Sosial angst hos barn

– Jeg ble stemplet som hysterisk

Helt siden hun gikk i barnehagen har Monikas datter slitt med sterk sosial angst.

SOSIAL ANGST HOS BARN: De første tegnene kom da datteren bare var fire-fem år gammel. Det skulle imidlertid ta litt tid før foreldrene skjønte hva årsaken var. ILLUSTRASJONSFOTO: NTB
SOSIAL ANGST HOS BARN: De første tegnene kom da datteren bare var fire-fem år gammel. Det skulle imidlertid ta litt tid før foreldrene skjønte hva årsaken var. ILLUSTRASJONSFOTO: NTB Vis mer
Publisert

– Det hadde vært lettere om hun hadde en fysisk skade, da hadde alle sett det og jeg hadde sluppet å bli stemplet som en hysterisk mor, sier «Monika».

De siste åtte årene har moren, som ønsker å fortelle sin historie anonymt, kjempet en altoppslukende kamp for å hjelpe datteren sin. Datteren har nemlig siden barnehagealder slitt med sterk sosial angst, som etter hvert har utviklet seg til skolevegring.

Startet i barnehagen

Monika forteller at de første tegnene kom da datteren var rundt fire-fem år gammel. Foreldrene oppdaget at hun var mer tilbaketrukken og engstelig for ting enn sine jevnaldrende.

Det hun reagerte på kunne variere fra dag til dag, men de la spesielt merke til at nye mennesker og uvante situasjoner var vanskelig for henne.

– Jeg husker at vi slet med å få henne med på bursdager og andre tilstelninger. Bare det å gå i butikken kunne være et problem, hun slo seg gjerne vrang utenfor. Hun ville ikke bli med fordi det var for mange folk der, eller fordi butikken var så stor. Det var en ganske markant endring i oppførsel, for tidligere elsket hun å gå i butikken. Til slutt fikk vi henne ikke med i det hele tatt.

– I barnehagen var hun trygg på personalet og hun hadde en fast gruppe barn som hun lekte med. Det kunne allikevel være en kamp å få henne dit. Barnehagen var flinke og tilrettela for henne. Om det for eksempel kom vikarer, hadde hun ikke så mye med dem å gjøre.

Måtte planlegge og betrygge

Monika beskriver overgangen fra barnehage til skole som et mareritt. Datteren var mye engstelig, noe som gikk ut over nattesøvn og familieliv.

– Vi oppdaget tidlig at vi måtte forberede henne på alle endringer i hverdagen, ingenting kunne gjøres uten at hun var forberedt. Før sommerferier måtte vi for eksempel ha alt planlagt, slik at hun kunne informeres om hvor vi skulle, hva vi skulle og hvem vi skulle være sammen med. Vi kunne aldri gjøre ting spontant.

– Om kveldene brukte vi mye tid på å betrygge henne om at ting kom til å være helt likt neste dag. Vi måtte si at det ikke skulle skje noe spesielt og at hun bare skulle gjøre det vanlige. Vi merket også at vi alltid måtte være tilstede og at vi for eksempel måtte følge henne mye lengre i bursdager enn andre foreldre måtte med sine barn.

Ville bare være nær foreldrene

Etter hvert nektet hun også å besøke besteforeldrene sine, som hun tidligere hadde elsket å være sammen med. Hun ville kun være hjemme med foreldrene sine, eller ha dem i nærheten.

Gradvis gikk det opp for Monika at datterens utfordringer trolig skyldes angst.

– Det tok litt tid før jeg klarte å legge to og to sammen. Jeg er oppvokst med et familiemedlem som har slitt mye med angst og depresjon gjennom hele livet. Jeg visste derfor veldig godt hva det var, men så allikevel ikke for meg at dette var noe som skulle ramme mitt eget barn, sier hun.

Men selv om Monika hadde en sterk mistanke om hva årsaken til problemene var, skulle det ta lang tid før datteren fikk riktig hjelp fra hjelpeapparatet.

Hun hadde flere runder med utredninger hos Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP). Her ble det blant annet utelukket diagnoser som asperger og autisme, men ingen klarte sette fingeren på hva som egentlig var årsaken til datterens problemer.

Tungt å ikke bli trodd

Til tross for at hun på et tidspunkt knapt ville snakke med noen, inkludert sin nære familie, konkluderte en terapeut med at hun nok bare var ekstra følsom. En annen teori var at hun var skeptisk av natur.

Først da hun var 13 år gammel fikk hun diagnosen sosial angst. På det tidspunktet var situasjonen blitt så ille at hun hadde utviklet skolevegring og slet med depresjon og selvmordstanker.

Frykten for at datteren skulle skade seg selv, i kombinasjon med å ikke bli trodd av behandlingsapparatet, har vært ekstremt tøft for Monika.

– Det endte opp med at jeg selv har måttet starte i terapi fordi det er for mye å takle. Det er vanskelig å oppleve at man har en unge som ikke fungerer, men det er ekstra tungt når man ikke blir trodd av systemet rundt og får høre at man bare er en hysterisk mamma, sier hun.

– Jeg har brukt utallige timer på møter med skole, BUP og andre helseinstanser. Det har vært som en heltidsjobb, i tillegg til min vanlige heltidsjobb. Jeg har tilpasset livet mitt etter henne, slik at jeg alltid kunne være parat til å gå i møter eller hente henne om hun skulle slå seg vrang.

Viser tegn til bedring

Monikas datter er fortsatt i tenårene. Hun går i dag på antidepressiva og får oppfølging av et team bestående av psykolog, PPT, miljøterapeuten på skolen og barnevernet.

Hun har i perioder vist tegn til bedring, så foreldrene er optimistiske med tanke på fremtiden.

– Da hun begynte på medisiner var det som å få tilbake barnet mitt igjen. Tidligere har hun vært så sliten av tankekjør at hun bare ville sove, slik at hun gikk og la seg så snart hun kom hjem fra skolen. Nå har vi hatt stunder hvor hun har klart å være sosial med oss i den nærmeste familien. Men så snart effekten av medisinene har avtatt litt, har det vært en forverring. Det har derfor gått litt opp og ned, i forhold til å finne riktig dosering.

– Nå har vi endelig et bra team av fantastiske folk rundt oss, både helsetjenesten på skolen og fastlegen har også vært veldig hjelpsomme. Vi håper derfor at det nå vil gå riktig vei, sier hun.

Kan være vanskelig å oppdage

Kirsten Flaten er ansatt som dosent i spesialpedagogikk ved Høgskulen på Vestlandet og har blant annet forsket på psykisk helse og angst. Hun har også forfattet flere bøker om angst hos barn, deriblant boka «Barn med sosial angst og sjenanse».

Flaten forklarer at angst kan være medfødt og derfor kan komme til syne hos helt små barn, men det kan være vanskelig å oppdage.

– Barn med sosial angst anstrenger seg gjerne for at barnehage og skole ikke skal oppdage deres ubehag, det er del av vansken. Ellers er det et problem som plager omgivelsene lite og da er det veldig lett for utenforstående å bagatellisere. Så denne moren har nok rett i at hun ikke har blitt trodd, dessverre, sier hun.

– Det krever et trenet øye for å oppdage angst. Mange blir handlingslammet i møte med angst og det man ikke vet hvordan man skal håndtere, blir gjerne feiet under teppet.

Typiske tegn på angst hos helt små barn kan ifølge Flaten være at barnet prøver å unngå kontakt med nye mennesker ved å vende blikket bort, at det blir mimikkløst, viser at det tydelig ikke vil bli tatt opp eller holdt av noen det ikke kjenner godt, eller at barnet rett og slett hylskriker.

– Foreldre kan tidlig få en forståelse for at barnet har sosial angst, og observante barnehagepersonale som ser barnet sammen med andre barn kan være gode på å differensiere angst fra andre tilstander. Men det krever som nevnt et trenet øye å differensiere fra andre tilstander, sier hun.

SKJULER ANGSTEN: Å oppdage at små barn lider av angst, kan ifølge Kirsten Flaten være vanskelig. FOTO: Privat
SKJULER ANGSTEN: Å oppdage at små barn lider av angst, kan ifølge Kirsten Flaten være vanskelig. FOTO: Privat Vis mer

Vil alltid være til stede

Det er vanskelig å si noe sikkert om hvorfor angst oppstår, men genetikk gjennom arvelige, medfødte individuelle egenskaper er ifølge Flaten antatt å spille en stor rolle.

Men er det egentlig mulig å bli kvitt angsten om den har vært der helt fra fødselen av?

– En medfødt egenskap vil alltid være til stede, men den behøver ikke være på et plagsomt nivå. Sosial angst kan reduseres til en sjenanse og det kan vi alle leve med. Tidlig innsats er viktig, da barnet trenger mer enn foreldrene sin støtte for å redusere angsten, sier Flaten.

– Gode barnehager og foreldre som spiller på lag er det aller beste, da kan barnet tidlig komme inn i et miljø som støtter det i sosiale settinger. Barnet trenger trygg eksponering og erfaring i det å være sammen med, leke med, kommunisere med andre barn og voksne. Barnehagen er en naturlig arena for dette, og har tilgang til barn.

– Foreldre bidrar for eksempel ved å ha besøk av andre barn hjemme og at de tar barnet med på lekeplassen for å møte andre. Det krever at både foreldre og barnehage trekker lasset sammen, sier hun.

– Det vanligste av alle problemer

Selv om det kanskje ikke snakkes så mye om angst hos barn, viser forskning at det slett ikke er uvanlig.

Ifølge Barn i Bergen studien har cirka 20 prosent av barnegruppa angst. Mens en studie utført av Tore Aune og Tore C. Stiles fant sosial angst hos 13 prosent av en gruppe 9-14-åringer.

– Det ha angst er det vanligste av alle problemer, og noen vokser det av seg, sier Flaten.

– De flest lærer seg etter hvert å håndtere det ubehaget som angst påfører og de vokser inn i et godt voksenliv. Men foreldre må tåle at barna er klengete og at de trenger mye bekrefting og trygghet i hverdagen. De trenger foreldre som orker dette og som passer på at barnet er del av samfunnet rundt seg.

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

KK er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer