Tenk deg at du har tre måneder igjen av svangerskapet. Så plutselig skjønner du at barnet ditt må fødes - nå! Les denne kvinnens historie.  

Sjokket - Fødsel 3 måneder før termin (Fortalt av mamma)

3. mai 1999 våknet jeg som vanlig av å måtte på do, og tisse. Jeg var kun i uke 26, men du var en aktiv krabat. Så wc turene var temmelig hyppige. Denne morgenen oppdaget jeg blod i trusen min. Ettersom jeg hadde lest at dette var ganske vanlig, tok jeg det med ro, og ringte legen min etter frokost. Hun anbefalte meg for sikkerhets skyld å ta en tur på Buskerud Sentralsykehus, for en sjekk. Hadde det fremdeles ikke travelt, for legen var enig med meg om at det sannsynligvis ikke var noe.

LES OGSÅ: Premature fødsler og premature barn

Da jeg kom dit, ble jeg undersøkt, og så fikk jeg beskjed om å ikke røre meg, gynekologen skulle hente en annen gynekolog. Da kjente jeg at hjertet begynte å banke litt ekstra. De kom begge, og fortalte at jeg hadde en åpning på 2,5 cm. allerede! Dessverre var prematuravdelingen der full, så en sykebil ble rekvirert i full fart. Tårene mine presset på, men jeg visste at for din skyld måtte jeg bevare roen.

leierne vimset rundt, og virket rimelig stresset. Det var ganske tydelig at de ikke kunne ta i mot deg der. Ettersom pappaen ikke visste om at jeg var gravid ved det tidspunktet, ble det bare tid til å underrette min nærmeste familie. Så bar det av sted med blålys og sirener til Rikshospitalet.

Der ble jeg undersøkt igjen, og lagt inn på et rom , med streng beskjed om å røre meg minst mulig! Ikke var det TV der en gang! Heldigvis var romkameraten ordentlig koselig. Hun het Hild, og lå også med åpning. Hun var bare i uke 24, og hadde abortert en masse ganger før.

Tiden under "rugingen" ble brukt til å lese en masse om temaet rundt prematur. Kan spesielt anbefale : "Lettvektere - om for tidlig fødte barn", skrevet av Ulvund, Smith og Lindemann. MEN den er ikke noe for sarte sjeler. Der står det listet opp alt som kan gå galt.

Dessuten fikk jeg lungemodningssprøyter eller surfacant som det heter på fagspråket. Dette er fordi premature, født før uke 34, har umodne lunger. Det gjør at de premature kan få pustevansker.

Umulig å stoppe fødselen

Så der lå jeg og håpet, at det ville gå bra. Terminen din var ikke før 5. august, men på torsdag begynte det å skje saker og ting. Jeg hadde hele tiden hatt veer, men nå begynte disse å bli vondere. De kom også kjappere, med en halvtimes mellomrom. Pleieren ble informert, og jeg ble satt på Bricanyl-drypp. Det er et riehemmende middel. Det lå jeg på til fredags natt. Da kom veene enda hurtigere, og de kunne ikke skru opp Bricanylen mer. Fordi hvilepulsen min var alt for høy (bivirkning av Bricanyl). Så de trillet meg inn på et undersøkelsesrom, og undersøkte meg. Ytterligere 1 cm. åpning, her var fødselen virkelig i gang. Så de koblet vekk dryppet. Et belte ble satt på magen for å måle hjerte- og oksygentilførselen din. Det fungerte sånn at det stimulerte til flere veer! Var rimelig sliten etter hvert... Lørdag 8. mai, klokken syv minutter over 8 på morgenen gjorde du din ankomst med et stort skrik. Det fylte hjertet mitt med håp. En så sinna krabat, vil ikke gi opp med det første. Jordmoren forsvant med deg i full fart, så jeg fikk ikke sett deg. På neontaleavdelingen ble du veid, og målt: 39 cm. og 1160 gr. Ikke verst for en liten prematur!

8. mai. Intubert og under bobleplast

Tiden etter

Da jeg kom opp på neonatal avdelingen, var du intubert. (Det vil si å ha et rør ned i lungene for å hjelpe barnet å puste.) Det lille jeg kunne se av ansiktet ditt, var nydelig; bollekinn, oppstoppernese og bestemt hake. respiratoren ble fjernet etter bare noen få timer. I stedet fikk du c-pap. Den blåser luft i nesen, og hjelper deg med å puste selv. Du ble lagt i kuvøse, og lå på lammeskinn.
Dagen etter ble du lagt under lys, for den obligatoriske gulsotten var kommet. Den lå du med i flere dager, før gulsotten ga seg. Vekten din gikk ned til hele 979 gram på grunn av lyssengen!

Takk til givere av morsmelk

Skrikingen din var veldig hes, pga. av matsonden som er i munnen. Hva skulle vi gjort uten alle disse fantastiske kvinnene som gir morsmelk! Jeg hadde ikke store mengder nok med melk til deg, så uten hjelp fra disse kvinnene hadde nok ikke ting gått så bra. Det er en kjensgjerning at i land som USA, er senskader som følge av at de premature ikke får morsmelk, veldig vanlig. Så takk nok en gang til dere kvinner som donerer melken deres!

Fikk holde Jonathan for første gang

Etter 3 dager kom gladmeldingen! Jeg skulle få lov til å holde deg. 3 deilige timer ble det. Du skrek med en gang, så løftet du hodet og så på meg. Jeg pratet litt til, og du kikket. Så la du deg ned på brystet mitt med et tilfreds sukk, og sovnet.
De oppdaget en ulyd på hjertet ditt. De trodde det var ductus som ikke har lukket seg. Det er ganske vanlig hos så for tidlig fødte. Her kan du lese mer om dette: PDA (persisterende ductus arteriosus)
Etter 4 dager tok de vekk c-papen din. Du pustet nå helt på egenhånd, og blodtrykksmedisinene ble også kuttet ut. Du er så stabil og fin, at det er helt utrolig!

Mamma bader Jonatan

Etter 5 dager, fik vi beskjed om at Jonatan var for frisk til å være på Rikshospitalet. Dessuten var du så frisk og rask, at det ikke var noe behov for en ny hjerteundersøkelse.
Dag 7. Det var fremdeles for fullt på sykehuset som var nærmest vårt hjem, så vi ble sendt til et annet sykehus. Der var det nemlig fullt. Du var veldig våken med en gang, for her var det dunklere belysning, og mye stillere enn på Rikshospitalet. På slutten av kvelden var du veldig sliten, og fikk pulsfall på pulsfall. Stakkars lille gutten min.

Utrygg på prematur-avdelingen

leierne her var ikke så omtenksomme som på Rikshospitalet. De virket rimelig likegyldige til det de holdt på med, og behandlingen du fikk var til tider tøff! Måtte flere ganger gå ut, og trekke frisk luft på grunn av de. Nå begynte du med faste måltider i tillegg til den automatiske, og vekten var nå oppe i 1000 gram blank!

Du måtte begynne med oksygentilførsel. 17. mai ble feiret, og jammen smilte du også! Ingen pulsfall, og vekten opp med 20 gram.
Vet ikke hvor mange ganger, når jeg satt inne hos deg, at alarmene på de andre kuvøsebarna gikk - og ingen pleiere kom! Jeg så jo at de hadde kraftige pulsfall, så derfor dunket jeg på deres kuvøser. For det var det som var rutinen i slike tilfeller. Så kom pleieren(e) etter flerfoldige minutter. For inne på vaktrommet sto TV`n på, og den var mye mer interessant. Jeg torde nesten ikke gå og legge meg om natten, av frykt for hva som ville skje med deg.

25. mai ble du endelig sendt til sykehuset nærmest vårt hjem. Du var sliten de første dagene. De hadde undersøkt hjertet ditt på det andre sykehuset, uten å fortelle meg det! Foreldrene fikk nemlig ikke lov til å være med på legevisitten. Det fikk jeg nå. Dessuten viste det seg at personalet på det forrige sykehuset hadde glemt og skrive ned at du trengte oksygentilførsel ved overføring!! Når du kom til sykehuset her, trengte du øyeblikkelig en blodtilførsel!

Det går fremover

Endelig begynte ting å gå den rette vegen. Legene fant ut at du fikk for mye mat, derfor fikk du så ofte pulsfall, og derfor trengte du så mye oksygen. En stund lå du på hele 40 % tilførsel, og legene vurderte og sette deg på c-pap igjen. I tillegg fikk du inhalasjonsmedisiner.
Hjertespesialisten fant også ut hva hjertefeilen din var. Han var temmelig kry, da han sa det. For ikke hadde de funnet det på Rikshospitalet, eller på Sentralsykehuset. Det viste seg å være en innsnevring, ikke farlig nå, men burde gjøres noe med før skolealder.

Verdensrekord i amming?

Du skrev nesten verdensrekord i amming! 13. juni la jeg deg til brystet, og du ammet! Hadde du vært 3 dager tidligere ute, hadde det vært rekord! Pleierne og legene var nok også imponert over deg, for de sto alle i sirkel rundt og så på deg da.

Jonatan setter nesten en verdensrekord!

Alt var såre vel, men så var det den oksygentilførselen... Du lå fremdeles på 26 % oksygentilførsel 14. juli. Ikke mye, men det var et behov. Så det ble bestilt utstyr fra hjelpemiddelsentralen, slik at du kunne få det med hjem. Om du hørte det, er uvisst *S*, men 2 dager etter lå du uten! HURRA !!!!!!!

Den første trilleturen

19. juli var nok en stor dag for oss. Vi var ute og trillet for første gang. Jeg følte at jeg fløy, så stolt og glad var jeg.
I begynnelsen måtte både TV og radio stå på samtidig for at du skulle roe deg ned, og sovne. Selv om sykehusene gjør sitt ypperste for å holde støynivået nede, på slike avdelinger, er det alltid alarmer som piper eller andre ting som skjer.
5. august var en litt vemodig dag. Det var den egentlige termindatoen. Vi var på helsestasjonen, og du veide nå hele 3390 gr.

Kolikken kom omtrent med en gang vi gikk ut sykehusdøren. Jeg prøvde omtrent alt, men ingen ting hjalp. Ringte sykehuset, og de tipset meg om kostholdet mitt. Premature tarmsystemer er ømfintligere osv. Så nå var det slutt på alt, bortsett fra brød, kornprodukter, rent kjøtt og fisk. Så jeg knasket vitaminer i tillegg, slik at du skulle få all den næringen du trengte.

Isolasjon og psykisk sammenbrudd

Det verste med det første året, var isolasjonen. For å minimere risken for at du skulle bli syk, skulle vi ikke omgås andre folk. Vi holdt vel på å gå hverandre på nervene begge to. Jeg var alt for lite menneskelig kontakt for deg, og jeg savnet voksenpersoner å snakke med. Trodde jeg skulle bli sprø av det. Jeg hadde ingen å prate med om mine følelser. Jeg var alt for stolt til å fortelle hvor ille jeg hadde det. Da vi var på sykehuset, spurte en lege meg om jeg hadde fått et psykisk sammenbrudd, da vi kom hjem. Da jeg svarte bekreftende på det, sa hun at det var vanlig, men fikk ikke tilbud om noe hjelp. Jeg var konstant bekymret for at det skulle skje noe med deg, og har ikke tall på de gangene jeg bare knakk sammen i gråt.

Nytt håp

En dag kom jeg over et dikt som traff meg rett i hjertet:

"Og en kvinne som holdt et barn mot brystet sa
Snakk til oss om barn.
Og han sa: Deres barn er ikke deres barn
De er livets sønner og døtre med egne lengsler.
De kommer gjennom dere, men ikke fra dere.
Og selv om de er sammen med dere, tilhører de dere ikke.
Dere kan gi dem deres kjærlighet, men ikke deres tanker.
For de har egne tanker.
Dere kan gi hus til deres kropper, men ikke til deres sjeler.
For deres sjeler bor i morgendagens hus, som dere ikke kan besøke, selv ikke i deres drømmer.
Dere kan strebe etter å ligne dem, men prøv ikke å få dem til å ligne dere.
For livet går ikke bakover, eller dveler ved i går.
Dere er de buer som deres barn blir skutt ut fra som levende piler.
Bueskytteren ser merker på evighetens sti og Han bøyer seg med sin kraft, så Hans piler skal fly langt og fort.
Vær glad for å bøyes i bueskytterens hånd,
For slik Han elsker pilene som flyr, elsker Han også den trygge buen."

Plutselig gikk det opp for meg, at ting kom til å gå bra, men at jeg bare måtte ta tiden til hjelp.

Jonatan en frisk og aktiv krabat

Tiden har gått, og Jonatan er snart 3 år. Høyden hans er nesten 1 meter, og vekten gidder jeg ikke bry meg om lenger! En "bivirkning" etter den første tiden?
Han tok sine første skritt på julaften (gutten kan å "time"!!) 2000. Han prater mye, men vi skjønner lite. Ingenting som haster. Jeg vet at han er frisk og fin, og at alle slike ting som foreldre er opptatt av som språk o.a. , det kommer. Han ligger foran "skjemaet" på en del ting, og etter på andre. Akkurat som alle andre barn. En rimelig aktiv krabat, som elsker dataspill, og å lage rampestreker. Jeg lærte fort å rydde bort pålegget, før jeg besvarte telefoner, når vi satt og spiste..
Jeg fikk beskjed om å kvitte meg med både hunden og katten vår, av helsepersonellet, da han ble skrevet ut. Det hørte jeg ikke på, og han har ikke noen form for allergier i dag (bortsett fra skalldyr). Sjelden syk, men når han først blir det.... da er han virkelig syk. Han har ingen senskader av noe slag etter den for tidlige fødselen.