NYE TIDER: - Mor og datter, Ann Marit og Marie, 2019. Marie gleder seg til å bli student og hybelboer. Ann Marit tenker at det blir en ny og spennende tid også for henne. Foto: privat
NYE TIDER: - Mor og datter, Ann Marit og Marie, 2019. Marie gleder seg til å bli student og hybelboer. Ann Marit tenker at det blir en ny og spennende tid også for henne. Foto: privatVis mer

Empty nest-syndrome:

- Jeg grudde meg veldig til hun skulle dra

Ann Marit og datteren hadde bodd sammen de to i nesten 20 år. Så flyttet datteren. Hvordan skal man som mor unngå å gå rett i sorg?

– At barna flytter hjemmefra er en overgangsfase. Og overganger gjør noe med oss. Det kan oppleves emosjonelt forstyrrende, forteller psykolog Gry Arvnes ved Institutt for psykologisk rådgivning i Oslo. Hun utdyper:

- Det rokker ved vår identitet og tilknytning. Vår omsorgsrolle blir plutselig helt endret. Vi har ikke den daglige omsorgen og oppfølgingen som har vært naturlig for oss siden barnet kom til verden. Vi må finne nye måter å møte barnet på,

Arvnes sier at det ikke er uvanlig å oppleve sorg når barna flytter, men at denne sorgen ikke alltid oppleves som akseptert. Noen skammer seg over følelsene løsrivelsen medfører fordi de oppfatter at disse ikke er hva samfunnet forventer. Ofte skapes det et bilde av selvrealisering når barna er ute av huset, og at en egentlig skal glede seg.

SORG: - Aksepter sorgen, sier psykolog Gry Arvnes, ved Institutt for psykologisk rådgivning i Oslo. Foto: Julianne Leikanger
SORG: - Aksepter sorgen, sier psykolog Gry Arvnes, ved Institutt for psykologisk rådgivning i Oslo. Foto: Julianne Leikanger Vis mer

– Det er viktig å akseptere sorgfølelsene som naturlige. En kan trenge en skulder å gråte på, øve på å gi slipp, finne en ny rytme, sier Arvnes, og legger til

– Det som føles riktig for A, trenger ikke nødvendigvis å føles riktig for B. Alt er normalt.

LES OGSÅ: - Det er vi som er de voksne nå

Ann Marit brukte tid på å forberede seg

Ann Marits datter, Marie (21), gleder seg stort til å flytte på hybel. Hun har søkt grunnskolelærerutdanning i Trondheim, og ser fram til studiet, men aller mest til det frie studentlivet.

GODE TIDER: - Mor og datter i 2008. Som barn flest hadde Marie bestemt seg for at hun skulle bo hjemme til hun minst var 40. I dag, som 21-åring, syns hun tiden er inne for å stå på egne bein. Foto: privat
GODE TIDER: - Mor og datter i 2008. Som barn flest hadde Marie bestemt seg for at hun skulle bo hjemme til hun minst var 40. I dag, som 21-åring, syns hun tiden er inne for å stå på egne bein. Foto: privat Vis mer

– Selvsagt er det trist at Marie ikke lengre skal bo hjemme, men jeg har brukt lang tid på å forberede meg. Det som har hjulpet meg mest er opplevelsen av å ha gjort en god jobb som mor. Marie er mitt eneste barn, og vi to har bodd alene stort sett hele livet. Det har bygget opp et tillitsforhold som gjør det lett å prate om ting. Jeg føler at hun har blitt trygg, moden og er svært ansvarsfull, sier Ann Marit, og fortsetter:

– Dessuten «øvde» vi det året hun var på folkehøgskole. Jeg grudde meg veldig til hun skulle dra, men angsten gikk raskt bort. Jeg opplevde at hun hadde det fint. I tillegg hadde vi jevnlig kontakt på sosiale medier. Det var ekstra koselig når hun kom hjem på besøk. Men da året på folkehøgskolen var over, lå det igjen klær strødd utover gulvet her, ler Ann Marit.

LES OGSÅ: Når barna flytter: Hvor er alle sammen?

Livets gang

Psykolog Arvnes forteller at mange foreldre skyver tanken på at barna en dag skal flytte ut, foran seg.

– Det kan være vanskelig å forholde seg til. Det er vonde følelser som utfordrer oss. Likevel har vi ikke annet valg enn å forsone oss med det, på samme måte som at vi eldes, sier hun, og legger til:

– En kommer til et punkt hvor en ser tilbake. En stiller seg spørsmål som Hvordan ble dette foreldreskapet? Hvordan ble det egentlig for barnet mitt? Det er på en måte et paradoks. Vi vil at barnet skal bli selvstendig og stå på egne bein samtidig som savnet gnager.

LES OGSÅ: - Den dagen Stine gikk ut av døra, skjønte jeg at et kapittel i livet var over

Ett skritt tilbake

For Marie var det rart å komme hjem etter å ha bodd borte et år. Året på folkehøgskolen hadde gjort noe med henne. Hun hadde blitt tøffere og tryggere på seg selv, holdt tale for hele skolen og reist på utenlandstur.

– Jeg begynte virkelig å se fram til å flytte for meg selv. Jeg følte meg nesten litt for voksen for å bo hjemme etter folkehøgskoleåret. Det var liksom et skritt tilbake, sier Marie, og legger til:

STILLE: Det blir stille når datteren flytter ut. Hunden Milla (6 år) skaper fortsatt litt liv og røre i heimen.
STILLE: Det blir stille når datteren flytter ut. Hunden Milla (6 år) skaper fortsatt litt liv og røre i heimen. Vis mer

– Men mamma vil fortsatt være førstevalget mitt om jeg trenger råd eller hjelp til noe.

Psykolog Arvnes sier at det er viktig å finne flere bein å stå på når barna forlater redet.

– Dersom alt står og faller på en relasjon, blir det fryktelig tungt og tomt. Sørg for at du har noe som holder deg oppe. Det er mye god støtte i egne interesser og hobbyer og i jobben. Snakk mer med naboen, råder psykologen. Ann Marit har allerede planene klare.

– Jeg flytter nærmere mine foreldre og søster. De eldes og det blir fint å ha tid sammen. Dessuten får jeg mer tid til å være tante for min nevø og nieser som fortsatt trenger voksne rundt seg. Selv om jeg ikke ser Marie daglig håper jeg at vi kan møtes ofte. Jeg heier på henne. Jeg vil at hun skal oppleve mye gøy. Mine bekymringer skal ikke være en hindring for henne. Derfor holder jeg de for meg selv, avslutter Ann Marit.

LES OGSÅ: - Jeg var redd vi ville gli fra hverandre

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: