mor løper etter de for å høre hva som foregår. hun får vite at det må taes hastekeisersnitt og det er NU!!! Hun forklarer meg det så godt hun kan. Og jeg blir jo hysterisk. Nu skulle jeg dø. i heisen ned til operasjonen sa jeg til legene at dem skulle drite i meg. Bare dem redda ungen vår. En pleier så meg inn i øynene og så " Vi skal ta godt vare på dere begge". Lite visste hun hvor mye det egentlig betydde for meg!
Da jeg kom inn på oprasjonen ble jeg flyttet over i all hast. Det var mange grønnkledde som stod og ventet på meg! Livredd var jeg. Jeg var kjempe glad da en grønnkledd ba med telle til 3. En kom jeg til, så var jeg borte. Vår lille gutt ble født halv fem. Hadde 1 på apgare skalen da han ble født. 4 etter fem min. Jeg sov selvfølgelig og fikk ikke med meg da de fikk vår sønn til å puste etter ei stund. Jeg våknet opp på overvåkningen og skjønte ingenting. Så etter noen som kunne forklare meg noen. Det kom en fantastisk sykepleier til meg, han kunne ikke svare på om gutten min var i livet. De visste ingenting. Men han beordret for noen til å finne det ut, mens han satt og trøstet meg. Han sa jeg skulle få noe mot smertene. Jeg hadde ikke tenkt på de før han nevnte det, og da kjente jeg etter hvor vondt jeg hadde.
Etter en VELDIG lang halvtime kommer min mor ned og forteller at jeg har fått en velskapt sønn. Og at han er helt nydelig. Barnefaren satt og holdt han da. Men jeg fikk ikke han enda. Og vet i dag hvorfor ikke. De sa han ble undersøkt, men samboeren min sa at det var bare tull. Han lurte fælt på hvorfor min mor fikk komme til meg og ikke de. Etter fødselen fikk jeg ikke hva det var som var galt med gutten vår. Det fikk jeg vite da han var 3 mnd, av en barnelege som hentet journalen hans. Enda jeg spurte hver dag på sykehuset om noen kunne forklare meg det! DET ER FOR DÅRLIG!
Grunnen var at navlestrengen var rundt armene 5 ganger. han hadde ikke fått noe særlig næring den siste måneden, så han var liten da han ble født. De trodde den var rundt halsen. I dag har vi en veldig kvikk og rask gutt på 18 måneder. Men fødselen var ingen fin opplevelse. Og det var mest på grunn av mangel på informasjon fra pleiepersonalet. Hadde jeg fått informasjon tror jeg det hadde gått mye greiere for meg psykisk!!!
