Programleder Ingrid Gjessing Linhave (44) ble mamma til Iben Sofie i 2005, og tre år senere kom lillesøster Mynthe Louise til verden.
Tuva Fellman snakker med kvinner om deres fødselshistorie i «Fødselspodden», og Ingrid er gjest i en av episodene. I podkasten åpner hun opp om svangerskapet og den tøffe fødselen. Hun forteller også om kommentarene hun fikk fra menn, da hun gikk opp i vekt.
- Jeg fikk høre at du kan spise det du vil når du er gravid, da de ekstra kiloene forsvinner når du begynner å amme babyen, forteller hun i podkasten, før hun legger til at det ikke stemmer.
- Jeg testet å spise akkurat det jeg ville, og det ble mye grandiosa. Til og med dagen jeg fødte trøkket jeg i meg en grandis, og tenkte at det var den siste dagen jeg kunne spise hva jeg vil, sier hun i podkasten, mens hun ler med sin rungende latter, og fortsetter:
- Jeg hadde gått opp 22 kilo. Et halvt år etter fødsel, hadde jeg fortsatt de kiloene på kroppen.
Ingrid forteller at kropp alltid har vært et litt sårbart tema for henne. Helt fra hun var liten, og så ut som en stilk, har hun følt seg større enn alle andre. Hun innrømmer at det var en påkjenning å gå opp i vekt under graviditeten, og få kommentarer på det.
- Jeg følte at jeg var litt for stor, og jeg følte ikke at jeg var så fin. Graviditeten var en slags frisone fra idealet jeg aldri kan leve opp til. Og så tenkte jeg at jeg skulle amme meg «skinny bitch».
Tuva Fellman om babybobla: - Først nå er jeg meg selv igjen
Lå i badekaret med et pizzastykke
Fødselshistorien starter med at vannet går, og Ingrid tar en taxi til Ullevål sykehus sammen med samboeren Jacob. Hun hadde store smerter, da hun hadde både bekkenløsning og bekkenlåsning – alt gjorde vondt. På grunn av stor pågang på sykehuset, ble Ingrid bedt om å dra hjem etter en sjekk.
- Jeg var så deppa da jeg kom hjem. Det eneste jeg ville ha, var grandis, Pepsi Max og kanskje litt potetskruer. Jeg husker at jeg lå i badekaret med et pizzastykke, sier hun lattermildt.
Smertene tok seg opp kraftig etter hvert. Ingrid dro tilbake til sykehuset, og da var smertene så intense at hun kastet opp under hver rie.
- Da var det payback time for å ha valgt å spise grandiosa, sier hun og ler.
10 timer med skriking
De neste timene beskriver Ingrid som de mørkeste timene i livet til Jacob. Det ble 10 timer med skriking og utskjelling. Fødselen varte i rundt et døgn.
- Jeg har temperament. Under hver rie fokuserte jeg på å skjelle ham ut, istedenfor å puste. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg syntes alt han gjorde var irriterende.
Ingrid forteller at hun ventet på epidural, men det fikk hun aldri. Istedenfor epidural, fikk Ingrid det hun kaller «en sprøyte i tissen». Det var en sprøyte med bedøvelse, som skulle virke smertelindrende.
- Jeg ble helt nummen. Jeg kjente rier og alt, men jeg kjente ikke at nå kommer det er menneske ut av tissen. Det var en deilig følelse. Men så ble det veldig dramatisk, forteller hun.
Hjertelyden til babyen forsvant, og det ble tydelig at hun ikke hadde det bra. Ingrid husker bare at hun fikk beskjed om å presse alt hun klarte.
- Jeg husker jeg tenkte at jeg skulle presse til jeg dør – for hun kan leve, og jeg kan dø.
– Støtten fra Kjartan har vært livsviktig for meg
Problemer med navlestrengen
Etter mange, lange timer på fødestuen, kom Iben til verden. Hun var lilla, og lagde ikke en eneste lyd. Ingrid fikk se henne et lite sekund før legene hastet av gårde med henne.
Det viste seg at Iben, som veide to og en halv kilo, hadde fått en stram knute på navlestrengen.
- Iben hadde ikke fått nok næring antakelig siste halvdel av svangerskapet. Hun hadde fått nok næring til å overleve, men hun var liten.
Redd for at blæra skulle eksplodere
Ingrid så frem til å holde Iben i armene sine, men først måtte hun tømme blæra. Hun var fortsatt såpass bedøvet at hun ikke kjente noe, men hun ble fortalt at blæra sannsynligvis var så full at det var fare for at den kunne eksplodere. Det er i alle fall slik hun husker beskjeden.
- Jeg sto i en dusj helt naken, men blod som rant, og trodde at jeg skulle dø av at blæra kollapset. Det var så stusselig, sier hun.
Ingrid forklarer at hun ikke har snakket så mye om denne delen av fødselen før. Det var veldig mange tanker og følelser i sving på dette tidspunktet – noe mange trolig kan kjenne seg igjen i:
- Jeg følte jeg hadde revnet over alt, jeg hadde ingen kontroll, og følte meg så alene. Jeg hadde ikke sovet ordentlig på mange måneder, det var fullt på barselhotellet, og Iben var en lilla spurv. Det var så sårt, sier Ingrid, og er tydelig emosjonell.
– Jeg vil aldri ha tilbake det andre livet mitt
Fikk kommentarer på kroppen sin
Ingrid var utslitt, og følte at hun var på sitt styggeste noensinne.
- Jeg vet ikke hvor mange mannlige leger som hintet til at jeg ikke burde ha lagt på meg så mye. For dem er det et regnestykke, men for meg var alt vondt og feil.
Ingrid forteller at ingen klær passet henne etter fødselen – hun beskriver magen som stor og tung, og at hun var nødt til å gå ut for å kjøpe nye klær. Samtidig måtte hun tåle at folk rundt kommenterte kroppen hennes nok en gang.
- Jeg er glad i menn, men makan til klumser… det var tre menn som sa til meg, første uken etter fødselen: Hva er planen nå da, for å gå ned i vekt?
- Det rare er at jeg tenkte: Hvor skal jeg ta det fra? Jeg var så høy på livet. Men når jeg ser bilder i dag, ser jeg jo at jeg har en sakkosekk i hvert kinn. Likevel var jeg så fornøyd, at alt prellet av. Folk kunne si hva de ville – jeg brydde meg ikke.
En helt annen fødsel
Tross en dramatisk fødsel, hadde Ingrid et ønske om at Iben skulle få et søsken.
- Brått var jeg gravid igjen. Alt var annerledes denne gangen – jeg hadde ikke problemer med bekkenet, Iben gledet seg til å bli storesøster, og fødselen var så sinnssykt kul. Mynthe var helt frisk, veide 3,5 kilo, og jeg koste meg.
Ingrid beskriver første fødsel som svart-hvitt, tungt, og gammeldags, mens fødsel nummer to opplevdes som fargerik med fuglekvitter i forhold.
- Det gir jo litt håp om at man kan ha en fin fødsel nummer to, sier hun.
