FOSTERMOR: Kun 13 år skiller lillesøster Shalima (t.v.) og storesøster Liv Therese, som er fostermor for søsteren: - Shalima er så omsorgsfull. Veldig veslevoksen, og hun gjør veldig gode valg, sier Liv Therese.  Foto: Marianne Otterdahl-Jensen
FOSTERMOR: Kun 13 år skiller lillesøster Shalima (t.v.) og storesøster Liv Therese, som er fostermor for søsteren: - Shalima er så omsorgsfull. Veldig veslevoksen, og hun gjør veldig gode valg, sier Liv Therese. Foto: Marianne Otterdahl-Jensen
Fostermor For Søsteren

- Jeg husker den dagen du kom og hentet meg

Liv Therese var bare 22 år og hadde nettopp fått barn med mannen Kenneth. Så fikk hun et barn til, da hun ble «mammaen» til sin ni år gamle søster.

- Jeg sa til søsknene mine da de var små at bare de ble store nok, så skulle de få flytte til meg.

Liv Therese Friestad Holen (29) setter fram kaffe i huset på Bryne utenfor Stavanger.
Oppussingen begynner å ta form. Rom for rom, for å få plass til familien på seks. Den som egentlig bare skulle bestått av fire: Hun selv, mannen Kenneth Friestad Holen, barna Gabriel (7) og Lill Sofie (3). Men som takket være valget om å bli fosterforeldre har endret livet for Liv Thereses to søsken. Ja, for dem alle.

– Det var mamma selv som spurte om jeg kunne ta meg av søsknene mine, forteller Liv Therese. Forklarer at barndomshjemmet deres var preget av ustabilitet og uforutsigbarhet. At hun tidlig tok på seg voksenrollen overfor søsknene. Sju år har gått siden hun sa ja til å bli fostermor for dem.

LES OGSÅ: Fikk søsterens livmor

– Jeg husker den dagen du kom og hentet meg, sier Shalima (16).

Hun sitter i en solgul stol. Forteller at hun var ni år da hun fikk vite det, av damen fra barnevernet og storesøster. Shalima gikk for å pakke. Dagboken. Fotballskoene. Bamsen. De fine klærne som Liv Therese og hun hadde handlet sammen.

– Jeg begynte først å grine, for jeg ville ikke flytte. Ikke da. Jeg skjønte jo ikke at det var det beste for meg. Men samtidig hadde jeg vært her ganske mye, og vi hadde jo snakket om at jeg kanskje skulle flytte hit. Kenneth sier at jeg spurte mye om fotballlaget i forkant.

– Ja, sier Liv Therese.

– Du var veldig nysgjerrig på det.

LES OGSÅ: Fosterhjem er ikke bare for A4-familien

– Jeg var 22 år og hadde nettopp blitt mor selv 

Det er ikke lett å se hvem som er storesøster og hvem som er lillesøster. Shalima vaktsom, med et alvor på dypet av den forsiktige stemmen. Og Liv Therese, med ungdommelige superkrefter i hver bevegelse. Kanskje kommer det av gamle skrammer? Av det som kunne ha vært? Eller blir man kanskje bare sånn av å ha ungdom i huset?

– Jeg var 22 år og hadde nettopp blitt mor selv da jeg overtok omsorgen for Shalima. Barnevernet så fort at jeg var voksen nok til det. Daniel flyttet til oss to år senere.

Shalima kaller storesøsteren for «Dadda». Mener hun alltid har vært som en ekstra mor for henne. Liv Therese kjenner seg igjen i det:

– Når jeg leser de gamle dagbøkene mine fra tenårene, ser jeg at jeg har skrevet: «I dag var jeg i byen på cafe med noen venninner, Shalima var med og fikk middagsglass».

«Family. All because two people fell in love» står det på hustavlen. Liv Therese og Kenneth har vært kjærester siden de var 17 år.

– Kenneth visste veldig godt hva slags familiebakgrunn jeg hadde. Han kom fra det stikk motsatte, en rolig familie, og han er veldig rolig selv. Kenneth har alltid stått ved min side og har gjort alt han kunne for å støtte meg, forteller Liv Therese. 

LES OGSÅ: Noen foreldre i Norge er ikke i stand til å ivareta barn

Kenneth ser kjærlig på kona. Han beskriver Liv Therese som «en omsorgsmaskin», og var aldri i tvil om at det var riktig å ta søsknene hennes inn under deres omsorg:

– Det var en no brainer for meg. Vi hadde jo hatt barna her så mye da spørsmålet kom. Å få Shalima og Daniel hit har vært en enorm berikelse for meg personlig. Og for oss som familie er det en stor gave å ha et så levende hjem. Det er klart at vi har ofret noen av verdiene som kjernefamilie, og det er mye oppfølging, men Shalima er en veldig flott jente og det er kjekt å være med henne på fotball og håndball og følge henne opp.

Liv Therese nikker:

–  Når begge ungdommene er ute av huset så tenker jeg: «OK, kommer de ikke hjem snart?».

Liv Therese er omsorgsarbeider for psykisk og fysisk funksjonshemmede, Kenneth elektriker i offshore. Shalima går i 10. klasse. Hun har spilt håndball siden tredje og fotball siden første klasse. Planen er å begynne på idrettslinjen.

– Shalima klarer seg kjempebra på skolen, bedyrer Kenneth og smiler stolt.

– Ja, sier Liv Therese:

– Og vi skal jobbe litt ekstra med engelsken, spesielt siden vi skal på jentetur til New York til sommeren.

ANNERLEDES FAMILIE: Både Kenneth og Liv Therese er glade over å være fosterforeldre til Shalima, og sier det har tilført både dem og deres to barn mye glede. Foto: Marianne Otterdahl-Jensen
ANNERLEDES FAMILIE: Både Kenneth og Liv Therese er glade over å være fosterforeldre til Shalima, og sier det har tilført både dem og deres to barn mye glede. Foto: Marianne Otterdahl-Jensen Vis mer

LES OGSÅ: Størst av alt er søsterkjærligheten

Slo seg til ro med at det var strengt

Begge søstrene har kontakt med moren. De treffer henne med ujevne mellomrom. Shalima har ingenting vondt å si om mamma, er nøye med det.

– Det hender at jeg savner litt å bo der. Å gå på den gamle skolen. Men nå har jeg gått flere år på skole her enn der. Og jeg vet jo at det er best for meg å bo her.

Hver mandag jobber hun på Leos lekeland; hun sparer til New York-reisen. Noen faste plikter hjemme har hun ikke. Det har ikke vært nødvendig:

– Shalima har det så ryddig på rommet at det er beryktet i nabolaget, sier Kenneth med et smil.

Liv Therese nikker:

– Vi må heller begrense henne litt. Shalima rydder mye i perioder da det skjer ting rundt henne som hun ikke har kontroll over. En gang fant jeg henne støvsugende i halvsøvne, før hun skulle på skolen.

Shalima slår blikket ned. Rødmer litt.

– Jeg vet at det kan bli litt mye. Men jeg liker ikke å ha det rotete. Det kommer bare, som en refleks. Jeg slapper av når jeg rydder.

LES OGSÅ: - Jeg valgt tidlig å være åpen om at mamma var narkoman

Gabriel var sju måneder da Shalima kom inn i familien, i en hverdag som kretset mest om barne-TV, tannpuss og faste leggetider. Plutselig hadde de en niåring også, som skulle begynne på ny skole og trengte oppfølging i alt fra vennegrupper til foreldremøter.

En stor, men samtidig veldig liten jente, som savnet de gamle vennene sine, og som helst ville være på telefonen. Liv Therese forteller at de måtte gå opp nye grenser. Stramme inn på det som hadde vært.

– Men du slo deg til ro med det. At vi hadde innetider her, for eksempel.

Shalima drar på det:

– I begynnelsen syntes jeg det var veldig strengt her. Jeg husker en gang dere tok fra meg telefonen min bare fordi jeg kom for sent hjem. Det var mye mere konsekvenser for meg enn for venninnene mine. Noen ganger når jeg syntes at det var veldig strengt, sa jeg at jeg ville flytte til venninnene mine istedenfor.

Liv Therese nikker:

– Men jeg visste at du trengte å ha det strengere enn før. Jeg hadde jo akkurat vært tenåring selv.

– Ja, sier Shalima.

– Og jeg har jo lært av det. Når jeg ser tilbake, så var det nok ikke så strengt likevel.

Liv Therese ler:

– Nå er det jo du som irettesetter Gabriel og Lill Sofie. «Om du ikke gjør sånn og sånn så får du ikke spille FIFA!».

«Far, er det derfor vi har så stort hus? Sånn at vi kan hjelpe mange?» spurte Gabriel her om dagen. Barna har vokst opp med at det alltid er plass til en til. Men hvordan har de tatt det, å få tante og onkel inn i hus?

– Gabriel og Lill Sofie husker ikke et liv uten Shalima og Daniel, sier Liv Therese.

Forteller at Gabriel spør om å få ligge på rommet til Shalima minst tre ganger i uken.

– De ser på dem som søsknene sine. Jeg sa til Gabriel her om dagen at Shalima er tanten hans, og da nikket han og sa: «Ja, og så er hun søsteren min også». Jeg tenker at det er så fint at våre to barn ikke bare kommer til å ha hverandre. De vil ha disse to også.

Shalima smiler:

KONFIRMANT: Da Shalima konfirmerte seg i fjor laget Liv Therese og Kenneth feiring for henne. Foto: Privat
KONFIRMANT: Da Shalima konfirmerte seg i fjor laget Liv Therese og Kenneth feiring for henne. Foto: Privat Vis mer

– Jeg håper jeg kan ha et like godt forhold til Gabriel og Lill Sofie som det Dadda og jeg har.

Når et barn må flytte i fosterhjem, skal barnevernstjenesten i kommunen alltid vurdere om noen i barnets slekt eller nettverk kan velges, og tilby familieråd.

I følge Bufetat bor 11 513 barn fosterhjem, og ca. en fjerdedel av disse hos slekt og nettverk. Tallet er stigende. Likevel, eldre søsken som fosterforeldre er ikke like vanlig.

Lill Therese og Kenneth har bare godt å si om samarbeidet med barnevernet. Mener de ikke kunne fått en bedre oppfølging:

– Vi var på et nybegynnerkurs for fosterforeldre i regi av Bufetat, forteller Kenneth.

– Det heter PRIDE, og jeg mener alle foreldre burde hatt det kurset. Man bruker gjerne 30 000 kr på å ta lappen, mens foreldre ikke trenger noe sertifikat.

Hvordan håndtere tap? Hjelpe barnet å holde kontakt med sin egen familie? Gi god omsorg? Kurssamlingene ble etterfulgt av hjemmebesøk.

– Det var et veldig lærerikt kurs, ikke bare for fosterforeldre. Nå er vi på et minimum av hva Shalima trenger av oppfølging fra Bufetat.

Dugnader i idretten og foreldremøter på skolen. Liv Therese og Kenneth deler på oppgavene. I starten hendte det noen stusset når de presenterte seg: «Hei, jeg er søsteren til Shalima og skal være med på dette møtet».

– De nærmeste vennene mine vet hvorfor jeg bor hos søsteren min, sier Shalima.

– Jeg får høre det stadig vekk: «Det må være kjempekjekt å bo hos søstera si». Da svarer jeg: «Hun er altså gift og har to barn også! Det er ikke sånn at det bare er hun og jeg».

Hun ler mot søsteren:

– Men jeg har ganske store fordeler med å bo her. Jeg kan snakke med deg om alt. Du husker mye fra tiden hos foreldrene våre, og du kan skjønne meg bedre. Om det er jenteproblem så snakker kanskje ikke andre med foreldrene sine om det, mens jeg kan snakke med deg om alt.

Hver dag når Shalima kommer hjem fra skolen, bykser hunden Haley henne lykkelig i møte, etterfulgt av Gabriel og Lill Sofie. Og klokken 16, da står middagen på bordet. Alltid. Det sørger Liv Therese for, sånn at hverdagen skal være mest mulig forutsigbar. At ingen skal behøve å lure.

– Jeg vil skape et trygt hjem for barna våre og for ungdommene. Gi dem faste rutiner, og kunne snakke åpent med dem om alt.

På spørsmål om hvordan hun vil beskrive søsteren sin, blir Shalima blank i øynene:

– Dadda er veldig omsorgsfull, beskyttende, passer på de omkring seg og bryr seg om andre. Hun gjør masse godt for andre og for meg. Hun er verdens beste søster.

– Har du noen gang vært fristet til å si «Jeg gidder ikke høre på deg. Du er ikke moren min?».

Liv Therese kommer henne i forkjøpet:

– Det har ikke skjedd. Du har alltid hørt på meg.

– Kanskje, men ...

– Nei, jeg ville lagt merke til om du sa det.

– Ja, sier Shalima. Tenker seg om:

– Men jeg har ikke sagt at du er moren min, heller.

SYMBOLSK: I huset deres på Bryne står symbolene tett for hva familie betyr for dem alle. Foto: Privat
SYMBOLSK: I huset deres på Bryne står symbolene tett for hva familie betyr for dem alle. Foto: Privat Vis mer

I stua henger et bilde. Omrisset av seks hender som Lill Therese har klippet ut og limt inni hverandre. Fra Kenneths store til Lill Sofies lille. Og der i midten, Shalimas, inne i storesøsters. Hva tenker Shalima er den største endringen ved å ha fått søsteren sin til fostermor? Svaret hennes er like enkelt som det er stort:

– At livet mitt er blitt mye mere stabilt og trygt. Jeg vet hva jeg kommer til hver dag og hva alle i familien skal. At vi spiser klokken 16 hver dag. Det er ganske godt å vite det.

I sommer setter søstrene seg på flyet til New York. Ti dager smekkfulle med opplevelser. Likevel, når vi spør Shalima hva hun liker best i sin «nye» familie, så er det ikke høydepunktene 16-åringen trekker frem. Det er tirsdagskvelder. Eller helt vanlige torsdager.


Når Gabriel henter Ludoen fra under familiealbumene, og hele familien sitter rundt brettet og tar et slag. Da sitter de der: Gabriel som liker å vinne. Liv Therese som kanskje legger litt opp til det? Kenneth som spiller for konge og fedreland. Lill Sofie med den lille neven om terningen og et halvt øye på Postman Pat. Og så Shalima, da, som ... ja, som er der.

Hun snur seg mot Dadda:

– Og så liker jeg godt når Kenneth og jeg gjør noe sammen. Og at du og jeg kan gå på kafé, ha filmkvelder sammen og bare ha det kjekt.

Her om dagen. To søstre på kafé, over en cola og en kaffe latte. De husker ikke hvem som begynte å snakke om det, men snart dreide hele samtalen seg om dette ene: Den dagen Shalima flytter hjemmefra. Kanskje var det bare to-tre år til? Så kom tårene. Hos først den ene, og så den andre.

– Det endte med at vi satt og grein begge to, sier Liv Therese.

Hun fortsetter spøkefullt, mens et lite alvor spøker i dypet. Ikke større enn en ludobrikke, men likevel:

–  Jeg tenker at den dagen Shalima flytter hjemmefra, så må jeg enten bli med, eller så må Shalima bare blir her hos oss. Jeg har ikke lyst til å være uten henne.

DAGBØKER: Liv Therese har skrevet dagbok helt siden barneårene. Kapitler om både sorg og glede. Lillesøsteren Shalima er med i mange av dem. Foto: Marianne Otterdahl-Jensen
DAGBØKER: Liv Therese har skrevet dagbok helt siden barneårene. Kapitler om både sorg og glede. Lillesøsteren Shalima er med i mange av dem. Foto: Marianne Otterdahl-Jensen Vis mer

LES OGSÅ: Marias pappa levde som sprøytenarkoman i flere år

Vil du bli fosterhjem?

Både gifte, samboere, enslige og likekjønnede par kan bli fosterhjem. Fosterforeldre må evne å se barnets behov, og gi den oppmerksomhet og kontakt som trengs. De må ha en stabil livssituasjon og gode samarbeidsevne, samt økonomi, bolig og et sosialt nettverk som gir barnet mulighet til livsutfoldelse. Vandels attest fra politiet er et krav. Les mer på: www.bufdir.no

redaksjonen@kk.no Denne saken står også i KK nr 28, 2017

Til forsiden