- Jeg ville slenge babyen i elva

– Jeg var blitt mor, og følte at livet mitt var over, forteller denne kvinnen som ble rammet av fødselsdepresjon. Foto: Shutterstock.com. Personene på bildet er ikke identisk med personene i historien.
– Jeg var blitt mor, og følte at livet mitt var over, forteller denne kvinnen som ble rammet av fødselsdepresjon. Foto: Shutterstock.com. Personene på bildet er ikke identisk med personene i historien. Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

Synne (27) ble rammet av fødseldepresjon.

Da «Synne» mor for første gang, ble livet hennes dramatisk forandret. 

– At livet blir forandret etter man for barn er ikke akkurat noe nytt, men mitt liv forandret seg til det verre. Til et helvete, forteller hun.

Synne har fortalt sin historie til Mammanett, men ønsker for barnets skyld å være anonym. 

Gledet seg til å bli mor

Synne mener hun selv hadde realistiske forventninger til å bli mor. 

– Jeg jobbet med barn og hadde søsken og venner med babyer, og jeg hadde hørt både det positive og negative med å ha baby, og jeg gruet meg litt til våkenetter. Men jeg gledet meg stort til den store, fantastiske kjærligheten jeg kom til å oppleve da babyen skulle bli lagt på brystet, forteller hun.

Da fødselen var i gang, ble det bestemt akutt keisersnitt.  

– Pulsen til babyen gikk ned, og plutselig var veneflon og kateter satt, og jeg lå på rygg og tittet opp i sykehustaket mens jeg ble trillet rett på operasjon.

Babyen kom ut av magen, frisk og fin og helt perfekt. 

– Jeg hørte et hyl, jeg fikk en baby tullet inn i tøy med lue på, opp til ansiktet. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle gjøre, så jeg kysset den fuktige, hylende kroppen. Og så forsvant hun og pappaen. I ettertid har det slått meg; Jeg fikk en baby, og så var den borte. Jeg var alene med fremmede i en lys operasjonssal, med leger og sykepleiere som plapret i vei om helt uvesentlige ting, og prøvde å være morsomme.  Drømmen om å få den største gleden i livet lagt på brystet, ble knust der jeg lå og fikk sydd igjen magen... 

Etter en time fikk hun endelig se datteren. Pappaen og babyen kom, sammen med jordmor, for at hun skulle få ligge til brystet en kort stund. 

Hvordan skal jeg takle dette?

Synne karakteriserer de fem dagene de var på sykehuset som «skumle greier».

– Jeg fikk ikke sove på natta, jeg fikk ikke til å amme, det var høysesong for fødsler så jordmødrene og pleierne hadde lite tid til overs. De kom inn, tok puppen og stappet inn i munnen på babyen, og fløy videre til neste rom.

Synne tenkte av hvis hun ikke taklet det på sykehus, hvordan skulle hun da klare det alene hjemme?  Men hjem måtte hun. Livredd, stuptrøtt og amming som bare ikke fungerte. Gleden og morsfølelsen kom aldri.

– Dagene gikk i ett, jeg sov omtrent aldri, jeg ammet hele tiden, frøkna skreik og jeg skreik. Jeg trodde livet mitt var over, jeg angret bittert på at jeg hadde tatt valget om å bli mor. Jeg klamret meg til venner og familie som sa det kom til å bli bedre, men etterhvert sluttet jeg å tro på dem. Dette kom aldri til å gå over, minnes Synne.

LES OGSÅ: Barseltårer eller fødselsdepresjon? 

Vanskelig tid for hele familien

Hun synes synd på de som var rundt seg, både mannen og moren sin, og venner og familie. De så hvor vondt hun hadde det. 

– Mannen min var nok ganske skuffet over meg, og forsto ikke at jeg kunne være så ulykkelig. Han gjorde alt med babyen, og tok henne fra meg straks jeg var ferdig å amme. Morgenene var verst. Da våknet jeg fra drømmeland, og fikk hver dag panikk, følelsen av å være fanget i en situasjon jeg IKKE kunne komme ut av. Jeg gråt, og tryglet mannen min om å ta med seg jenta vår, og flytte fra oss. Hun kunne jo ikke vokse opp med en mor som ikke var glad i henne. Jeg var ikke det, forteller Synne.

Følte ingenting for barnet

Hun kjente ingenting for barnet og følte seg falsk når hun smilte til henne. 

– Men jeg smilte noen ganger likevel. Som en som jobber med små barn, hadde jeg kunnskap om hvor lite feil behandling som skal til før en baby tar skade. Jeg var redd for at jeg ødela henne allerede nå, forteller hun.

LES OGSÅ: 10 dager i helvete - så kom telefonen gravide Therese ventet på

Fortalte det til helsesøster

Heldigvis hadde Synne en helsesøster som skjønte at noe var galt. Allerede ved det første hjemmebesøket, ga hun Synne score-skjemaet for fødselsdepresjon, som vanligvis gis ut på 6-ukerskontrollen. 

– Jeg bestemte meg for å være ærlig med en gang, for dette klarte jeg ikke selv. Hadde det ikke vært for babyen, hadde jeg nok prøvd å skjule følelsene mine mer, men jeg skjønte såpass at jeg måtte ha hjelp om det fantes, for nå var det en annen person involvert. 

– Fødselsdepresjon, sa alle rundt Synne. Hun trodde ikke på dem, men skulle ønske de hadde rett.

– Jeg følte seg sikker på at jeg ikke var deprimert, men at jeg bare hadde tatt et helt feil valg i livet, og egentlig ikke ønsket å bli mor, forteller hun.

Ukene gikk, og ting ble ikke bedre. De ble heller verre. 

– Jeg hadde ukentlige avtaler hos helsesøster og hun sa til meg at det jeg følte var helt normalt og gikk over, men hver eneste dag besto av panikk og tristhet, og jeg var så sliten, så sliten. Jeg sov lite, skjønte ikke hvordan jeg noen gang skulle se et tv-program, ta en dusj, vaske hus eller lage middag. Helsesøster satt meg i kontakt med en psykolog, som ikke hjalp stort, men bare sa at hun kunne ikke gjøre noe, jeg måtte ha medisin, forteller Synne.

Innlagt på psykiatrisk sykehus

På seksukers-kontrollen etter fødselen ville fastlegen henvise henne til psykiatrisk poliklinikk. Her ventet neste sjokk – poliklinikken ville legge henne inn. 

– Når jeg ikke trodde ting kunne bli verre, ble det det. Men jeg var så redd for at ting ikke skulle gå over, at jeg gikk med på det og, selv om det føltes så feil. Det var da ikke meg, innlagt på psykiatrisk sykehus? Det var noen forferdelige dager, og jeg skjulte meg på rommet så godt jeg kunne og gråt eller stirret i veggen. Datteren min måtte være hjemme med pappaen og flaska, jeg satt oppe om natta og pumpa meg. På sykehuset fikk jeg medisin og samtaler, men jeg synes heller ikke dette hjalp. Psykologen og pleierne sa jeg var et typisk eksempel på fødselsdepresjon, og jeg svarte dem med å si at «neida, det er nok meg som er en dårlig person som ikke ville ha barn likevel.»

Skulle ønske datteren døde

Etter noen netter på sykehuset, fikk Synne bo hjemme, men fortsatte å gå til samtaler. Hun hadde datteren med seg til samtalene. På veien dit gikk hun forbi en elv.  

– Tanken på å slenge henne oppi elva og gå videre slo meg, og det ga meg panikk, forteller hun.

Og tanker om hvordan livet hadde vært uten datteren kom stadig oftere.

– Jeg ønsket hver dag å våkne opp til et dødt barn, slik at livet ville gå tilbake til det normale og alt ville være greit igjen, forteller hun.

Synne hatet seg selv for å tenke sånn. 

– Jeg tror mannen min også hatet meg for det også. Jeg sa jo til ham at jeg ønsket at datteren hans døde. Men hun våknet hver dag like frisk og rask. Det var forferdelig å håpe at barnet ditt skulle dø, og tanken på at det ikke kom til å skje, ga meg bare mer panikk, erindrer hun.

LES OGSÅ: 

 

Drømmen om spedbarnstiden ble et mareritt

- Fødselsdepresjoner har mange ansikter og mitt er ett av dem, forteller denne mammaen som ble innlagt på psykiatrisk avdeling. Les historien

 

Fødseldepresjon: Følelsene manglet

Det var noe som ikke stemte, jeg klarte ikke å knytte meg til babyen i magen. Jeg gikk ni måneder uten å føle at det var vår baby inni der. Jeg klarte ikke å la noen ta på magen min, verken venner, mannen eller meg selv. Les historien

 

Vendepunktet

Hennes mor hadde lenge prøvd å overtale Synne til å komme hjem i to uker, og til sist ga Synne etter for presset, og tok med datteren og reiste til barndomshjemmet.

– Det var dette som endret alt. Jeg minnes ikke oppholdet med spesielt glede, men jeg var alene om ansvaret for barnet mitt. Hjemme hadde pappaen tatt henne fra meg hele tida, slik at jeg ikke skulle bli mer deprimert, tenkte han nok. Men nå var det bare jeg, det var MIN baby som JEG måtte ta meg av. Her kom vendepunktet. Jeg kom hjem igjen til mannen min GLAD. Jeg begynte å kose meg med babyen. Jeg begynte å smile. Ting ble bare bedre, forteller hun.

Hun hadde da brukt medisiner mot depresjon i omtrent en måned. 

– Når jeg var hos moren min, var hun opptatt med å ta seg av to andre barnebarn samtidig, det gjorde at jeg ble nødt til å ta seg av babyen min selv, og dette gjorde et eller annet med meg.

– Dagene ble bare bedre og bedre, og permisjonen ble fantastisk. Jeg koste meg, gjorde fine ting sammen med snella mi, og så for en fantastisk jente hun er. I dag er det helt utrolig å tenke tilbake på hvor mørkt alt var de første to månedene etter fødselen. Det var det verste jeg har vært igjennom, men jeg er på en måte glad i dag for at jeg har vært igjennom det. Jeg kom styrket ut av depresjonen, understreker hun.

LES OGSÅ: Stine fødte alene på badet 

Var heldig som hadde nettverk

Synne er veldig takknemlig for all hjelpen hun fikk. 

– Jeg kan aldri gi tilbake det jeg fikk. Vennene mine var eksepsjonelle, de stilte seg i ring rundt meg, samarbeidet om å dra meg ut av huset, komme på besøk, de kom med oppmuntringspakker med sjokolade og neglelakk, de hjalp til i huset og de bare pushet og viste at jeg ikke var alene. Helsesøstra er verdt sin vekt i gull som fanget opp at noe var galt, og fikk satt i gang systemet. Selv om to måneder var ulidelig lenge, er det kort i depresjonssammenheng. Legen, psykologen og pleieren på sykehuset var også fantastiske. De vet ikke hvor viktig de har vært, jeg føler de har reddet livet mitt. Familie og mannen min var der hele tiden.

Hvis andre opplever det samme som Synne har hun disse rådene:

– Vær ærlig ovenfor helsesøster, lege, venner og familie. Det er den eneste løsningen og jo fortere du får hjelp, jo bedre kommer det til å gå. Det er ingenting å skamme seg over, og DET GÅR OVER!

Mammanett kan formidle kontakt til «Synne» hvis noen i samme situasjon vil komme i kontakt med henne.

 

BARNEPSYKOLOG: Ellen D. Flaaten
BARNEPSYKOLOG: Ellen D. Flaaten Vis mer

Rammer fem til ni prosent av nybakte mødre

Pyskolog Ellen D. Flaaten hos Psykologteamet.no fortalte til Mammanett tidligere i år at mellom 10 og 15 prosent av kvinner i fruktbar alder har til enhver tid symptomer på angst og depresjon. 

– Tallet for deprimerte nybakte mødre i Skandinavia ser ut til å være noe lavere, fordi disse kvinnene generelt har relativt god psykisk helse. Resultatene fra en forskningsstudie i Akershus tyder på at fem til ni prosent av nybakte mødre får tegn på klinisk depresjon, forteller Flaaten.

Hun forteller også at risikofaktorer for å få fødselsdepresjon kan være tidligere psykisk sykdom, tidligere livskriser, økonomiske problemer, arbeidsledighet, tynt sosialt nettverk eller konflikter i parforholdet.

Depresjon under graviditet og i barseltid behandles som andre depresjoner. 

Både Flaaten og fødselslege Michael Nicolaidis påpeker at lette depresjoner kan gå over av seg selv, andre ganger må behandling til.

– Noen ganger er mobilisering av nettverk og annen støtte til mor er god nok hjelp, samt samtalebehandling, forteller Flaaten.

Men ved mer langvarige og alvorlige depresjoner finnes det også flere behandlingsalternativ.

– Ved den mer alvorlige typen er det viktig at det raskt etableres et tilstrekkelig kompetent team, allmennlege, psykiater, helsesøster og eventuelt psykolog. Partner bør trekkes inn i behandlingen og veiledes, understreker Michael Nicolaidis.

LES MER: Symptomer og behandling for fødselsdepresjoner

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer