Skolevegring

«Kaisa» (6) er skolevegrer: - Hun holdt seg fast i meg og gråt

Skolevegring var tidligere noe man forbant med ungdommer på videregående. «Kaisas» foreldre så de første tegnene da hun bare var to år gammel.

VIL IKKE I BARNEHAGEN: Fenomenet skolevegring synes å ha forplantet seg fra videregående skole og helt ned til barn i barnehagealder. ILLUSTRASJONSFOTO: NTB
VIL IKKE I BARNEHAGEN: Fenomenet skolevegring synes å ha forplantet seg fra videregående skole og helt ned til barn i barnehagealder. ILLUSTRASJONSFOTO: NTB Vis mer
Publisert

Skolevegring, eller ufrivillig skolefravær som mange foretrekker å kalle det, synes å være et økende problem i samfunnet vårt.

Men mens det tidligere var noe man forbant med ungdommer på videregående skole, synes det nå å ramme stadig flere elever på ungdoms- og barneskolen. Kan det også starte enda tidligere?

«Cathrine», som av hensyn til datteren sin ønsker å være anonym, forteller at hun og ektemannen så de første tegnene da datteren deres bare var et par år gammel.

«Kaisa» (6) var tidlig ute både når det gjaldt språket og den motoriske utviklingen, og hun kom godt overens med andre barn. Foreldrene la riktignok merke til at hun var et sensitivt barn som mistrivdes i situasjoner med alt for mange mennesker, men da hun som toåring skulle begynne i barnehagen, var det allikevel ingenting som tydet på at hun ikke ville trives.

– Jeg forventet at hun bare kom til å løpe inn i barnehagen. Hun var et utadvendt og snakkesalig barn, så jeg trodde ikke det skulle bli noe problem, forteller Cathrine.

– Men ganske fort observerte vi at noe skjedde med henne i barnehage-settingen. Når de andre barna kom henne i møte, trakk hun seg vekk og hun måtte ha ro rundt seg før hun startet dagen. Vi så også at hun bare knyttet seg til et par voksne, slik at vi ikke kunne overlevere henne til hvem som helst.

Panikkartet gråt

Etter hvert blir det stadig vanskeligere å levere Kaisa i barnehagen. Om morgenene klager hun over mage- og hodesmerter, og hun sliter med å få i seg mat. Ettermiddagene er preget av voldsomme raseriutbrudd, som kan foregå helt til hun sovner av utmattelse.

– Det ble til at jeg holdt henne mye hjemme, fordi jeg var usikker på hva magesmertene kom av. Vi kontaktet lege for å undersøke om det kunne skyldes en underliggende sykdom, noe det ikke var. Legen foreslo at vi skulle bytte barnehage, men jeg følte aldri at det var barnehagen det var noe galt med, forteller Cathrine.

– Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg satt i gangen hjemme, med et gråtende barn som ikke ville i barnehagen. Barnehagen sa det ville gå seg til, men hun oppførte seg på en måte som var veldig annerledes enn hvordan vi hadde opplevd henne før. Dette var ikke bare et barn som ikke hadde lyst til å dra fra mammaen sin, slik mange kan ha det, hun hadde en slags panikk i gråten sin.

Trengte et fang å sitte på

Barnehagen mente Kaisa ville få det bedre av å være i barnehagen hver dag, og at det ville skape mer forutsigbarhet og trygghet. Teorien var at noen barn kan synes det er vanskelig å komme tilbake, dersom de har vært lenge borte. Cathrine forteller imidlertid at deres erfaring var helt motsatt.

– Når hun fikk noen dager hjemme for å roe seg, var det faktisk lettere å komme tilbake i barnehagen. Mens en normal uke med lange dager i barnehagen, gjorde det enda vanskeligere. Barnehagen ønsket også å «tøffe henne opp» gjennom å si ting som «dette går bra, kom igjen» eller «dette er ikke noe å være redd for». Men jo mer de gjorde det, jo mindre ville hun i barnehagen.

– Etter et møte med en psykolog, PPT, barnehagen og oss, ble vi støttet i at barnehagen i stedet skulle vise mer forståelse og møte henne i følelsene. Hun likte for eksempel å sitte på fanget til en voksen under samlinger og at en voksen tok henne i hånden og fortalte hva som skulle skje. Når barnehagen begynte å gjøre dette, så vi en enorm forskjell.

Fortsatte i første klasse

Foreldrene merket også en bedring da koronaen kom og barnehagen ble inndelt i mindre grupper. Fra å ha nektet å gå i barnehagen, begynte Kaisa å glede seg.

De hadde derfor forhåpninger om at den gode trenden ville fortsette når hun skulle begynne på skolen.

Med erfaringene de hadde gjort seg i barnehagen, søkte de henne inn på en mindre skole. De kontaktet skolen i god tid før oppstart og brukte lang tid på tilvenningen. Men til tross for god dialog og samarbeid med lærere og skoleledelse, har ting ikke gått helt slik foreldrene hadde håpet.

Etter en fin start på skoleåret, begynte Kaisa å få smerter i hodet og mage. Og da kontaktlæreren, som hun hadde knyttet seg til, ble borte på grunn av sykdom, låste situasjonen seg helt.

– Da fikk jeg ikke levert henne, hun holdt bare fast i meg og gråt. Nå er hun hjemme en til to dager i uka og enkelte dager er jeg på skolen sammen med henne.

– De dagene hun er til stede går som regel greit. Vi kommer til skolen en halvtime før den starter, slik at hun får være inne sammen med en voksen. Da får hun roet seg og så slipper hun at andre ser henne gråte, noe hun er flau over og som var med på å forsterke skolevegringen. I den alderen oppfatter jo barna selv at de er annerledes. Det er derfor fint at vi voksne finner løsninger som viser at det går bra, at det er lov å være litt annerledes og ha det slik i perioder, sier Cathrine.

Håper på bedring

Moren får tårer i øynene når hun snakker om hvor tøft det er å stå i dette som forelder. Hun beskriver den hjelpeløsheten mange foreldre til barn med skolevegring ofte kjenner på og frykten for hvordan det kan utvikle seg fremover.

– Det er vondt å se hvordan barnet ditt sliter, og jeg har mange tanker om hva jeg kunne gjort annerledes. Foreldre og skole samarbeider bra og vi gjør så godt vi kan, men vi savner veiledning. Et av problemene er at skolen ikke har nok folk. Kontaktlæreren har tross alt en hel klasse med forskjellige individer hun skal ta seg av, hun kan ikke bare ha fokus på mitt barn.

– Men jeg har veldig tro på at samarbeidet mellom foreldre og skolen er viktig. Barn merker stemningen mellom oss voksne og når jeg leser andres historier er det vondt å høre om de situasjonene hvor det er stor splid mellom skole og foreldre.

– Akkurat nå svinger det veldig fra dag til dag, men vi lærer stadig hvordan vi skal gjøre ting, noe som kan være positivt videre. Det er mange sterke følelser i den alderen hun er i nå, men jeg har et håp om at hun vil komme styrket ut av det.

Lange dager i barnehagen

Hvorfor er det egentlig slik at skolevegring rammer stadig yngre barn, til og med barn som ikke engang har begynt på skolen ennå?

Forfatter Gaute Brochmann, som sammen med psykolog Ole Jacob Madsen nylig har gitt ut boken «Skolevegringsmysteriet», tror det har flere årsaker.

Barn i dag tilbringer mye tid på institusjoner. Lange dager i barnehagen, skolen og på SFO, går bra for mange barn, men det er ikke vanskelig å se for seg at enkelte kan utvikle en veldig antipati mot institusjoner allerede fra de er bittesmå, sier han.

– Denne utviklingen har skjedd på forholdsvis få år. Da mitt eldste barn skulle begynne i barnehagen i 2011 var det fulle dager for ettåringer helt fra starten av, men ser vi tilbake til begynnelsen av 2000-tallet var situasjonen en ganske annen. At både mor og far jobber fulltid, er i dag regnet som en god ting for likestillingen og samfunnsøkonomien, og tverrpolitisk har dette blitt sett på som et bra prosjekt, men det er lite ordentlig forskning på hva seksårsreformen og SFO egentlig har betydd for barna, sier han.

Hvordan barnehagen er oppbygd, kan ifølge Brochmann også spille en rolle i denne sammenhengen.

– I dag finnes det store basebarnehager hvor barna møter forskjellige voksne flere ganger i uka. Det kan være situasjoner hvor det bare er to voksne på 20 fireåringer og kjempestore rom som barna flyttes mellom. Det er stor forskjell på å gå i en slik barnehage og på en liten avdeling med fire ansatte som har vært der i alle år.

– Selv om begge barnehagene har flinke ansatte og snille barn, kan enkelte barn oppleve at strukturen i den store barnehagen er mye mindre trygg, sier han.

KAN STARTE TIDLIG: Ifølge Gaute Brochmann er skolevegring et økende problem og han mener det er mye som tyder på at det hos enkelte starter allerede i barnehagealder. FOTO: Åsmund Holien Mo/Cappelen Camm
KAN STARTE TIDLIG: Ifølge Gaute Brochmann er skolevegring et økende problem og han mener det er mye som tyder på at det hos enkelte starter allerede i barnehagealder. FOTO: Åsmund Holien Mo/Cappelen Camm Vis mer

Foreldre må være tydelige

Skolevegring er ikke en diagnose og det finnes derfor ingen offisielle tall på hvor mange som er rammet. KK har tidligere snakket med Trude Havik, som er førsteamanuensis ved Læringsmiljøsenteret på Universitetet i Stavanger og som har skrevet doktorgrad om skolevegring.

I forbindelse med doktorgradsavhandlingen fant hun at 3,6 prosent av elevers selvrapporterte fraværsgrunner på 6.-10. trinn, er relatert til skolevegring. Det kan bety at minst én elev i hver klasse kan være i faresonen for å utvikle skolevegring, dersom de ikke blir identifisert og får den hjelpen de trenger tidlig.

Til tross for at en del voksne forteller at de slet med skolevegring i oppveksten, omtales det ofte som et forholdsvis nytt fenomen.

Brochmann tror det også kan ha en sammenheng med at dagens foreldregenerasjon håndterer vegringen annerledes, da det tidligere rett og slett var uaktuelt å være hjemme.

– I noen tilfeller, særlig oppover i skolen, hjelper det ikke hvor mye foreldrene dytter barnet. Til slutt er det helt stopp. Men fortsatt er det stående rådet i fagmiljøet at man må være mye mer tydelig enn det noen foreldre kanskje er. Foreldre må snakke pent om skolen og barnehagen, og gjøre det til en selvfølge at barnet skal være der.

– Man skal selvfølgelig høre etter hvis barnet sliter med noe bestemt, men ikke åpne opp for at det er lov å være hjemme om barnet føler seg litt pjusk eller umotivert. Foreldre skal ikke traumatisere barna, men akseptere at barn må møte noe motgang og vanskeligheter i livet.

Viktig å ha et godt samarbeid

I «Skolevegringsmysteriet» har forfatterne delt skolevegringen inn i tre kategorier: Barn som har diagnoser (ofte dreier det seg om ADHD, Tourettes og autismespekterforstyrrelser), barn som sliter med angst og/eller depresjoner, og barn som opplever mobbing, dårlig skolemiljø eller utfordrende forhold hjemme.

Felles for alle barna synes å være at de ønsker å gå på skolen, men at de av ulike grunner ikke får det til.

Med så forskjellige utgangspunkt, sier det seg selv at det er vanskelig å komme med enkle løsninger til hvordan skolevegring skal håndteres. I en del kommuner finnes det riktignok veiledere som forteller hva foreldre, skolen og barnehagen kan og bør gjøre.

De fleste er enige om at det er viktig med et tett og nært samarbeid mellom skole/barnehage og hjem, slik at det etableres en trygg relasjon hvor man kommuniserer godt.

– Det er bra om foreldrene, hvis de har mulighet til det, tar seg god tid om morgenen og ettermiddagen. Da rekker man å snakke sammen og skape en ramme rundt situasjonen, som ikke er så stressende, sier Brochmann.

– Et annet råd er at man tidlig finner ut om det er noe barnet synes er mer behagelig enn andre ting. For eksempel om det trives best i store eller små grupper, eller om det liker ting som skjer ute bedre enn inne. Selv om barnet ikke nødvendigvis har en angstdiagnose, kan det være ting det takler bedre enn andre. Dersom man finner ut hva dette er, kan man legge ting til rette.

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

KK er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer