HJEMMEVÆRENDE: – Jeg følte meg så feil, fordi jeg ikke maktet begge deler, sier Wicki Larsen (35), som valgte å slutte i jobben for å ta seg av familien sin. FOTO: Jacueline Fluri
HJEMMEVÆRENDE: – Jeg følte meg så feil, fordi jeg ikke maktet begge deler, sier Wicki Larsen (35), som valgte å slutte i jobben for å ta seg av familien sin. FOTO: Jacueline FluriVis mer

- Jeg kjente ingen som var hjemmeværende, og jeg var utrolig redd for hva folk ville si om meg

Wicki følte at hun var i ferd med å bli revet i stykker av familie og arbeid, så hun sa opp jobben. I dag er hun ikke lenger redd for å si ordet «hjemmeværende».

For fem år siden tok 35-årige Wicki Larsen et valg som ble livsforandrende for henne og familien. Hun jobbet i en barnehage og var en verdsatt medarbeider. Men hun var ulykkelig. For ingenting fungerte.

– Den lille gutten vår trivdes ikke i barnehagen. Det var voldsomt frustrerende. Jeg skulle ta meg av masse fine unger på jobb, samtidig som jeg visste at min egen gutt ikke hadde det godt. Jeg prøvde å være 100 prosent til stede begge steder. Men det kunne jeg selvfølgelig ikke, og det var et voldsomt uvær inni meg, husker Wicki.

Hun ble sint på seg selv for at hun ikke taklet både full jobb og rollen som småbarnsmor.

– Jeg følte meg så feil, fordi jeg ikke maktet begge deler. Det kunne åpenbart alle andre. Jeg speilet meg i venninnene mine. De gjorde det jo, så hvorfor kunne ikke jeg? sier Wicki som kaller seg selv for ekstremt perfeksjonistisk. Den gang, i hvert fall.

For hun og mannen hennes Anders traff et avgjørende valg da familien økte med datteren Astoria. De samtaler de hadde hatt om et annet liv, ble da mer konkrete.

– Vi bodde i en tipp topp luksusaktig leilighet og hadde et «egoistforbruk», der vi brukte mye penger på unødvendige ting. Vi hadde til og med en gartner og rørte ikke en finger når det gjaldt boligen. Men livet var ikke godt, det var for presset. Vi fikk enda et barn, og vi hadde for liten plass og for liten tid.

Derfor bestemte de at Wicki skulle si opp jobben. Anders skulle være eneforsørger og skaffe inntekt til familien gjennom sin jobb som sosialpedagog.

– Det var utrolig skremmende. Det var et sprang til noe helt annet – og i manges øyne – noe merkelig gammeldags. Jeg tenkte: «Kan man i det hele tatt gjøre dette?». Jeg kjente ingen som var hjemmeværende, og jeg var utrolig redd for hva folk ville si om meg, sier Wicki, som fryktet å få merkelappen «lat» heftet ved seg.

– Alle skal jo ut og jobbe i dag, ikke sant? Så det skal litt til å si: «Ja, jeg er hjemmeværende …» Jeg var redd for at folk ville synes at jeg var en sånn som gikk og filte neglene og koste meg på min manns regning.

Men det har ikke vært mye tid til å file negler for Wicki. For etter at hennes inntekt forsvant, har de flyttet ut til Wickis far ute på landet. Tvillingdøtrene Everlyn og Emmily kom til verden for 15 måneder siden, og under intervjuet prøver Wicki å få den ene av dem til å sove, mens den andre kravler rundt og utforsker stuen.

– Når jeg er alene, er det faktisk en stor seier hvis jeg rekker å ta meg en dusj, ler hun.

– Det letteste hadde jo bare vært å fortsette i hamsterhjulet, men da ville vi blitt skilt, sier Wicki. FOTO: Jacqueline Fluri
– Det letteste hadde jo bare vært å fortsette i hamsterhjulet, men da ville vi blitt skilt, sier Wicki. FOTO: Jacqueline Fluri Vis mer

Anders jobber ved sprøyterommet for narkomane i København, og han arbeider ofte mer enn full arbeidsuke, men siden Wicki er hjemme, er det ok. Faren hennes hjelper også til, og han triller nå Everlyn i hagen for å få henne til å sove, så Wicki skal kunne bli intervjuet. Hun kaller den første tiden som hjemmeværende som helt fryktelig.

– Jeg hadde det forferdelig det første året her ute. Det sto pappesker overalt, det var kaldt, gulvteppet var ødelagt … Anders jobbet mye fordi han var med på å starte opp sprøyterommet, og alt var kaos her. Datteren vår på halvannet år kravlet rundt på gulvet, og jeg var redd for at hun skulle bli syk. Jeg foretrekker at alt ser pent og rent ut, men nå hadde vi jo liksom valgt denne modellen, sier Wicki, som ble tvunget til å legge perfeksjonismen på hyllen.

Hun og Anders hadde mange og lange samtaler i den perioden.

– Vi fikk snakket alt igjennom. Og er det noe jeg er sikker på, så er det at vi ikke ville vært sammen i dag hvis vi ikke hadde valgt at jeg skulle være hjemme.

Men i stedet for skilsmisse fikk Wicki altså to barn til. Hun får kontantstøtte for å passe på dem i sitt eget hjem i to år. Og hun leverer null kroner til familiens felles økonomi. Det har vært en omveltning fra å kunne bruke penger på «alt mulig unødvendig», som hun sier, til å måtte tenke grundig igjennom hva de gjør og hva de kjøper. Og Wicki har måttet gi slipp på følelsen av at hun ikke har fortjent å bruke penger fordi hun ikke jobber selv og på trangen til å ha innblikk i alt.

– Jeg må jo akseptere at Anders har oversikt over vår felles økonomi. Det kan være skremmende. Men jeg har lært meg selv at jeg ikke behøver å ha kontroll på alle regninger. Det er hans hovedansvar, mens mitt er barna og hjemmet. Det er slik vi har delt det opp, og det har hjulpet oss som familie å tørre gjøre det, sier Wicki, som påpeker at tillit er nøkkelordet i familiekonstellasjonen. Hennes karriere er familien, sier hun, og hun legger langt mer enn 37,5 time i uken i klesvask, barnepass, vasking og andre huslige sysler.

Det er jeg som tar meg av det meste her hjemme. Det er også alltid jeg som tar barna om natten, og jeg kan godt stå opp først og legge meg sist. Jeg skal jo ikke i et møte på jobben.

Anders og Wicki prioriterer knallhardt hva de bruker penger på. Gjenbruk og arveklær er sentralt, og reiser er sjeldne.

– Vi har måttet gjøre venner og bekjente vant til at vi ikke bare kan bli med på ferier. Og hvis vi skal på en hyttetur eller noe, som kanskje koster tusener av kroner, så må det planlegges, slik at vi kan spare sammen i god tid. I starten var det ubehagelig å si: «Vi har ikke råd.» Men nå vet folk det, sier Wicki.

Ikke alle i omgangskretsen hyllet Wickis valg om å gå hjemme, og hun har innkassert noen meldinger underveis, forteller hun.

– «Skal dere ikke snart få henne ut på arbeidsmarkedet», og «er det ikke kjedelig å gå hjemme hele tiden» – den slags bemerkninger. Jeg vet at det er noen som synes at det er rart, men jeg forteller gjerne om det og om hvorfor vi har gjort det. Folk har da også generelt akseptert det og kan se fordelen ved at vi ikke jobber 50 timer i uken og har barn som «bor» i barnehagen.

Wicki tror at hennes egne skrupler med å stå fram som hjemmeværende bunner i den sterke likhetstankegangen som vi har i samfunnet. Man stikker seg ut som kvinne i dag hvis man ikke er på arbeidsmarkedet, sier hun.

Jeg føler det litt som om man som kvinne er tvunget til å skulle gjøre karriere, akkurat som en mann som er tvunget til å ta seg av små barn og lage mat. Men hva hvis vi ikke er flinke til det, eller ikke har lyst? Hvis det føles feil? Jeg er veldig fornøyd med å være i den gammeldagse kvinnerollen. Hvorfor er ikke det ok? Det har tatt tid å gli inn i rollen og bli fortrolig med tittelen «hjemmeværende» når hun presenterer seg for andre. Det har ikke bare vært en økonomisk, men også en identitetsmessig omveltning.

– Det letteste hadde jo bare vært å fortsette i hamsterhjulet, men da ville vi blitt skilt. Jeg har kjent etter i hjertet og hjernen: Hvem er jeg, og hva vil jeg? Og for meg er det viktigste å ta meg av familien min. Jeg liker det jeg gjør, sier hun og innrømmer at hun selvfølgelig kan bli lei av det, akkurat som alle andre blir lei av jobben sin.

– Jeg synes at det er mye å gjøre. Jeg er jo på hele tiden. Jeg elsker å røre meg, arbeide i hagen og slikt, men det er det ikke tid til. Da kan jeg få det litt sånn: «Å, hvorfor er det ikke flere timer i døgnet?»

Wicki ser for seg at hun skal ut i jobb igjen på et tidspunkt, men hun har ingen detaljert plan.

– Jeg vil tro at jeg får lyst til det når barna er blitt større, slik at vi kan få litt mer romslig økonomi. Men vi må bare se det an.

Hun har lært seg å være fornøyd med ikke å legge planer og ikke bekymre seg for problemer som kanskje aldri oppstår. Derfor har hun heller ingen idé om hva hun vil gjøre hvis hun blir alene med de fire barna uten å ha jobb.

– Svaret mitt er: Jeg vet ikke. Og det har jeg det helt ok med. Når det gjelder ting som pensjon, så har vi sørget for at det også blir innbetalt noe til min. Men utover det har jeg ingen plan, sier hun.

– Vet du hva, jeg har brukt så mange år av mitt liv på å tenke på ulike scenarioer, men det får meg bare til å ligge søvnløs, og det bringer oss ingen steder. Jeg har innsett at min viktigste rolle akkurat nå er å være her og ta være på familien min.

Helle Rosdahl Lund er leder av Center for Balance mellem Arbejdsliv og Familieliv i Danmark.
Helle Rosdahl Lund er leder av Center for Balance mellem Arbejdsliv og Familieliv i Danmark. Vis mer

– Flere vil ta pause fra jobben

Det kan framkalle sterke følelser når kvinner velger å bli hjemmeværende. For hva med alt vi har kjempet for?

– Når kvinner velger å logge helt ut av arbeidslivet og gå hjemme, hva er det uttrykk for?

– Verdiene er i ferd med å endre seg. Vi har hatt en lang periode der man har kjempet for å få kvinnene ut i jobb. Nå ser vi en form for opprør, der noen kvinner sier: «Jeg vil heller bruke tiden på det lille barnet mitt, og så får jobben vente.» Dette gjelder for øvrig ikke bare mødre. Det er også noen fedre som velger å være hjemme eller gå ned i stilling. Det er en reaksjon på vårt altfor travle liv og den måten vi har innrettet oss på med en høy grad av institusjonalisering av små barn. I Italia kaller man vår modell for «det nordiske eksperimentet», som et slags skremmebilde. Det er det verdt å tenke over, sier Helle Rosdahl Lund, leder av Center for Balance mellem Arbejdsliv og Familieliv.

– Hvorfor opplever noen hjemmeværende kvinner negative reaksjoner fra omgivelsene?

– Det kan jo være en form for misunnelse, fordi andre ikke selv tør trekke seg fra racet. Og så blir alt målt opp mot hva som er samfunnsmessig akseptabelt. Og det er ikke dette. Å være hjemme strider mot alt det kvinner i mange år har kjempet for å få, og det er nærmest et fyord. Samtidig kommer det ofte et økonomisk argument på banen: «Nå har vi gitt deg en utdannelse, så da må du vær så god også gå ut og bidra.» Og da kan man undre seg over at hvis man forteller at hele familien skal ta fri i 365 dager for å reise jorden rundt, så sier folk: «Å, så fint og så spennende!» Forteller du at du går hjemme og passer barn, er den typiske reaksjonen: «Å, men kjeder du deg ikke i hjel?»

– Men risikerer man ikke å sakke akterut kompetansemessig og økonomisk?

– De fleste familier må jo trappe ned og omstille seg når de kun har én inntekt. Når det gjelder kvinnen – hvis det er hun som går hjemme – må man sørge for at det også spares til hennes pensjon, for ellers risikerer hun et økonomisk etterslep. Og så er det de skremselskampanjene med at man mister verdi på arbeidsmarkedet. Det er bare tull. Jeg har nettopp snakket med en kvinne som tok et års ekstra barselpermisjon og som kom tilbake og ble forfremmet til direktør. Man er mye mer åpen for dette i bedriftene enn mange tror. Du lærer masse av å holde et hjem gående, og du ser på bedriften eller arbeidsplassen med nye øyne når du kommer tilbake og kan kanskje bidra med nye ideer.

– Vil vi se flere kvinner og menn velge å være hjemme?

– Jeg er helt overbevist om at flere vil gå den veien i de kommende år. I det hele tatt vil vi se at folk tar flere pauser i løpet av et arbeidsliv i takt med at vi blir eldre og skal være så lenge på arbeidsmarkedet. Vi er nødt til å ta flere pauser. Og i stedet for å snakke om likestilling skulle vi kanskje heller snakke om likeverd – altså snakke om at det er minst like så mye verdt å ta seg av barna sine og hjemmet sitt som å jage en karriere. Man må la folk ta de livsvalg de selv ønsker.

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: