Jeg fikk mine to første barn med knappe to års mellomrom, og var forberedt på at hverdagen ikke ville bli rosenrød. Men hvor tøft skal det egentlig være?

Fødselsdepresjon, post partum, barseldepresjon, kjært barn har mange navn.

Som mamma med en god erfaring i ryggsekken, trodde jeg at det å få barn nummer to ville bli overkommelig. Tøft ja, men noe jeg ville mestre. Jeg ville jo gjerne være en mamma med mange barn og full fart og fres rundt meg! Depresjon var et fremmedord.

Bare tanken på ikke å like en uskyldig baby, fikk meg til å grøsse. Jeg var vant til å ha mye energi og holde et høyt tempo. Hva søvnløshet innebar visste jeg fint lite om. Jeg ante ingenting.

- Jeg skammet meg over at det var så vanskelig å elske mitt første barn

Skam og dårlig samvittighet

Så plutselig en dag, ble øynene mine ble åpnet for alt det overnevnte. For det var alt annet enn overkommelig å bli tobarnsmor. Det ble uutholdelig! Jeg har ikke kjent på maken til blanding av skam, fortvilelse, sorg og dårlig samvittighet.

Jeg trodde at jeg visste hva som ville kreves av meg. Jeg var jo god på babyer! God på amming! Jeg så på meg selv som en mor full av kjærlighet og tålmodighet. Utdannet i barns utvikling er jeg også, bare for å gjøre nederlaget maksimalt.

Det vi ikke snakker om

Anja Høye Rogde er psykologspesialist, og har gjennom sitt kliniske arbeid møtt på mange kvinner som har strevd med fødselsdepresjon.

Hun har erfart at flertallet opplever det vanskelig å være åpen om, og stå frem med, nettopp fødselsdepresjon.

- Mange kjenner på vanskelige følelser av skam, utilstrekkelighet og dyp fortvilelse, sier hun.

Rogde påpeker at det er knyttet noen eksistensielle og stereotype forventninger til at en som fødende kvinne skal mestre både å ivareta seg selv og avkommet. Hun mener at sosiale media er en bidragsyter som noen ganger kan forsterker forventningene om at man skal være både lykkelig, materielt vellykket og ha alt på stell når man har fått baby. Hun sier videre at avviket mellom den faktiske opplevelsen, og forventingen til livet som nybakt mor, kan bli for stor når en selv sliter med å kjenne gode følelser for spedbarnet, barnet oppleves utrøstelig og krevende, og huset er både kaotisk og skittent.

Det kan videre føre til tanker om at «Jeg duger ikke som mamma», «Dette kommer jeg aldri til å klare» og «Jeg er en dårlig mamma».

Rodge forklarer at slike typiske depressive tanker igjen kan forverre den fødende kvinnens følelse av å ikke være dugende i morsrollen og føre til skamfølelse.

Og gjett om jeg kjente på udugeligheten og skammen! Fire måneder skulle det ta oss, å innse at hverdagen var tøffere enn den behøvde å være. Jeg var ikke bare en sliten og sutrete tobarnsmor, jeg var syk!

Vanskelig svangerskap

Men det hele hendte ikke så plutselig. Det var ikke slik at fødselsdepresjonen kom med fødselen. Den kom gradvis og kunne nok blitt fanget opp tidligere. Av meg selv inkludert.

Men når kvalifiserer man til å si at svangerskapet er vanskelig? Man vil jo ikke være den sutrete gravide. I alle fall ikke dersom graviditeten er ønsket! Men jo, jeg hadde nok et vanskelig svangerskap.

Med et lite barn fra før, med mye vektøkning og bekkenplager. Jeg hadde vansker med å bevege meg og mye smerte. Det gode humøret begynte allerede da å bli oppbrukt.

- Jeg var ikke forberedt på hvor ensomt, stille og mørkt det skulle bli i mammapermisjon

Det urasjonelle forstørrelsesglasset

Jeg fikk gjennomføre en planlagt hjemmefødsel og fødte et friskt og sunt barn. Vi hadde et solid parforhold og var stolte foreldre fra før. Vi har et stort nettverk av familie og venner, og havner utvilsomt i kategorien kjempeheldige!

Likevel lukket jeg meg inne på do hver kveld etter at storebror var lagt, og hulket over doskålen. Tause hulk fra et forvrengt ansikt, sorgfulle ulyder som ikke kunne holdes inne lenger.

Synet som møtte meg i speilet fikk meg til å gråte enda mer. Jeg syns synd i taperen som stirret tilbake på meg, selvopptatt, uregulert og utakknemlig.

Bildet jeg hadde av meg selv som en god mamma ble gradvis bygget ned, og jeg tok på meg skylden for alt som ikke gikk som det skulle. Bare at alt var sett igjennom et forstørrelsesglass. Absolutt alt som ble feil nå, var min skyld. Alles tårer var mitt verk!

Alle skulle mene noe. «Babyen merker hvor trist du er, det er derfor hun gråter», sa de, og la til et tonn på mine skuldre. Og ja, jeg skjønner det nå. At min stakkars, lille baby gråt delvis fordi hun ble så fryktelig stresset av meg. Men det var ikke det jeg trengte å høre da, jeg trengte å få hjelp til å bli en bedre fungerende mamma.

«Nyt tiden, den går så alt for fort», sa alle de andre damene i venterommet på legekontoret. Og jeg begynte å gråte igjen. Jeg gikk jo glipp av alt det fantastiske. Jenta min gikk jo glipp av alt det fantastiske. Vi gråt jo bare.

Det rasjonelle

Uten depresjon, med nok søvn og med klare tanker, så vet jeg at babyen min ikke var uheldig som endte opp med meg. Hun har fått det hun har hatt behov for og utviklet seg normalt. Hun er fri og full av lek og ubetinget kjærlighet. Hun har ikke sett eller hørt tankene mine fra den tiden. Det er ikke i hennes hode at den grufulle samtalen med helsestasjonspsykologen spilles av om igjen og om igjen.

«Har du tanker om å skade deg selv eller babyen?»

«Ja.»

Jeg elsker alle barna mine. Nå elsker jeg dem faktisk like høyt, alle tre. Det vokste frem plass nok i hjertet. Men ikke over natten. Ventetiden på hjerterom opplevde jeg som veldig lang, og det kjennes som at hjertet ville sprenges i prosessen.

Hvordan bli bedre

Psykologispesialist Rogde sier at i tilfeller med mildere og mer forbigående grad av fødselsdepresjon, er det sentrale å møte forståelse, en positiv innstilling og å ha en opplevelse av støtte fra barnefar og familien forøvrig. Hun mener at det er avgjørende at en kvinne med fødselsdepresjon får dekket sine essensielle behov for søvn, hvile, måltid og fysisk bevegelse.

- For å klare å ha hodet over vannet er det å tørre å be om og ta imot hjelp til praktiske gjøremål som pass av eldre barn, husvask, handling og middagslaging viktig, sier hun.

I andre tilfeller med fødselsdepresjon trengs det hjelp fra fagpersoner en periode. Rodge erfarer at de fleste helsestasjoner har god kompetanse på fødselsdepresjoner og at de kan tilby støttesamtaler og veiledning på samspill med barnet, der målsetningen er å hjelpe den nybakte moren å oppleve mestring.

- Noen helsestasjoner tilbyr ekstra hjemmebesøk en periode eller har psykologer som i en periode tilbyr psykologisk behandling, enten individuelt eller i grupper, med kognitiv atferdsterapi, som er en veldokumentert behandlingsform ved depresjon, sier hun.

Hun forteller også at ved mer omfattende symptomer og funksjonstap, kan noen familier trenge mer helhetlige hjelpetiltak der også far overtar mors permisjon for å kunne være mer tilstede med støtte i en periode, og behandling i spesialisthelsetjenesten.

For meg ble den riktige medisinen mot fødselsdepresjonen en cocktail bestående av at samboeren min overtok permisjonen og ble hjemme med oss, at helsestasjonspsykologen ga meg håp og at legen ga meg tid til å friskne. Samfunnet hadde uten tvil spart penger, dersom min helsestasjon hadde tilbudt ekstra hjemmebesøk og gitt meg et hjelpetiltak.

Det krevde mot av meg, men jeg takket nei til medisinering, og valgte å stole på magefølelsen som sa at det var samhold jeg hadde behov for i første omgang. Det virker kanskje rart å si at det krevde mot, men tro meg, når man føler seg som verdens mest håpløse tilfelle – da krever det mot å trosse legens råd!

For meg var ikke medisiner riktig. Jeg ville senke skuldrene. Jeg trengte at samboeren min var hjemme med oss. Jeg ville ikke være alene.

Ikke alene

Og det er denne Alene som er styggen det hele verserer rundt. Å gå rundt å tro at man er alene om å skulle løse alle problemene, å tro at man er alene om å ha det slik, å ikke ha noen som hjelper en både mentalt og praktisk. Og søvn … Styggen nummer to er definitivt søvn, for uten søvn kan man faktisk bli psykotisk!

Er det ikke bare å sove litt på dagtid, da?

«Hvil når du kan! Sov når babyen sover!» Dette er nok kjente ord for de fleste foreldre. Men ikke alle babyer tillater det. Og ikke alle mødre kan legge seg nedpå og sove på kommando. For min del var det helt grusomt å legge meg i sengen når det endelig var dag. Da kom tankekjøret for fullt, og jeg sto opp igjen, forgrått og enda mer sliten.

Opplys oss!

Det jeg ikke visste var at det hele ville gå over. Noen måtte si til meg at det ville gå bra til slutt, at det faktisk ville gå over, at det ikke skulle være så trist for evig, at det til og med skulle bli gøy. Det visste jeg ikke! Noen måtte forklare meg hva depresjon faktisk er. Jeg ante ikke at mitt eget hode kunne vende seg mot meg på den måten.

Jeg var ikke rasjonell. Jeg var deprimert og trist. Noen måtte si de rasjonelle tingene høyt. Jeg var ikke en profesjonell sosionom med kunnskap om barns utvikling og foreldres fungering, jeg var en nybakt mamma med depresjon på besøk. Jeg hadde ingen kontroll over situasjonen.

Det var skummelt og det var uvant. Jeg fikk angst av det. Jeg var ikke ekspert på det, og klarte ikke å be om det jeg trengte.

De rundt meg måtte prøve seg frem.

Familien min var der. De var usikre og redde for å gjøre feil og ble oppgitt når jeg kjeftet. Men de kom tilbake og var der. Anja Høye Rodge mener det er avgjørende å ha mennesker rundt en for å komme ut av depresjonen.

- Kvinner i en sårbar situasjon etter fødsel, trenger mest av alt å bli sett og bekreftet for sin egenverdi. Det å ha mennesker rundt seg som forstår og støtter, heller enn å kritisere, er helt essensielt for å finne veien ut av en fødselsdepresjon, sier hun.

Marita ble stadig mer hardhendt med babyen: - Jeg ba om hjelp i tide

Nice to know

Det er faktisk ganske vanlig med fødselsdepresjon. Tall fra Folkehelseinstituttet fra 2020 forteller oss at 7-13 prosent av alle fødende kvinner opplever en fødselsdepresjon. Men det kjennes veldig uvanlig og veldig ensomt. Vi må opplyse hverandre om at det rammer mange, og gjøre det til noe ikke-privat og forbigående, fremfor noe skamfullt og hemmelig.

Rodge lister opp følgende vanlige symptomer; nedstemthet, gråt, mangel på evne til å glede seg over ting, selvbebreidelser, søvnløshet, slapphet, spiseforstyrrelser, selvmordstanker, tilbakevendende tanker om død og vansker med å fungere i daglige aktiviteter.

Hun påpeker også at det er ulike årsaker til at kvinner opplever fødselsdepresjon, og forteller at for noen kvinner kan det være en biologisk forklaring, ved at den hormonelle berg-og-dalbane-turen rundt fødselen gjør det vanskeligere å føle glede og motivasjon, noe som kan lede til depresjon. Det betyr at for noen kvinner kan depresjon ramme de brått og uventet i en livssituasjon de egentlig både er tilfreds med, har drømt om og ønsket seg.

For andre kvinner er årsaksbildet mer sammensatt og kan, i tillegg til de kroppslige og hormonelle påkjenningene, forklares med belastninger og stress, eksempelvis med fysisk eller psykisk sykdom, vanskelige familiære forhold eller økonomiske utfordringer, som også er faktorer som gir økt risiko for å utvikle depresjon.

Ble raskt bedre

I Norge har vi så stort fokus på at graviditet ikke er en sykdom – at nederlaget ved å bli syk under graviditeten er kjempestort. Jeg følte meg både som en udugelig arbeidstaker, en udugelig mor og en udugelig kjæreste.

Da vi etter fire måneder tok grep, ble jeg raskt bedre!

Men det som enda henger igjen, er skyldfølelsen over å ha gitt storebror noe fantastisk som jeg ikke klarte å gi lillesøster i starten. Den følelsen var intens, og den brant et hull i meg. Nå er hullet et arr, men jeg kjenner det daglig.

- For å overkomme en fødselsdepresjon er også det å føle mestring i morsrollen viktig, å få rolige, gode stunder med kontakt med spedbarnet sitt, samt støtte til amming eller å velge vekk amming og tenke at det en gir barnet er godt og tilstrekkelig, sier Anja Høye Rogde

Jeg begynner å få tilbake troen på at jeg er en god nok mamma, men det er bittert at fødselsdepresjonen skulle stjele så mye tid fra oss.