Da jeg satt der på toalettet på city syd med testen i hånda rant tårene nedover kinnene. Åh gode guuud, jeg skal bli mamma... Ringte den kommende barnefaren og fortalte nyheten med frykt, spenning og en del angst i stemmen. Dette skal vi klare sammen du og jeg, sa han, men godt kunne jeg høre at han var like nervøs som meg, kanskje ikke så rart. Vi begge visste at fra denne dagen kom livene våre til å bli forandret for alltid. Vi skulle bli foreldre til et barn.
Aldri har jeg følt meg så ung og uvitende. De første 4 mnd besto av ekstrem kvalme og mangel på matlyst. Da det endelig gikk over følte jeg meg så sprek og i live at jeg ønsket at svangerskapet skulle forlenges, så jeg kunne nyte den gode følelsen av og være gravid.
Men så kom dagen der jeg kikket ned da jeg satt på do og der så jeg slimproppen. Jeg fikk høre av flere at det kunne være alt fra dager, uker til fødselen er i gang, og da ble jeg mye roligere for jeg syntes barnet i allefall kunne vente til termin, og det var jo enda et par uker til. Men det gikk to dager, så kom riene på natta noe jeg trodde var mage knip. Prøvde å sove men den hærsens mageknipa ville ikke gi seg, og slik fortsatte det natten gjennom og vidrre utover neste dag. Utpå ettermiddagen ringte jeg føden og forklarte at jeg hadde mageknip. De sa at det hørtes ut som kynnere. Da jeg fortalte at jeg ikke hadde fått sovet noe, sa de at jeg kunne komme nedover så skulle jeg få noen tabletter så jeg fikk sove.
Etter ca to timers venting og div måling av rieaktivitet kunne de fortelle at jeg hadde 4 cm åpning og at fødselen var godt i gang. Det hadde jeg overhodet ikke forventa så det kom som et sjokk, da var det bare å dra hjem å pakke bagen. Ringte søs og fortalte at nå er det i gang. Hun ble kjempestressa og sa hun skulle komme så fort som overhode mulig. Frykten jeg hadde følt ang fødselen osv forsvant som dugg for solen da jeg kom tilbake på sykehuset med bagen, samboeren og søs. Følte en indre ro og selvsikkerhet som er nesten umulig å beskrive. alle nervene var BORTE... følte at alt ville gå så bra, og det gjorde det forsåvidt også.
Det gjorde innmari vondt da riene kom får fullt. Lystgassen funka overhode ikke så da var det bare en ting som sto i hodet på meg og det var EPEIDURAL!! NÅ!! Det tok ca en og en halv time fra jeg ba om den til jeg fikk den, noe jeg syntes var alt får lenge, he he. Da jeg endelig fikk den var jeg i himmelriket der jeg takket gud og hvermann for en så fantastisk oppfinnelse som eidural. Duppa av i 20 min, noe som hjalp utrolig mye. Følte jeg hadde fått nye krefter å så fram til og fortsette fødselen, da jeg våkna begynte presseriene noe jeg ikke synts var vondt i det hele tatt. Kort tid etter kunne jeg kjenne at hodet var på vei ut så jeg la hånda instinktivt der får å kjenne. To trykk til så - blupp blupp - var hun ute. Da jeg strakte armene mine ut mot henne og fikk henne på brystet raste det så mye gode følelser gjennom meg at gledestårene kom veltende over meg... en helt fantastisk følelse! Aldri har jeg elsket noe eller noen så høyt ved første blikk!
Nå venter jeg mitt andre barn og håper jeg får en någenlunde lik fødsel. Ingen er jo like men det er lov og håpe.
