Tobarnsmor Martha Helgeland Lande (42) har aldri vært en spesielt urolig eller bekymret person. Men da hun for seks år siden fødte sitt første barn, var det som om dette endret seg over natta.
Plutselig så hun farer over alt, og de fleste av dem var blåst helt ut av proporsjoner.
– Jeg kunne sitte hjemme i sofaen og tenke at jeg ikke turte å gå ut på verandaen i tilfelle jeg mistet babyen min ut over rekkverket. Eller at jeg ikke kunne gå ut døra fra leiligheten, for tenk om han falt ned i søppelsjakten, sier hun.
– Det var veldig voldsomme og helt usaklige tanker. Det er jo klart at man som mor må vurdere farer, men det ble helt vanvittig. Sikkerhet i bilen og sikkerhet rundt soving, er jo ting man som en normalt opplyst person skal tenke på, men hos meg ble det veldig ekstremt. Jeg så babyen dø hele tiden, i alle mulige situasjoner. Alt virket kjempefarlig!
Alenemor Emilie sliter med å la andre passe sønnen (4)
Turte ikke la andre trille babyen
Martha elsket å gå på trilleturer, men også der fløy tankene hennes til alt som kunne gå galt.
For hva ville skje om hun mistet kontrollen over vognen, slik at den trillet nedover i en bakke?
– Etter hvert lot jeg ikke andre få trille ham, fordi jeg måtte ha full kontroll. Det aller verste var å være borte fra barnet, så det gjorde jeg ikke så mye. Det var ikke ut fra mistro til andre, men ut fra et kontrollbehov.
– Bortsett fra mannen min var det ikke så mange andre som oppdaget hvordan jeg hadde det, men tankene var der hele tiden. På trilletur med venninner kunne jeg få øye på en søppelcontainer og tenke hvor farlig det ville være om et barn hoppet oppi containeren og ble låst inne. I samtaler om morsomme ting vi kunne gjøre sammen, så jeg bare for meg alt det farlige som kunne skje. I stedet for å ha det hyggelig i situasjonen, var det bare slitsomt og det gikk ut over humøret mitt.
Stor totalbelastning
I ettertid har Martha reflektert over at det kanskje ikke var helt tilfeldig at hun skulle få slike katastrofetanker.
Like før graviditeten hadde det brygget seg opp til en slags «perfekt storm» med stor arbeidsbelastning og masterstudier ved siden av jobben.
– Det var nok ikke en optimal mental oppladning til å få barn. Totalbelastningen ble rett og slett for stor. Jeg ble sykemeldt i et par uker, men så var det rett tilbake på jobb. I ettertid ser jeg at jeg nok burde vært sykemeldt litt mer.
Gjennom «Raskere tilbake», et tidligere nasjonalt tiltak til personer som var sykmeldte eller som sto i fare for å bli det, ble hun også henvist til et kurs om «Tankevirus».
– Her lærte vi hvordan hjernen fungerer og hvorfor man kan tenke mer på ting enn man burde. Da jeg begynte å få disse katastrofetankene skjønte jeg derfor at det var hjernen min som gikk amok, men jeg klarte ikke å gjøre noe med det. Jeg trodde at hvis jeg bare levde som normalt og tok vanlige forholdsregler, så ville det gå over. Jeg antok at jeg ville venne meg til det og slutte å være så bekymret, sier hun.
Gunhild måtte få psykologhjelp da barna flyttet ut
Fikk hjelp av psykolog
Martha ble raskt gravid igjen og da hun fødte nummer to, fikk hun en slags aha-opplevelse.
– Den første fødselen var en styrtfødsel, og selv om alt gikk bra, opplevde jeg det hele som veldig voldsomt. Da jeg fikk nummer to slo deg meg at den første fødselen nok hadde bidratt til at jeg ble så veldig redd. Jeg innså at dette kanskje var noe jeg kunne gjøre noe med og at jeg ikke ville ha disse tankene lengre.
Fastlegen henviste henne til en psykolog hvor hun fikk metakognitiv terapi.
Ifølge Mentalhelse.no er dette en behandlingsmetode som tar utgangspunkt i å endre måten vi forholder oss til tankene våre på. Metoden brukes til å behandle en rekke psykiske plager, som sosial angst, generalisert angst, helseangst, OCD (Tvangstanker/tvangshandlinger), PTSD (Traumer) Depresjon og ved høy grad av grubling og bekymring.
Etter bare noen timer hos psykologen kjente Martha at katastrofetankene begynte å gi slipp.
– Det var så utrolig enkelt at jeg angret på at jeg ikke hadde gjort dette mye før! Det viktigste jeg lærte var at tanker er noe man kan velge, og at man ikke trenger å forfølge alle tanker og bekymringer helt ut.
– Vi snakket ikke så mye om innholdet i tankene mine, det var mer en teoretisk samtale om hva en tanke er og hva du kan gjøre med tanker. Når jeg fikk en slik katastrofetanke, skulle jeg øve på å legge den bort og ikke forfølge den mer.
Trodde det var en del av pakka
Tobarnsmoren skulle ønske gravide kunne få mer informasjon om hvordan en graviditet og fødsel kan påvirke den mentale helsen.
I etterkant synes hun det er lett å se at dette ikke var sunne tanker, men der og da trodde hun at det bare var en del av pakka å bli mor.
– Tankene medførte mye krangling med mannen min, som syntes jeg var hysterisk. Når han skjønte at dette ikke var meg, men bare noen tanker i hodet mitt, forholdt han seg helt annerledes til det han også. I stedet for å pushe meg og argumentere, kunne vi snakke sammen om tanken og anerkjenne at dette var en «slik tanke».
– Hvis du lar de få ta helt overhånd, har du ikke tid til å gjøre så mye annet. Jeg tror derfor at det er viktig at man har en lav terskel for å snakke med noen.
Veldig vanlig blant mødre
Ifølge psykolog og daglig leder ved MKT-OSLO, Sunniva K. Itland, finnes det ikke tall på hvor mange kvinner som plages av katastrofetanker etter at de har blitt mødre. Inntrykket hun og kollegaene hennes har, er imidlertid at det er veldig vanlig.
– Vi hører ofte fra mødre at de enten har fått problemer med katastrofetanker under den første graviditeten, eller like etter at de har fått sitt først barn. Det ser også ut til at mange som har vært litt plaget av bekymringer før de ble gravide, får en forverring etter fødselen, sier hun.
Itland tror dette kan skyldes en kombinasjon av to ting; at det å bli mor er en stor livsomveltning og alt det som skjer i kroppen under graviditet og fødsel.
– Du får jo plutselig et stort ansvar for et menneske som du vil det beste for. Samtidig får du gjerne lite søvn, og må forholde deg til mye nytt. Mange blir redde for alt som kan skje med barnet, for å ikke strekke til, eller for at de selv skal gjøre noe galt. Generelt er det også vanlig at katastrofetanker kan blusse opp ved alle typer større endringer i livet, sier hun.
– Men det ser ut til at det kan være noe mer ut over det også. Under den første graviditeten skjer det nemlig store endringer i hjernen og disse er faktisk større enn endringene som skjer under puberteten.
– Det ser blant annet ut til at graviditeten endrer hvor empatiske vi er. Mange opplever at de blir mer lettrørte og mer empatiske ovenfor både barn og dyr. Dette gjør kanskje at vi også blir reddere og mer mottagelige for katastrofetanker. Vi kan tenke oss at det å kunne se for seg hva som kan gå galt med barnet har vært nyttig i et evolusjonært perspektiv.
Redde for å skade barnet
Typisk for mødre som rammes av katastrofetanker er at de ofte får overdrevne og grusomme tanker om hva som kan gå galt.
Under graviditeten er det mange som bekymrer seg mye for hvorvidt de vil elske barnet sitt nok, og om de vil bli en god nok mor. Når barnet er født, er det vanlig å være redd for at barnet skal bli skadet eller dø.
En del kan også få tvangstanker som handler om at de er redde for å skade barnet sitt. «Tenk om jeg mister barnet ut vinduet», eller «Tenk om jeg slipper barnevogna ut i veien» er ekstreme tanker som ifølge psykologen ikke er så uvanlige.
– Tankene handler ofte om det man aller minst vil gjøre, eller det verste som kan skje. Noen tar disse tankene som et tegn på at de er uegna som mor, eller at det er en sjanse for at de kommer til å handle på tankene til tross for at de ikke vil det. Mange bruker derfor ekstremt mye krefter på å prøve å skyve vekk eller argumentere mot tankene, eller så blir de veldig forsiktige og redde for å være alene med barnet sitt.
– Ironisk nok er det slik at jo mer du kjemper mot disse tankene, jo fastere sitter de. Når du kjemper mot en tanke forteller du hjernen at den er veldig viktig. Da kommer den oftere tilbake og føles mer skummel. I tillegg er det veldig vanskelig å bli kvitt en tanke du tenker mye på.
Kan også ramme menn
Noen ser også på bekymring som en måte å ta vare på, eller bry seg om barnet sitt. Katastrofetankene blir da en måte å være en god mor på.
Eller motsatt; å ikke ha disse tankene, tolkes som at man ikke bryr seg om barnet sitt.
– Hvis man tenker at bekymring er en måte å holde barnet trygt på, vil man gjerne bekymre seg for alt mulig, og det kan fortsette helt til barnet blir voksen, eller hele livet. Mange bruker rett og slett bekymring som en måte å forberede seg på, eller de tenker at dersom de har bekymret seg, vil de håndtere katastrofen bedre hvis den skulle inntreffe. Men det er ingen garanti for det, sier Itland.
– Jeg har inntrykk av at dette er mest vanlig hos mødre, men menn kan også plages av katastrofetanker. Min erfaring er at det i størst grad rammer fedre som har hatt en tendens til å bekymre seg mye også før de ble far. Mange fedre som for eksempel har hatt litt tvangstanker og katastrofetanker tidligere, kan bli veldig redde for å skade barnet sitt, selv om de absolutt ikke vil det.
God hjelp å få
Itland understreker at det å ha katastrofetanker er helt normalt, og for de fleste blir ikke katastrofetankene et problem. Men om man opplever at de går ut over livskvaliteten kan det være lurt å oppsøke hjelp.
Ved katastrofetanker og bekymringsangst anbefales ofte metakognitiv terapi, men hva som fungerer best kan variere fra person til person.
– Målet med behandlingen er ikke å bli kvitt tankene, men å finne ut at de er uviktige og ikke betyr så mye. Da trenger vi heller ikke bruke noe energi på å håndtere eller skyve bort tankene. Å oppdage at vi selv kan styre hvor mye tid vi vil bruke på å bekymre oss, er også en viktig del av behandlingen, sier Itland.
– Min erfaring er at det ofte ikke fungerer så godt å gå inn i innholdet i katastrofetankene, slik man gjør i klassisk terapi hvor man bruker mye tid på å problemløse og snakke om hva man skal gjøre hvis det du frykter skjer.
– Det er ofte bedre å forholde seg annerledes til selve bekymringsprosessen. Hvis du kan lære å stoppe bekymringsprosessen, trenger du ikke gå inn og forsøke å løse hver eneste bekymring du får. Det siste er uansett ikke en varig løsning, for det vil jo alltid dukke opp nye ting du kan bekymre deg for. Du får aldri løst alle potensielle problemer.
Barn kan også ha tvangslidelser: - Hun isolerte seg veldig og det var vondt å se at hun ikke kunne ha et godt liv
