VANSKELIGE FØLELSER: «Helene» opplevde at slusene til et angstfullt følelsesliv ble åpnet under graviditeten. Illustrajonsfoto: Shutterstock
VANSKELIGE FØLELSER: «Helene» opplevde at slusene til et angstfullt følelsesliv ble åpnet under graviditeten. Illustrajonsfoto: Shutterstock Vis mer

– Jeg hater deg. Du hører ikke hjemme i kroppen min

Helene opplevde å få vanskelige følelser og angst under graviditeten. I etterkant har hun skjønt at dette er vanligere enn hun trodde. En ny roman tar opp fenomenet, som kunne vært tatt nesten rett ut fra Helenes liv.

Året er 2005. Helene er 36 år, og har akkurat funnet ut at hun er gravid.

Hun og mannen hadde lenge forsøkt å bli foreldre, uten å lykkkes. Hun var overbevist om at det var noe galt med henne, og at hun ikke kunne bli gravid.

– Det gikk så langt at jeg brukte sprøyter i vagina med sæd i, og trodde jeg skulle fikse ting på egen hånd. Jeg lekte med kroppen min i full tro på at det ikke ville fungere. Vi fikk time på sykehuset til blåfarve for å se om tubene mine var tette, forteller hun.

 – Jeg er ikke skapt til det 

Men før de rakk å dra på sykehuset viste graviditetstesten en blåstrek. Hun fikk full panikk.

– Hva søren hadde jeg gjort nå, tenkte jeg. Ville ta det bort - ville ikke ha barnet - følte avsky og hat. Jeg hatet meg selv for at jeg hadde satt meg i denne situasjonen. Jeg var jo ikke skapt for dette her. Jeg orket jo ikke ha ansvar for andre en meg selv. Jeg skulle leve livet MITT jeg, ikke noen andres, forteller Helene.

Hun skjønte aldri hva som egentlig skjedde med tankene og følelsene. Etter seks måneder tok hun kontakt med et ukeblad. Det måtte jo være andre som hadde det som meg, tenkte hun.

NY BOK: Romanen Magna er inspirert av Helenes historie. Den er skrevet av jordmor og forfatter Tonje Wessel Rummelhoff.
NY BOK: Romanen Magna er inspirert av Helenes historie. Den er skrevet av jordmor og forfatter Tonje Wessel Rummelhoff. Vis mer

Ukebladet omtalte Helenes følelser og tanker som en depresjon. 

– Javel. Var det det det var? Jeg kjente meg ikke igjen. Var redd fødselen ville lokke frem følelser fra voldtekten. Og alt var barnets skyld!

Jeg var sint for at barnet gjorde slik at disse vonde og vemmelige følelsene som jeg hadde lagt lokk på i 16 år kom tilbake igjen. Jeg hadde i mange år prøvd alt jeg kunne for å fortrenge voldtekten - bare mannen min visste om det. Nå klarte jeg ikke holde disse følelsene i sjakk mer.  

I dag vet jeg bedre... 

– Jeg ville få et barn for andre - ikke for meg selv. De kunne låne kroppen min, men etterpå ville jeg ha den igjen. Egoet forsvant - JEG forsvant. Slet med å føle noe som helst, bare forvirring og tomhet.

Kampen for å skjule mine virkelige tanker ble erstattet med et behov for å måtte vise lykke for alle.

Slik omtaler Helene tiden da hun ventet sin lille gutt. 

– Jeg snakket med ham: - Dette går ikke bra lille venn. Du skjønner det at jeg kan ikke være mamman din. Jeg er ikke skapt til det. Dette kommer ikke til å funke...

Fødselen og tiden etterpå er at annet kapittel.

LES OGSÅ: Fødselsdepresjon 

Åpne sluser i et kaotisk følelsesliv

Helene ble voldtatt da hun var 20 år gammel. Følelsene som kom til overflaten under graviditeten var imidlertid vanskelig å gjenkjenne. Hun var ikke deprimert. Hun var noe hun ikke visste hva var. Sint, frustrert, lei seg, fortvilet. Hun kjente ikke den lykken som alle snakket om. Hun kjente ikke igjen den gode forventningen som mange andre har når de blir gravide. Hun ønsket seg barn på den ene siden, på den annen side var dette det verste som kunne skje. Med åpne sluser til et kaotisk følelsesliv ble det vanskelig å kjenne lykke.   

Gjennom svangerskapet var Helene heldig. Hun hadde fantastiske folk rundt seg, og en jordmor hun stolte på og kunne snakke med. Det holdt henne oppe. Men hun gikk likevel konstant med en følelse av å være slem. Hun ønsket kontroll og hun følte at noen snyltet på kroppen hennes. Hun var både sint på babyen og sint på seg selv som hadde denne opplevelsen.

Helens råd til andre i samme situasjon er derfor klart; Våg å åpne deg for noen!

For Helene tok det veldig lang tid før morsfølelsen kom. Det ble hele tiden snakket om depresjon. Det er viktig for henne å få frem at dette ikke handler om depresjon. At hun aller helst ville ha snakket rett ut om det som plaget henne og forstått sammenhengen. Kanskje hun kan hjelpe andre som har det på samme måte?

LES OGSÅ: Fødselsangst 

Skjer ikke bevisst

Som jordmor vet Tonje Wessel Rummelhoff at Helene er ikke alene. 

Jordmor og forfatter Tonje Wessel Rummelhoff
Jordmor og forfatter Tonje Wessel Rummelhoff Vis mer

– Mange kvinner sliter med å føle glede over svangerskapet og de forstår ikke bestandig selv hvorfor. I graviditeten skjer det mye med oss både psykisk og fysisk. Hormonene er med på å påvirke oss følelsesmessig. Vi skal gjøres tilgjengelige for å knytte oss til et nytt menneske. Jeg har en teori om at denne åpningen av følelser blir en sluse begge veier. Både til fremtiden hvor nye bånd skal knyttes – og tilknytning fremmes – og til fortiden. Har man en trygg og god bakgrunn står man støtt når det åpnes. Men hvis man har traumer i fortiden, kan dette skape sterke følelser og skyve den naturlige tilknytningen til side. Resultatet kan bli avvisning, aggresjon og sorg som rettes mot barnet.Jeg har det jævlig og det er din skyld. Dette skjer ikke bevisst. Men hvis du har det slik, er det utrolig hva ord kan gjøre. Når du klarer å si noe høyt som du egentlig ikke forstår hvordan du kan tenke, vil du ha muligheter for å skape endring, forteller hun.

Skrev bok om angst under graviditet

Rummelhoff er nå aktuell med en bok hvor romanfiguren Magna går gjennom mye av det samme som det Helene gjorde. 

I etterkant av utgivelsen tok Helene kontakt med forfatteren, og delte sin historie med henne. Hun kjenner seg igjen i beskrivelsene, og føler en lettelse over at hun ikke er alene.

– Du forteller om meg, du! Jeg kjenner meg igjen i Magna, og etter åtte år vet jeg at jeg ikke er alene om å ha slike følelser, var budskapet til Rummellhoff fra virkelighetens Magna.

Les bokomtale: Magna

Rummelhoff håper at de som leser boken og kjenner seg igjen, skal kunne tørre å åpne seg og snakke om det.

– Det jeg mener å formidle er at de kvinnene som kjenner seg igjen i Helene og Magna vil ha stor hjelp i å finne noen å snakke med. Helene vil fortelle at når du har blitt krenket, voldtatt eller på annen måte fått med deg en sårbarhet og sorg i ryggsekken, så kan dette velte frem når du blir gravid. Hun har kjent det på kroppen, og nå har hun mange ord for hva hun føler. Og hun kjenner en stor trøst i å vite at hun ikke er alene, forteller Rummelhoff.

LES OGSÅ: Topp 10 gravide bekymringer  

Psykiater Inger Johanne Wallø mener fortellingen om Magna kan formidle håp.

– Romanen er en gjennomgripende fortelling om vårt kompliserte sjelsliv. Om hvordan fornuft og (ofte ubevisste) irrasjonelle tanker og følelser preger våre liv og kjemper om plassen, om det å få en dypere forståelse av dette, om veien ut av uføret og det håp som formidles til mange Magnaer der ute, forteller hun i forlagets pressemelding om boken.

Virkelighetens Helene ønsker å være anonym. Helene er derfor et fiktivt navn.

LES OGSÅ: Kan det skade fosteret? 

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: