Her forteller Jennie Sandberg, sjefredaktør for det svenske nettstedet Motherhood, om den skremmende opplevelsen:
«Jeg var alene hjemme med barna, og vi hadde nettopp flyttet inn i nytt hus. Det nærmet seg advent, og vi pyntet og pakket ut samtidig. På gulvet sto et hav av flytteesker, og på bordet lå perlefigurer og dorullnisser, laget av familiens eldste barn på fire og fem.
Det var altså helt vanlig hverdagskaos i stuen, og alt var som det pleide også med vår 1 ½-åring, Bonnie. Hun var hjemme fra barnehagen med forkjølelse og lett feber, men formen var god, og hun holdt ikke sengen. Tvert imot, hun lekte som vanlig med dukkene sine, og storesøstrene holdt på med sitt.
- Mange vil oppleve sorg, maktesløshet, skyld og skam
Plutselig hørte jeg jentene rope: – Mamma, hun kaster opp!
Jeg løp inn for å tørke og trøste. Men noe er feil. Som trebarnsmor har jeg full kontroll på hva jeg skal gjøre når barna har mageproblemer, men dette er noe annet. Bonnie er som forstenet, og står med hodet i en rar vinkel. Hun er likblek, og de vanligvis så nysgjerrige og våkne, blå øynene ruller bakover i hodet. Det verste er at jeg ikke får kontakt med henne.
Den lille, varme jentekroppen på fanget mitt går fra stiv til bevisstløs på sekunder. Panikken begynner å bre seg i meg og tusen tanker strømmer gjennom hodet mitt.
Har hun satt noe i halsen? Puster hun? Mens jeg fjerner klærne som er fulle av oppkast, og samtidig prøver å finne ut av hva som skjer, kommer jeg på at dette ikke er noe de to søstrene skal være vitne til. Men tilgjort blid stemme finner jeg på noe de kan gjøre i husets andre etasje, og sender dem av sted.
To dager etter virustesten, ble nyfødte Cassandra innkalt til sykehuset
Bonnie er fremdeles bevisstløs. Jeg roper navnet hennes, rister henne og slår henne forsiktig på kinnene. Jeg ser at leppene har blitt blå, men tenker ikke på å lytte etter pust.
Jeg ringer 113.
Heldigvis bor vi veldig nær legevakten, og jeg vet at det ikke er lenge før de er her. Med sansene i høyspenn følger jeg instruksjonene fra sykepleieren over telefonen.
– Ta av henne alle klærne og gå ut av huset, instruerer hun.
– Det er jo iskaldt ute, spør jeg, samtidig som jeg forbereder de to andre barna på at en ambulanse hvert øyeblikk kommer for å hjelpe lillesøsteren deres.
Med en naken og livløs barnekropp i armene smeller jeg opp ytterdøren og møter årets første snøfall med henne i min favn. Instinktene sier at jeg skal redde henne fra kulden, og det føles helt feil å stå ute midt på vinteren med et ubeskyttet barn på denne måten.
Ganske snart hører jeg ambulansen. Jeg mistenker feberkramper, som jeg har blitt fortalt om før, men er langt fra sikker. Med en bevisstløs Bonnie i armene banker jeg på hos naboene for å be dem om å passe på de to større barna.
Ambulansen tar oss kjapt til sykehuset, og det er først der at Bonnie kvikner til og vi får bekreftet at det dreide seg om en feberkramper.
Alenemor Emilie sliter med å la andre passe sønnen (4)
Sannsynligvis var opplevelsen mer skremmende for meg som mor enn for Bonnie, og dette er også noe av grunnen til at vi blir over natten på sykehuset. For meg hadde kvelden vært særdeles traumatisk. Jeg trodde en stund at jeg kom til å miste henne, og hadde jeg ikke kjent litt til feberkramper fra før av, ville nok episoden satt enda dypere spor.
Feberkramper rammer som regel små barn. Bonnie har opplevd tilstanden noen ganger i ettertid, men aldri så alvorlig som denne første gangen. Hver gang det har skjedd på ny, har vi ringt etter ambulanse, noe legepersonellet var helt klare på at vi skulle gjøre.
I dag er Bonnie en kvikk 12-åring, uten men og uten minner om det som skjedde. Men hos meg lever minnene sterkt, og jeg kan fremdeles kjenne at panikken kommer hver gang jeg ser en ambulanse.»
