Pap, pap, pap... pap... pap...

Cathrine Frost hører hjerteslagene til babyen falle. Hun ligger i en seng, med fødselslegen mellom beina. Han har hele hånden sin inni henne, prøver å holde barnet i magen på plass. Bare noen minutter tidligere falt navlesnoren frem i fødekanalen, og barnet ble liggende og klemme på sin egen oksygentilførsel.

«Nå må du gjøre akkurat som jeg sier», sa legen da, og hoppet opp i sengen hennes, før de kjørte av gårde. Gjennom fødeavdelingen, på vei mot operasjonssalen, som et grotesk dukketeater.

Cathrine er redd. Veldig, veldig redd. Redd for at gutten hennes skal bli alvorlig syk av surstoffmangel, redd for at han skal dø. Redd for at hun selv skal dø.

«Jeg har dessverre dårlige nyheter», sa damen i telefonen. Alt gikk i svart

Ny sesong

Du har kanskje vært her på kveldstid: Et lokale fylt med latter, klirrende ølglass og lukten av nypoppet popkorn. Men denne formiddagen i begynnelsen av august, ser Det Andre Teateret forlatt ut.

Alt man hører utenfor det gamle murbygget er suset fra en foss og gravearbeid i det fjerne. Sesongen har ennå ikke begynt og døren er låst. Helt til Cathrine Frost (43) åpner fra innsiden.

- Jeg har akkurat kommet tilbake etter sommerferien, men sesongen starter ikke før i midten av august, sier hun.

Da er også Cathrine, som både er regissør og skuespiller ved Det Andre Teatret, aktuell med ny sesong av soloshowet:

«Lykke til, Cathrine Frost!»

En humorforestilling om filosofi, føding og folkehelse som ifølge teaterets egen nettside, har spilt over 40 utsolgte forestillinger i Oslo. Forestillingen er dessuten nominert til Heddaprisen 2023 i kategorien «Beste teaterforestilling».

- Det er så pussig at en så stor andel av befolkningen kan gro og føde mennesker, få generasjonene fremover, uten at det har satt større avtrykk i verden vi lever i, sier hun.

- Hvorfor er det ikke laget kunst om dette? Idéhistorie eller filosofiske retninger om å skape liv?

Distansert

Cathrine bruker hele kroppen når hun snakker om fødselen. Demonstrerer hvordan hun sto på alle fire, snurret rundt i sengen mens legen prøvde å vippe navlesnoren vekk fra fødselskanalen hennes.

- Du gjør jo bare det du skal, barnet ditt er i livsfare. Samtidig så tenkte jeg på at det var andre folk i rommet, og at jeg har blitt en som snurret rundt en voksen manns akse mens han hadde hele hånden inni kroppen min.

Hun ler.

- Ja, det er noe man ikke tenker man skal gjøre, noen gang.

43-åringen setter seg tilbake i en dyp lenestol i hjørnet av kafeen. Krysser beina.

- Hvordan er det å snakke om dette nå?

- Jeg har snakket så mye om det her, så det er ikke sånn veldig følsomt for meg. Men jeg tror kanskje også det fysiske traumet det var å få barnet ut...

Hun lar setningen henge i luften.

- Jeg tror jeg har distansert meg litt fra det. Er ikke helt koblet på den opplevelsen.

Hodestyrt

Det går bra med både Cathrine og barnet. Men det er en voldsom overgang å komme hjem fra sykehuset, forteller hun. Til tross for alt hun har vært gjennom, venter ikke stående applaus eller et kriseteam på døra.

- Det var som om det aldri hadde skjedd på en måte. Sånn. Tilbake til hverdagen.

Hun er «veldig hodestyrt» den første tiden. Mestrer de praktiske tingene, og er opptatt av å gjøre alt riktig, velge riktig body, riktig sovepose. Men den nybakte moren kjenner ikke noe, tror at hun har kuttet seg selv av etter den dramatiske fødselen.

- Jeg var klar over at jeg ikke var helt emosjonelt påskrudd.

Cathrine snakker lavere nå, hvisker nesten.

Celine og Per prøvde å få barn i årevis uten å lykkes. Så skjedde det utenkelige

- Og det gjorde meg trist at jeg ikke kunne føle noe for barnet mitt, som jeg hadde gledet meg sånn til å få.

Ingen morsfølelse

Hun er nummen, men samtidig fylt med alle de vanskelige følelsene. Redsel, stress og tristhet, men også panikk for at hun har satt seg selv i denne situasjonen. En situasjon som skal vare resten av livet. Hun kan ikke angre nå.

«Jeg er åpenbart ikke ment til å være mor,» tenker hun.

«For jeg har ingen morsfølelse, ingen opplevelse av trivsel».

Frem og tilbake går hun over kjøkkengulvet med sønnen i armene. Han gråter. Hun gråter. Hele kroppen hennes er fylt med en følelse av at dette vil hun ikke. Hvordan skal hun komme seg ut?

Systematisk begynner hun å jobbe for å få en tilknytning til barnet. Setter han i vippestolen hver morgen, skrur på sentimental musikk og tvinger seg selv til å ha øyekontakt.

- Det er så ubehagelig når du ser inn i øynene til ditt eget barn, og ikke kjenner noe kjærlighet.

En prosess

Cathrine vet nå at tilknytning er en prosess. Barn vet hva de trenger, formidler dette til sine omsorgspersoner gjennom små signaler. Etter hvert som man blir kjent med barnet plukker man signalene opp, skjønner hva de betyr.

- Det er den prosessen som er tilknytning, sier hun.

- Det er ikke noe magisk som skjer. Det handler om å bli kjent med barnet ditt, og for noen tar det lengre tid enn for andre.

Hun mener det er urettferdig å forvente at noen som akkurat har vært gjennom det mest fysiske og psykiske krevende man kan gjøre, skal være helt emosjonelt åpen.

Sissel (48) solgte alt hun eide og tok med seg de tre barna

- Det er nok en del forsvarsmekanismer som kicker inn etter noe så dramatisk, så det å være helt tilgjengelig etterpå tror jeg ikke alle har muligheten til.

- Små øyeblikk

Cathrine får støtte fra psykologspesialist, Gro Vatne Brean.

Hun forteller at mange kvinner forventer et stort lykkerush når de får se barnet sitt for første gang, mens dette i realiteten faktisk er veldig varierende.

- Fødsel er grensesprengende, og holder man på å miste seg selv eller barnet underveis, er man i en krise. Da er en helt naturlig reaksjon å stenge av følelser for å beskytte seg selv.

Vansker med å kjenne på gode følelser etter en overlevende fødsel, er med andre ord helt normalt, og ikke noe som vil gå utover barnet, forsikrer psykologspesialisten.

- I beredskap

Det er nemlig erfaringen barnet har fra fødsel og hver dag fremover som er med på å danne grunnlaget for tilknytning.

- Det er som regel ikke sånn, Wow, nå er jeg mamma, men mange små øyeblikk som skaper en mor, sier Brean.

- Man får øyekontakt, opplever at barnet blir rolig hos deg, og lag på lag bygger man på med gode følelser.

Likevel er det mange kvinner som klandrer seg selv om de føler seg avstumpet, og tenker at de ikke burde fått barn, forteller hun.

- Da må man huske på at kroppen er i beredskap, og manglende gode følelser skyldes at man egentlig er veldig redd for å miste.

En følelsesmessig avkobling pleier imidlertid å gå seg til i løpet av de første månedene, betrygger Brean.

- Ha tålmodighet, og vit at det bare det å beskytte barnet ditt også er å være en god mamma.

Hvem hun var før

Før hun fikk barn, var Cathrine hun som aldri ville dra hjem fra festen. Hun som reiste over hele verden, helt alene. Hun som begynte å snuse i en tid da dette bare var for gutter.

Som om hun illustrerer, drar hun ut en snus som har ligget usynlig under leppen. Strekker seg mot en liten grå boks i vinduskarmen, og forklarer at hun var et menneske som gjorde det hun ville når hun ville.

- Jeg brukte mye tid på å tøffe meg, og var litt sånn, pff... sier hun, vifter med hånden som om alt er uviktig.

Hun forteller om den gangen hun satt på fly med mye turbulens, tenkte virkelig at nå går flyet ned.

- Hvis du kjenner litt på denne følelsen - ikke gjør det slutt

- Men så tenkte jeg bare, ja ja, da slutter det nå.

Cathrine trekker på skuldrene.

- Jeg var nok redd, men fremfor å gå inn i det, så bare stoppet jeg den tanken fort.

Selvutslettende

Den yngre versjonen av henne hadde også et helt annen forventning til hvordan det ville bli å få barn. Hun var 37 år den gangen, hadde levd et fritt liv, anså forholdet mellom seg og kjæresten som totalt likestilt. Og når babyen kom skulle de også dele oppgavene likt. Babyen skulle få flaske, og hun skulle fortsatt spille forestillinger.

Men slik ble det ikke. Cathrine forteller om sjokket over at babyen selv etter fødsel, fortsatt er som en del av kroppen hennes. Hvor mye som faller på henne.

- Det krevde helt vanvittig mye av meg, var selvutslettende på en måte jeg ikke var forberedt på...

Hun slår ut med armene.

- Plutselig åpnet verden seg bare opp. Du får flere etasjer i tilværelsen din, og det står noe på spill på en helt annen måte enn det hadde gjort før.

Smygende redsel

Etter hvert som Cathrine begynner å elske barnet sitt, kommer også forståelsen om at om en av de to dør, så er det katastrofe.

- Med det kom en redsel for at nettopp det skulle skje. Den kom smygende, og er der fortsatt.

Cathrine tar en kort pause.

- Hver dag.

Ikke bare en eksistensiell frykt om at vi alle en dag blir borte, forteller hun, men helt konkrete bekymringer.

- Jeg kan gå lange perioder hvor jeg er helt sikker på at jeg er syk. Sånn... Har jeg magekreft?

- Slik var du ikke før?

- Nei, det er helt nytt for meg, og jeg klarer ikke justere det heller. Det har tatt ordentlig bolig i meg.

Cathrine forteller om en nylig flyreise fra Canada. Hvordan hun underveis ikke klarte å slutte å tenke på hva som ville skje om flyet styrtet. Så for seg hvordan hun skulle styre på med oksygenmasken, og alt hun aldri ville få gjort eller sagt til sønnen.

- En venninne sa til meg at det å bli mor er bare å føde masse bekymringer, og det er litt sånn.

Forbanna

Cathrine snakker også om tomrommet etter fødsel. Et fravær av språk over alt hun hadde vært igjennom. Hun hadde født seg selv milevis unna den hun engang var.

- Jeg klarte ikke å finne noe som passet til det jeg tenkte, og som kunne fortelle meg noe mer om det jeg gikk gjennom. Det gjorde meg sint og sur, sier hun, lager en knyttneve, som hun dunker i armlenet.

- Hvorfor var ikke dette en større del av min identitet? Hvorfor er det ikke laget kunst om dette?

Hun prater mye om hvordan det er å føde og få barn, ser hvordan folk får det innadvendte blikket, som om de vil være alle andre steder.

Gabriella trenger aldri jobbe mer: - Det handler om frihet for meg

- Og det gjorde meg enda mer forbanna, for jeg synes det hadde skjedd noe helt eksistensielt som jeg synes fortjente noe mer enn.. sier hun snur seg vekk, gjesper høyt og overdrevent.

- Og alt det der gjorde at jeg tenkte at jeg måtte lage en forestilling, slik at de som ikke føder barn skjønner hva det er, og vi kan begynne å snakke om dette på ordentlig.

Soloforestillingen hadde premiere høsten 2022. Det var egentlig tenkt som en nisje-forestilling som bare skulle spilles fem kvelder i Oslo, forteller Cathrine. Nå skal hun på turne.

- Det tok helt av, og det er veldig gøy at det har hatt en så stor påvirkning på folk.

Romsligere og friere

Seks år har gått siden Cathrine ble kjørt gjennom sykehuset med legens arm inni kroppen. Tiden etterpå var en prosess hun måtte gjennom, men i dag har hun det bra.

- Men det er ikke sånn at alt var helt jævlig før og nå er alt bra, understreker hun.

- Jeg har hadde det fint det første året jeg fikk barn også.

Det er alle tingene å bli mamma, forklarer Cathrine. Skummelt, vondt, krevende, men også givende og fint.

Hun håper neste generasjon med kvinner som føder barn, og seg selv som mødre, kommer hjem til en verden hvor det er litt friere å være mamma, litt mer romslig og at de er litt bedre forberedt.

- Nå elsker jeg å være mamma. Når du ler med barnet ditt, er det som å le med han du var forelsket i da du var tretten. Uten filter på en måte, jeg synes det er det fineste i verden.

Oppdag mer mote, livsstil og historier fra virkeligheten på KK.no