Hei her er min historie. Den er sikkert ikke ulik alle andres. Jeg må si jeg misunner litt en jeg leste historien til her nå nettopp. Hun var i begynnelsen av 20 årene å fikk sitt første barn. Hadde mye overskudd og tok livet med ro. Selv er jeg blitt 30 å har ei jente på 9 fra et forhold tidligere og en gutt på 14 mnd sammen med min samboer.
Første svangerskapet mitt var ikke slik man vanligvis bruker å ha det.. Jeg var 6 mnd på vei før vi fortalte det til noen, jeg og samboeren min da, en del av meg fornektet det. Men etter som tiden gikk kunne jeg ikke fornekte det lengre. Da var det på tide å begynne å gå til jordmor og lege (hadde vært en gang for å konstantere svangerskapet).
Jordmora mi var toppen, ingen er så grei som ho. Men så har jeg vokst opp med ho som nabo...
Fødselen gikk greit, ingen problem. Alt var bare lykken. Samboeren min da var på pletten med en gang ungen våkna, før jeg til og med var kommet ut av koma.. Han var alltid en god far, men forholdet vårt varte ikke.
Etter ei tid traff jeg en som jeg ble glad i, og etter ei tid sammen ble jeg gravid. Denne gangen fortalte vi det ganske tidlig og jeg tenkte at denne gangen skulle jeg glede meg skikkelig over å gå gravid. Men den gode følelsen ble ikke så god siden min samboer og forlovede ikke ville dele denne. Ikke ville han kjenne på magen, ikke være med på kontroller, ikke spurte han hvordan det gikk eller hvordan jeg hadde det. Så jeg følte meg helt alene i svangerskapet. Ikke hjalp han meg noe hjemme heller.
Tiden gikk å fødselen startet til normal tid. Imens jeg lå i senga på fødestua og hadde åpningsrier, lå han på sofaen og sov. Gjett om han stod høyt i kurs da!! Jeg var trøtt å sliten, det var midt på natta.
Om morgenen i halv 8 tida ble gutten vår født, og påførte meg total ruptur så jeg måtte bli sydd av kirurger.
Ikke nok med at jeg måtte bli sydd, men jeg måtte vente i 9 timer før jeg ble sydd, pga kø til operasjons bordet. Ikke fikk jeg mat og ikke fikk jeg drikke. Dårlig start når man nettopp har født!
Etter operasjon, måtte jeg være på sykehuset til jeg fikk avføring å alt så greit ut. Jeg ble fora med flytende parafin.. Så vi ble der i 5 dager, jeg å sønnen min alene. Samboeren min måtte på jobb. Så der var jeg alene, uten besøk, uten noen som kom med blomster eller blader til meg. Datteren min på 8 kunne ikke komme på besøk, fordi det var to timer unna. Så jeg satt å gråt i 5 dager med en unge som var uttørket siden han ikke fikk i seg noe melk. Han gråt å måtte ligge tett inn mot meg hele tiden, helst med puppen i munnen. Ingen på sykehuset kunne gi meg noe hjelp. En pleier sa han måtte få tillegg siden han var så uttørret, men før hun fikk gjort noe gikk hun av vakt. Neste på vakt hadde ikke hørt noe om det, så hun måtte sjekke. Dermed ble ingenting gjort. Gjett om det var ei som jubla når hun var på do å fikk avføring.. Endelig kunne jeg få dra hjem!! Men det var bare så vidt at vi fikk dra siden gutten hadde gått så mye ned i vekt.. Men jeg lovde på tro og ære å ta han med til helsestasjonen neste dag og veie han, alt bare for å komme hjem!
Faren min måtte hente meg, siden samboeren min var på jobb. Men det var spennende tur hjem.. Første gang gutten ikke kunne ligge tett intill meg, men i en bag.. Det gikk bra helt til vi hadde en halvtime igjen, da begynte sirene. Den varte til vi var kommet hjem å vi kunne ta han opp. Det som møtte meg hjemme var ei lykkelig og sliten bestemor som hadde rydda å vasket huset siden jeg skulle komme hjem, og ei storesøster som var så glad for å se mammaen sin at hun gråt. Samboeren min var på jobb og kom ikke hjem før til helga.
Første natta hjemme, våkna ungen annenhver time og skulle ha mat, og nå kom det noe også. Så dagen etterpå ble han veid og han hadde lagt på seg allerede. Sånn gikk tida, jeg stella og mata ungen, samboeren min gjorde ingenting. Natta når han var hjemme og guttungen våkna, måtte jeg gå i stua å amme ellers ble det bare klaging å surmuling fra andre sia av senga.
I tilegg til minstemann, hadde jeg ei som krevde mye i forhold til skolearbeid, jeg hadde et hus som måtte vaskes, mat som måtte lages, klær som skulle vaskes. I tilegg tok jeg meg en vaske jobb ekstra for å klare utgiftene siden jeg gikk kraftig ned i lønn når jeg gikk over i fødselspermisjon. Vi har ikke felles økonomi siden han påstår han har så store utgifter til lån...
I sommer sa jeg at nok var nok. Når ungen hadde fått mårrapupp i senga, snudde jeg ryggen til å sparka i gubben til han måtte stå opp. Svigermor mi tok en alvorsprat med han å ba han skjerpe seg å ta seg mer av sønnen sin. Så nå går det bedre, bare jeg ikke gir han for frie tøyler. Endelig har vi felles økonomi også. Så jeg kan jobbe med en jobb jeg stortrives i, selv om det er bare 50%. Jeg begynner halv 9 og slutter kl 1, har ennå energi igjen til ungene når jeg er ferdig på jobb.
Vi starter morgen med å kjøre minsten til dagmamma, så kjører jeg den største på skolen og meg sjøl på jobb. Når jeg er ferdig er største ferdig på skolen og jeg kan hjelpe henne i fred med leksene siden minsten er hos dagmammaen ennå. Når han er ferdig med å sove der å vi er ferdig med leksene henter jeg han og alle er fornød. Men å være samboere med en yrkessjøfør er noe herk! Aldri er han hjemme, å aldri vet man når han er hjemme.
Så jeg har gitt beskjed at vi legger opp dagene våre som om han ikke kommer hjem. Det er ikke noe vits å regne med noe, for da skjærer det seg alltid. Så jeg kan egentlig regne meg sjøl som ei enslig mor, uten de fordelene det også kan ha...
Jeg vet hvordan det er for jeg har vært det, å tro meg, på mange områder var det bedre. Men når folk sier at det kommer vel en til unge snart, så sier jeg at det blir aldri aktuelt!
Jeg har nok med å følge opp de to jeg har i og med at jeg er alene om det. Dessuten, hvis jeg skal ha flere barn må jeg ta keisersnitt. Og hvordan i herrens navn skal deg gå etterpå når jeg kommer hjem å har ansvar for tre unger å et hus alene? No way! Nei, jeg har nok. Jeg er velsignet med to friske å sterke barn som er den store gleden (og av og til sorgen) i mitt liv. Jeg kan ikke tenke meg et liv uten dem. De er det viktigste for meg, for de er mine, og bare mine. Kjærligheten fra dem gjør sjelen min god igjen, selv om jeg har grått mange timer.
De som sier at kjærlighet fra Gud er det beste vet ikke hva de sier. For den kjærligheten du får fra dine barn kan ikke sammenlignes med noen annet. Det er noe som du bærer inni deg livet ut, gjennom minner og følelser. Så jeg vil avslutte denne lange historien med en stor takk til mine to, som gjør livet vært å leve. Takk for at dere er mine barn.
"Trailerenke"
