Alexandras graviditet gikk først akkurat som den skulle. Babyen så riktignok ut til å ligge over kurvene, men likevel ikke unormalt stor. Både hun og samboeren Martin gledet seg til å bli foreldre. De hadde møttes fire år tidligere i Hemsedal, mens Martin var hjemme fra Los Angeles, der han i jobbet som artist, låtskriver og DJ. Alexandra hadde journalistutdannelse, og jobbet som kommunikasjonskoordinator, og hadde bakgrunn som modell og Miss World-deltaker.
Etter hvert gikk flyttelasset til Oslo, og lenge levde paret et travelt liv, der Martin holdt konserter i Europa med opp mot 100 reisedøgn i året.
Mange tanker meldte seg da Alexandra ble gravid. Spesielt for Martin. For hvordan skulle det gamle livet kombineres med det nye?
– Jeg hadde et sterkt ønske om å bli far og gledet meg, men visste at det ikke var forenlig med 100 reisedøgn. Jeg var genuint engstelig for hvordan det kom til å bli, sier Martin Danielle (33), også kjent som CLMD.
– Det var en gullbillett til å leve et annet liv
- Jeg trodde at både Alexandra og Alf skulle dø
Da Alexandra hadde gått åtte dager over termin startet fødselen. Etter to døgn hadde barnet fortsatt ikke kommet - og fortsatt visste ingen hvor stor babyen egentlig var.
– Jeg ble fortalt at jeg hadde fødekropp, og at det skulle gå bra. Men når vi vet hvor stor han egentlig var, skulle jeg jo blitt satt i gang tidligere eller hatt keisersnitt sier Alexandra Backström (33).
Ifølge Folkehelseinstituttet regnes et barn på over fire kilo som et stort barn, såkalt makrosomi. Alexandra forteller om veer og nedpressfølelse, og om døgn der hun prøvde alt:
– Det var så overveldende. Du ligger der som gravid og vet at noe galt.
Martin nikker:
– Det var mildt sagt brutalt. En stund trodde jeg at jeg at både Alexandra og Alf skulle dø.
Etter tre dager i aktiv fødsel ble det bestemt at Alexandra skulle fortsette å prøve noen timer til. Samtidig var kreftene hennes nærmest brukt opp.
– Jeg visste ikke om jeg kom til å klare å føde. Martin så det på meg, og sa til legen: «Unnskyld, men jeg tror kanskje ikke det går. Da tror jeg hun kommer til å dø».
Martin utdyper:
– Jeg så jo at hun ikke hadde krefter igjen. Hun er veldig sterk og vondt hos henne betyr veldig vondt.
Alexandra husker legens ord, da han spurte hvordan hun hadde det:
– Jeg svarte: «Jeg er mer redd for å dø enn for å føde». Da sa han at vi hadde krysset en grense.
Hastekeisersnitt ble beordret, og det viste seg å være en viktig beslutning. Da Alf kom til verden veide han nemlig 5,5 kilo, hadde 41 i hodeomkrets og var 56 centimeter lang.
– Han var jo en enorm baby. Det var godt hodet ikke hadde festet seg, for da kunne de strøket med begge to. Det var mildt sagt traumatisk, og Alexandra ble ganske hardt skadet, sier Martin.
For Alexandra ble keisersnittet et hardt slag. Hun hadde gått inn i fødselen med innstillingen at dette er noe kvinner har gjort i tusenvis av år:
– Jeg hadde sett for meg fødselen som noe romantisk som Martin og jeg skulle gjøre sammen. Jeg var klar over at det kommer til å være blod og gørr, men jeg trodde det skulle bli fint. Da legen sa «keisersnitt» bare lå jeg der og så i taket og sa til Martin: «Ikke snakk til meg». Jeg var veldig skuffet over meg selv for at jeg ikke klarte å føde, og så på det som et nederlag. Jeg sa til Martin: «Ikke si det til noen. Det er ikke en historie jeg vil fortelle».
Birk Ruud: - Pappa er alltid med oss i hjertene våre
- Jeg følte meg helt ubrukelig
Barseltiden Alexandra hadde gledet seg sånn til. Bildene hun hadde sett på sosiale medier av friske mødre som fødte og ammet og var tilbake i sin gamle buksestørrelse allerede dagen etter. Selv var hun sengeliggende i flere uker med verkende operasjonssår.
– Jeg var redd for å holde Alf for jeg var så svimmel, og han var så stor og lå rett på keisersnittet, forteller Alexandra.
Da hun ble sykemeldt, og fikk utsatt permisjonen, var det Martin som måtte trå til:
– Det meste av babyansvaret falt på meg og jeg bare gikk inn i det for å overleve. Alexandra greide ikke løfte sin egen baby. En mor har jo lyst til å løfte sitt eget barn, men når det veier 5,5 kilo. Alexandra klarte nesten ingenting.
Alexandra skyter inn:
– Ubrukelig kalles det. Jeg følte meg helt ubrukelig under fødselen og ubrukelig i tiden etterpå. Og ikke fikk jeg til å amme heller.
Hver gang Alf våknet om natten var det Martin som sto opp. Hvert bleieskift var det han som tok seg av. Alle flasker, og det var ikke få, gitt at en så stor baby har stort behov for mat.
Martin understreker at å ha hatt hovedansvaret for sønnen ga et sterkt bånd, som han er svært takknemlig for:
– Jeg gikk jo inn i mammarollen og fikk det sterke forholdet som mor normalt ville hatt.
Først som 31-åring skjønte Lina hvilken diagnose hun hadde
Syntes det var skikkelig dritt å være mamma
Kort tid etter fødselen begynte Alexandra å vise symptomer på fødselsdepresjon. Hun slet med mor-barnkontakten og følte at hun bare var barnevakten til sønnen.
– Jeg syntes det var vondt at Alf likte Martin mye bedre enn meg og lenge kalte jeg ham bare babyen, uten å bruke navnet hans.
Fødselsdepresjon er en samlebetegnelse på ulike følelsesmessige eller depressive plager som kan oppstå under eller etter en graviditet. Omtrent én av ti norske kvinner opplever fødselsdepresjon i forbindelse med et svangerskap, ifølge Helsenorge.no. Alexandra mener hennes depresjon kom fra traumene i forbindelse med den harde fødselen.
– Jeg hadde jo hatt dødsangst, og lenge turte jeg ikke bære Alf eller trille ham over veien, for jeg var så redd for at det skulle skje ham noe. De tre første månedene med Alf er bare en tåke. Jeg husker ingenting. Jeg synes det var skikkelig dritt å være mamma.
Vendepunktet kom da helsesøster rådet henne til å snakke med sykehuset om fødselen. Også samtaler med helsesøster hjalp, selv om Alexandra ikke kan si for sikkerhet når hun endelig var ute av det.
– Jeg synes det var helt forferdelig å sette Alf i barnehagen, men samtidig var jeg glad for at jeg følte som jeg gjorde. Det viste bare at jeg hadde knyttet meg til ham, som en helt vanlig mor.
Paret understreker at Alf var den beste babyen som tenkes kunne, og at de elsker ham over alt i verden:
– Han gråt sjelden og han var den beste ungen som to problemfylte foreldre kunne få. Vi fikk de verste lasten i fødselen, men den letteste etterpå.
Trine Rein: – Jeg lå på gulvet og hylgrein
Martins tilværelse ble gradvis mørkere
Veggene hjemme hos Alexandra og Martin er lyse, og hjemmet har skiftet farge hyppig opp gjennom årene. Martins oldefar startet Alt Bjercke malefabrikk, som senere ble Jotun, og flere detaljer vitner om en fargerik familiehistorie: blant annet et bilde av «Maleren», den karakteristiske mannen med barten, som lenge var Alf Bjerckes logo. Selv har Martin en lignende snurrebart.
– Maling er som terapi for meg. Når jeg har konkret oppgave som å male veggen, er jeg bare i øyeblikket. Som låtskriver er jeg jo i ti tidssoner samtidig og jobber døgnet rundt, så det er godt å ha et fristed.
Alexandra nikker:
– Jeg er på mange måter ankerfestet i forholdet, mens Martin er solen, eller dragen som flyr høyt. Han kaller meg pessimist, selv om jeg egentlig bare er realist. Det var det som ble vanskelig da Martin ble deprimert. Plutselig måtte jeg være sola.
Parallelt med at Alexandra var ute av depresjonen, ble nemlig Martins tilværelse gradvis mørkere.
– Min depresjon startet et halvt år etter fødselen, forteller Martin.
– Da hadde vi funnet normalen og rytmen. Og da kom de traumatiske tankene og bekymringene for Alexandra og Alf. Alt som kunne gått galt. Jeg var i ekstrem survival modus de første seks månedene da Alexandra var satt ut av spill. Da vi begynte å finne normalen, slapp jeg ned skuldrene, og da meldte de mørke tankene seg. Og jobbmessig satt jeg hundre prosent på sidelinjen siden korona hadde stengt ned alt, sier artisten.
Alexandra nikker:
– Du hadde jo en identitetskrise.
– Ja, sier Martin.
– Jeg hadde fullt fokus på å være far og overleve, og tenkte «Hvem er jeg?». Jeg hadde vært kul DJ og jobbet med noen av Norges største popstjerner, og nå følte jeg meg gammel. Jeg ville bare hjem og sove, og der ventet bæsjebleier. Og midt oppi alt sammen hadde jeg min største hit noensinne på Spotify.
Han smiler.
– Jeg hadde vært artist i 11 år og tenkt på musikk fra jeg sto opp om morgenen til jeg la meg om kvelden. Nå visste jeg ikke hvordan jeg skulle være meg. Det var ganske tøft, og jeg ble tafatt og veldig mørk i tankegangen.
Alexandra nikker:
– Jeg merket at du ikke fikk det til i studio, men jeg hadde aldri inntrykk at det var på grunn på meg eller Alf. Det var mer en slags tåke som la seg over deg. Det var tøft. Jeg sa det til deg: «Nå er jeg nødt til å være sola, for vi kan ikke ha to anker i familien. Vi må gjøre noe». Men da hadde du allerede oppsøkt hjelp.
Fødselsdepresjon blant menn er sjeldnere enn blant kvinner, og symptomene oppstår noe senere, gjerne opp mot et halvt år etter fødselen, ifølge Lommelegen. På helsestasjonen ble Martin henvist til et lavterskeltilbud og gikk 12 uker i kognitiv terapi. Mye av svaret lå i å lære seg å kombinere roller.
– Jeg hadde dårlig samvittighet på jobb, for at jeg burde være hjemme, dårlig samvittighet hjemme, for at jeg burde ha vært på jobb. Jeg sa til terapeuten: «Jeg vil ikke ha det sånn jeg vil ut av det». Mitt klare råd til andre er å søke hjelp. Kanskje menn har fødselsdepresjon oftere enn vi tror? Det er lov å være mann og føle også.
Alexandra utdyper:
– Vi fikk en familiefødselsdepresjon, og det ene røyk etter det andre. Det er tungt å være primus motor i en familie når den ene er nede fortelling. Det var tøft for familien og tøft for Martin, men jeg er glad for at han søkte hjelp. Det må han ta kred for selv.
Ella Marie om tenårene:- Angsten i meg eksploderte
– Vi må tørre å snakke om mental helse
Alexandra og Martin ønsker å være åpne om hvordan livet kan være, bak glorifiserte instagrambilder:
– Vi må tørre å snakke om mental helse. I tiden vi lever i er mental helse veldig viktig. Vi har fått mye ros for å være ærlig på Instagram, og for at vi er en motpol til det rosa og perfekte.
Alexandra innrømmer at de fysiske forandringene har vært utfordrende:
– Jeg målte meg mye opp mot Instagram-mødre som er tynne allerede etter to dager. Ingen fortalte meg at jeg aldri får den gamle kroppen min tilbake. Etter en fødsel skal du lære å elske deg selv for den du er blitt, og det er en ganske tøff prosess. Jeg hadde jo vært modell, og at kroppen forandret seg var en tøff omstilling.
Da Alexandra bestemte seg for å dele ærlige bilder av mammakroppen, og viste frem strekkmerkene, som en stolt påminnelse om barnet hun hadde satt til verden, ble hun overrasket over enkelte kommentarer.
– Noen skrev at jeg var tjukk og stygg og at mannen min sikkert ikke elsket meg. Fokuset burde jo være barnet jeg hadde født, men budskapet jeg forsøkte å formidle med ærlige bilder forsvant litt i de negative kommentarene som dukket opp, som bekreftet det kjipe selvbildet jeg prøvde å «overvinne». Det må jo være rom for alle, også de som er blitt 20 kilo tyngre etter en fødsel og har strekkmerker fra hode til tær.
Martin nikker:
– I sosiale medier snakker man sjelden om det vanskelige. Det er en veldig uærlig virkelighet. Om folk hadde vært mer ærlig hadde det vært lettere. Det er verdens beste ting å bli foreldre, men også verdens tøffeste. Vi må ruste hverandre mer til den rollen. Vi føler oss ikke ført bak lyset, men …
– Lurt, skyter Alexandra inn.
– Det er bare «Vær så god og ta med deg babyen og vær lykkelig», og så ligger man der som et slakt på sofaen og tenker: «Dette er ikke den pakken vi bestilte».
Paret understreker at de ikke klandrer sykehuset, og kan ikke få fullrost personalet:
– Men fødselsomsorgen sliter med underbemanning. Vi føler oss som ofre for at kvinnehelse og fødselsomsorg havner nederst på prioriteringslisten. Vi gikk inn i fødselen som to friske, velfungerende mennesker, men det endte opp med å gjøre oss ikke så velfungerende.
Lise Mette og Håvard ble sammen igjen etter bruddet
Alf har bursdag når KK er på besøk. De har allerede feiret med familien og på lørdag venter barnebursdag. Paret forteller at de elsker å være foreldre, og snart skal de hente sønnen i barnehagen. De gleder seg til lære Alf alt det de selv lærte som barn: å stå på ski, å være kreativ, og ikke minst: å bli en kjernekar.
– Alf gir oss så mye glede og er så samlende for oss, sier Martin.
Alexandra smiler:
– Jeg er veldig stolt over hvordan vi har løst dette. Vi har vært der for hverandre hele veien og aldri hatt så sterk omsorg for hverandre som i denne tiden.
Oppdag mer mote, livsstil og historier fra virkeligheten på KK.no
