Jordmorbesøk endte i katastrofesnitt

Jordmorbesøk endte i katastrofesnitt
Jordmorbesøk endte i katastrofesnitt Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

- Av og til er ting bare meningen, skriver denne kvinnen. Hun hadde time hos jordmor på sykehuset for å snakke om fødselsangst. Det skulle vise seg å redde livet til barnet i magen. Isteden for en samtale, ble hun i stor hast kjørt til operasjonssalen for keisersnitt. Her forteller hun sin svært spesielle historie.

Jeg var i uke 38 og etter å ha gått med mase-rier i 16 dager, begynte jeg å bli veldig lei. Samtidig begynte fødselsangsten å ta mer og mer over, så jeg bestemte meg for å ringe sykehuset for å få nok en samtale med jordmoren som hadde fulgt meg opp gjennom hele svangerskapet. Tidlig om morgenen, onsdag 4. mars, ringte jeg for å spørre om ho hadde tid til å ta meg inn til samtale. Jeg kjente at jeg hadde litt mer smerter enn vanlig, men valgte å overse det siden jeg allikevel skulle oppover. På tur til toget måtte jeg stoppe flere ganger fordi jeg hadde så sterke sammentrekninger at jeg ikke klarte å bevege meg. Da jeg kom på toget, satte jeg meg ned i det første ledige setet jeg fant. Første stopp var Brumunddal, og der kom smertene for fullt og jeg kjente at dette var ikke mase-rier, men ordentlige rier. Turen etter dette føltes som en evighet. Vel fremme på Lillehammer så var vel smertene ganske sterke, men etter alle bomturene opp dit, tenkte jeg at dette skulle være den siste, så jeg gikk alle bakkene opp til sykehuset.

Da jeg kom inn på sykehuset ble jeg møtt av jordmoren min, og vi satte oss på en fødestue for å snakke. Jeg fortalte hvor vondt jeg hadde hatt den siste timen, og at jeg hadde kjent mindre spark de 2 siste dagene. I tillegg fortalte jeg at jeg var livredd for å bli så sliten at jeg ikke klarte å fullføre en vanlig fødsel. Keisersnitt var det siste jeg ville ha! Hun så at jeg ikke var helt i slaget og at jeg hadde en del smerter, så jeg ble koblet opp til CTG. Babyen var litt stresset de første sekundene, men så ble alt helt normalt. Vi avtalte at jeg skulle ringe på når jeg fikk sterke rier, og vi ble enige om at jeg nå skulle bli lagt inn på fødeavdelingen uansett. Etter å ha ligget i 40 minutter, kom det et skikkelig spark fra babyen og så sank fosterlyden ned til 70. Jeg trodde at babyen hadde sparket så vi mistet kontakten, for det hadde skjedd en del ganger de siste ukene, så jeg ringte på siden jeg ikke fant igjen fosterlyden selv. Jordmoren kom inn og jeg så med engang at noe var galt. Hun ble ganske stresset da hun prøvde og prøvde og ikke fant noen fosterlyd. Den var et øyeblikk helt nede i 30, så hun sprang ut og hentet en jordmor til og i det hun kom inn så gikk vannet mitt. Den neste jordmoren kunne heller ikke finne fosterlyden, så de ringte på og fire jordmødre til kom og etter noen sekunder kom også fødselslegen springende og sa at de måtte kjøre meg rett ned på operasjonssalen for å ta keisersnitt. De løp ut av døren med meg i sengen og det ble slått full alarm. Tre leger til kom springende og ble med i heisen ned. Jeg hadde full panikk og fra der av husker jeg ikke mye. Resten har jeg blitt fortalt på ettersamtaler, så det er bare bilder i hodet mitt.

Legen sto klar med kniven da jeg kom inn og jeg ble lagt rett i narkose. Etter 1-2 minutter, kom en frisk og fin baby ut. Fostervannet var blankt, så han hadde ikke lidd noen stor nød de 4 minuttene det var dramatisk. Han scoret fullt på apgar-testen også. Deler av morkaken hadde løsnet og noen arterier i navlesnoren hadde løsnet i det jeg fikk rier. Babyen kunne levd i toppen 15 minutter til i magen min, så det var ren flaks at jeg var på sykehuset når det skjedde.

Faren hadde blitt igjen hjemme, siden jeg bare skulle inn for en prat med jordmor. Han ble ringt av sykehuspersonale i det de hastet med meg ned til keisersnitt. 50 minutter senere var han på plass på sykehuset etter å ha hentet fødebagen min og pakket klær til seg selv, men da var jo allerede gutten vår kommet.

De vet ikke 100% sikkert hva som skjedde under svangerskapet og den dagen fødselen startet, men jordmødrene og legene har en teori om at navlesnoren gradvis har sklidd nedover. Den skal egentlig være festet midt på morkaka, men hos meg var den helt på kanten. Babyen hadde heller ikke fått den næringen den trengte den siste tiden, så fødselsvekten var ganske langt under normal. Han veide kun 2355 gram selv om han var født i uke 38! Til sammenligning var storebroren som kom prematurt i uke 35, 2100 gram ved fødselen.

Av og til er ting bare meningen. Og jeg er så ufattelig glad for at jeg reiste opp på sykehuset den dagen, ellers hadde utfallet blitt fatalt. Nå er sønnen min 10 mnd og er en frisk og fin liten gutt.

Mammanetts kommentar: Denne historien er spesiell. Både fordi denne kvinnen heldigvis var på sykehus og fikk rask hjelp når dette skjedde, og fordi hun opplevde noe som er veldig sjeldent. Akutt svikt i eller løsning av morkake forekommer svært sjeldent. Vi håper ikke gravide blir redde av å lese dette, men kan glede seg over at det gikk bra med både mor og barn i denne helt spesielle historien.

 

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer