Det var en dag i oktober ennå 9 dager til termin jeg begynte å få dårlig tid med alt jeg skulle ha gjort før den lille skulle komme. Av med sofatrekk som skulle til rens, ned med gardiner, fram med vaske bøtta og rett i butikken. Ting og tang skulle bli ferdig tara tei. Da møtte jeg en nabo som så underlig på meg, og lurte på om jeg ønsket en litt tidlig fødsel. Tøff i trøya som jeg var, sa jeg: "kommer baby'n så kommer den!" Troll i ord.
Kvelden kom og vi skulle legge oss. Feil - her var det bare å stå opp igjen - her var det kynnere igjen. Hadde hatt en del av dem, så jeg så heller ikke noen fare ved dem, men plutselig tok det helt av. Jeg befant meg med hodet i sofaen og rumpa i været og dette gjorde vondt. Jeg gikk inn til min samboer og ba han om å ringe riksen, men jeg aktet ikke å komme opp dit for å bli returnert. Vi ble enige om at jeg skulle komme opp allikevel og når jeg kom opp var det allerede 6 cm åpning så det var godt jeg kom som de sa. Vel, vel, nå startet det jeg hadde gruet meg til, men det gikk utrolig fort alt sammen.
Det eneste var at disse sykepleierne begynte å viske og tiske i krokene og jeg ble overbevist om at noe var galt. Dette fikk de tydeligvis med seg og da fikk jeg vite at det stod i mellom meg og en annen om rikshospitalets jubileums barn. Dette var jo litt morosomt i og med at denne baby'n ikke hadde tid til å vente. Når de tok vannet gikk det 25 minutter så var den lille madam der - 2970g og 50 lang og vi vant! 16 oktober kom Thuva til verden som rikshospitalets jubileums barn. Aldri så fort er det ikke er godt for noe, hehe.
K
