Ida Jackson

- Jeg ble en helt annen person etter at jeg ble mor

Forfatter Ida Jackson hadde planlagt å føde naturlig og raskest mulig komme tilbake i jobb igjen etter fødselen. Så tok biologien overhånd.

BOK OM SITT FØRSTE ÅR SOM MOR: Forfatter Ida Jackson hadde på forhånd planlagt å føde naturlig og raskest mulig komme tilbake i jobb etter fødselen. FOTO: Gyldendal
BOK OM SITT FØRSTE ÅR SOM MOR: Forfatter Ida Jackson hadde på forhånd planlagt å føde naturlig og raskest mulig komme tilbake i jobb etter fødselen. FOTO: Gyldendal Vis mer
Publisert

– Da jeg ble mor føltes det som den mest uvanlige tingen i verden hadde skjedd med meg og at det var en altoppslukende totalomvending. Jeg hadde lyst til å gripe tak i alle som hadde fått barn og spørre dem hvorfor de hadde holdt alt dette hemmelig, sier Ida Jackson (34).

Forfatteren er aktuell med boka «Fødselsdag: Mitt første år som mor, eller: En reise i underverdenen». En bok som handler om hvordan hun opplevde svangerskap, fødsel og barsel, og ikke minst om hvordan det å bli mor har forandret henne.

Idas mål var å føde naturlig, og raskest mulig etter fødselen vende tilbake til det livet hun hadde hatt tidligere. Men som så mange kvinner før henne har fått erfare; biologien har en tendens til å ta overhånd.

– Mye av boken handler om at jeg på forhånd hadde lagt en plan som var helt ute av takt med det som faktisk skjedde. Jeg hadde hørt så mange historier om svangerskap og barsel før jeg ble gravid, at jeg trodde jeg kunne planlegge hvordan jeg skulle være gravid, fødselen og tiden etterpå. Da jeg stod på den andre siden og forstod at jeg hadde helt feil kart, måtte jeg starte med å beskrive terrenget. Det ble en veldig annerledes terrengbeskrivelse, sier hun.

– Jeg trodde blant annet at jeg hadde en form for selvbestemmelse over egen kropp. Jeg hadde en idé om at jeg ville amme, men skjønte ikke at spørsmålet om du vil amme egentlig er et spørsmål om du klarer å amme. Spørsmålet om du vil amme eller ikke, er et spørsmål om du vil koke flasker om natten eller blø fra puppen.

Ble et nytt menneske

Forventningen om å komme raskt tilbake etter en fødsel, er ifølge Ida ikke bare en «flink pike» innstilling kvinner selv har. Det er en fortelling som bor i oss alle og som hun selv har fått føle på i flere sammenhenger.

– Det handler om at vi skal være ei god fødeku, som både gjør alle de riktige tingene og er raskt tilbake på jobb. Det er en oppfatning om at den beste måten å være mor på, er at det ikke merkes at du har forandret deg.

– Som gravid får du gjerne spørsmål om når du skal «komme deg tilbake». Min opplevelse er at jeg ble en helt annen person etter at jeg ble mor, det var derfor ingenting å komme tilbake til. Jeg ble et helt nytt menneske.

Ida har de siste årene gitt ut flere bøker, blant annet i den populære barnebokserien om «Brillebjørn». I tillegg jobber hun med produktutvikling, konsulenttjenester og foredrag.

Men etter at hun hadde gått gjennom hele den prosessen det er å bli mor og stod «på den andre siden», visste hun ikke lenger hvem hun var.

– Jeg hadde et fullstendig meningstap knyttet til egen yrkessituasjon. Hvorfor skal jeg ta den kostnaden det er å være unna en baby, som bare vil være inntil meg, for å jobbe med et selskaps Instagram-strategi? Det transformative i dette er det som er kjernen i boken, sier hun.

Ønsket å føde naturlig

I boken skriver hun også om hvordan det er å stifte familie med en mann andre oppfatter som «annerledes». Ektemannen, forfatter Jan Grue, har en medfødt muskelsykdom som gjør at han bruker rullestol for å komme seg rundt.

Et begrep som «fordommer» er ifølge Ida ikke dekkende for å beskrive hvordan folk flest tenker om det å få barn med en person som sitter i rullestol.

– Folk har ikke fordommer mot å få barn med noen som sitter i rullestol, de forventer at det gjør man ikke. Det er et aktivt hat og diskriminering. Fra det øyeblikket vi begynte å kline sa folk «du vil vel ikke ha barn med han der?».

Fødselen skulle etter planen foregå på Oslo Universitetssykehus ABC-enhet, landets mest kjente fødested for naturlige fødsler.

Her ville Ida få mulighet til å føde i rolige omgivelser med hjelpemidler som pilatesball og badekar, men det viktigste av alt var at rommet hadde rikelig plass til Jans rullestol. Med seg hadde hun også bestevenninnen Mari.

Endte med hastekeisersnitt

Men da fostervannet viste seg å være misfarget, noe som kan være et tegn på at babyen er utsatt for stress, ble hun overført til en ordinær fødeavdeling for mer overvåking. Det nye rommet var mye mindre og her var det ikke plass til Jans rullestol. Han ble derfor henvist til en egen seng, halvannen meter unna.

Alt blir veldig annerledes enn det Ida har sett for seg og det hele tar en dramatisk vending idet fosterlyden synker. Fødselen ender til slutt i et hastekeisersnitt.

For Ida blir det hele en traumatisk opplevelse, også fordi minner fra tidligere seksuelle overgrep kommer til overflaten under fødselen.

– Det som skjedde, som jeg ikke var forberedt på og som ingen forbereder deg på, er at kroppen din ikke vet forskjell på om det er en jordmorhånd eller en overgripers hånd som tar deg i skrevet. Minner fra overgrepene kom opp i fødselsøyeblikket og under ammeopplæringen, da hverken bryst eller kjønnsorgan er nøytrale soner. For meg var det helt nødvendig å ha med bestevenninnen min og mannen min i det øyeblikket, det hadde ikke gått uten.

– At mannen min sitter i rullestol, er en annen grunn til at vi trengte ekstra hjelp. Sykehuset er der for å redde livet ditt, ikke for å hjelpe deg. Jeg trengte for eksempel hjelp til å gå på toalettet, fordi jeg ikke klarte å bæsje mellom riene uten at noen holdt meg. Da har du valget om kjæresten din skal hjelpe deg, eller om du skal få hjelp fra andre som du ikke har en romantisk relasjon til.

Liten kontroll over egen tid

Barseltiden beskriver hun som krevende, med lite søvn, et barn som ikke ville sovne uten puppen i munnen, amming døgnet rundt og en brystbetennelse som utviklet seg til abscess.

Det skal ta 16 måneder før hun føler seg klar for å komme tilbake til arbeidslivet.

– Jeg tror jeg hadde veldig urealistiske forventninger. Du leser for eksempel at en nyfødt skal ammes åtte til tolv ganger i døgnet. Så tror du at det er du som skal amme babyen, i stedet for at babyen skal ta fullstendig styring og initiativ. Det var en følelse av å sitte med en instruksjon for gressklipper, når det er et kjøleskap du skal reparere. Ingen av rådene for søvn og spising fungerte, og det var ingen hjelp å få.

– Hovedforskjellen var å skjønne at jeg i barsel hadde utrolig liten kontroll over egen tid. Du hører at folk går hjemme i permisjon, men i realiteten var det hard fysisk jobbing døgnet rundt. Det var betraktelig hardere enn de privilegerte jobbene jeg har hatt i konsulentbransjen.

Noe av det sterkeste for Ida var å oppleve at den nyfødte babyen ikke bare var ett hundre prosent overgitt henne, men at den på mange måter også var en del av henne.

– Definisjonen på det å være menneske i vår vestlige moderne forstand, er å være et individ. Men det å være gravid og i barsel, er å være to mennesker. Den mindfucken følte jeg var helt underskildra. Det var ikke slik at jeg fikk en baby, jeg ble et mamma-barn-dyr, sier hun.

– Frem til jeg ble mor trodde jeg at det gikk an å hate seg selv litt hele tiden. Det var en normaltilstand, slik er det å være unge damer. I morssituasjonen skjønte jeg at babyen ikke er sin egen person, men egentlig en forlengelse av min kropp. Når han gråter, renner puppene mine. Når jeg sovner, så sovner han. Så tett forbundet er man, da skjønte jeg at jeg ikke kunne hate meg selv og samtidig elske babyen.

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer