Elisabeth forteller her sin historie om ufrivillig barnløshet:
Jeg traff Jon i 1995, fredag den 13.januar for å være nøyaktig. Jeg var 27 og Jon hadde ennå ikke fylt 22, og vi har vært uatskillelige fra denne dag. Jeg flyttet raskt hjem til han, enda han fortsatt bodde hjemme. To måneder senere var vi forlovet, og 1.mai flyttet vi sammen. Så sikre var vi på hverandre og en felles framtid at jeg kastet p-pillene nesten med det samme. Vi ville ha barn, og helst så fort som mulig. Jeg fablet om å bli gravid i august, slik at barnet kunne bli født mai neste år, for Jon har bursdag i mai og det er en fin måned sånn ellers...

 

Tiden går...
Men ingenting skjedde. Tiden gikk. Det gikk ett år og to år. Hver måned kom den forhatte mensen, omtrent på dagen punktlig. Jeg bekymret meg ikke så mye det første året, og vi snakket aldri noe særlig om det. For vi syntes jo begge at vi hadde framtiden foran oss. Men da det hadde gått to år uten resultat, var jeg fortvilet og kunne gråte hver gang mensen kom. Jon ble sur da jeg fortalte at det ikke hadde lykkes denne gangen heller, men han ville helst ikke snakke om det. Jeg var likevel fortsatt optimist hver måned, helt til den månedlige nedtur kom.

Den forhatte mensen
Jeg brukte å notere da jeg fikk mensen, slik at jeg visste hvilken dag den skulle komme. Jeg husker spesielt en episode høsten -97. Jeg visste at jeg skulle ha mensen på fredag. Men fredag kom og gikk uten at noe skjedde. Det samme skjedde lørdag og søndag. På lørdag kjøpte vi en seksjon, som vi skulle bruke helga til å sette opp. Jeg begynte å tro at jeg var gravid på lørdag, ettersom jeg brukte å være på dagen nøyaktig, og ikke hadde fått mensen på fredag. Derfor sa jeg til Jon at jeg måtte ikke løfte tungt og slite med seksjonen. Jon gjorde omtrent det meste selv, for han ble litt optimist han også. Stor var nedturen på mandag, da mensen kom. Fortvilelsen min var stor, mens Jon ikke ville snakke om det, bare ble sur og mutt. Jeg tenkte at jeg ikke skulle la meg knekke av de månedlige nedturene, bare akseptere dem.

Utredningen begynner
Da det nesten hadde gått tre år uten resultat kom jeg meg til lege for første gang. Han foretok en kjapp undersøkelse, og kunne selvfølgelig ikke finne noe feil. Men ettersom vi hadde prøvd over to år mente han at det var tegn på at vi måtte ha hjelp. Han sa at det vanlige var at mannen ble undersøkt først. Så Jon måtte reise på Rikshospitalet i Oslo for å avgi sædprøve. Jeg skulle få time på Kongsvinger Sjukehus. Vi møtte opp begge der. Jeg ble atter undersøkt og gynekologen kunne se to fullmodne egg som var i ferd med å løsne. Han sendte oss hjem med disse ordene:" Gå hjem og gjør det". For eggløsningen min var det tydeligvis ikke noe i veien med.

Et forsvunnet prøve-svar
Svaret på prøven til Jon dro ut i det vide og brede. Den skulle bli sendt til Kongsvinger, men hver gang vi ringte hadde den ikke kommet. Vi som hadde vært så glade for å være i systemet for å få hjelp, ble frustrerte over at svaret på prøven til Jon uteble. De kunne ikke gjøre noe mer før den forelå. Men da det hadde gått fire måneder, ble Jon sint og reiste på sjukehuset for å snakke med dem personlig. Etter litt om og men og kjeftig i korridorene, kom plutselig svaret på sædprøven til Jon fram i dagen. Den lå i journalen min. Utrolig, men sant. Der hadde den ligget ca tre og en halv måned. Jon var virkelig forbannet, for det hadde ikke vært gøy å avlegge prøven og tanken på å kanskje gjøre den en gang til, fristet lite.
Men den var funnet og viste at han hadde dårlig sædkvalitet, med få normale og lite svømmedyktige spermier. Men ikke dårlig nok til at alt håp var ute. Vi måtte bare fortsette å gjøre det.

Vente og vente!
Jeg ble satt på venteliste for å få lapraskopi (kikkehullsmetoden), for å se om egglederne mine var åpne. Den gikk ikke under 3- månedersgarantien, så jeg måtte vente helt til sept. 98, før jeg kom inn på den. Det var lange måneder med venting, og mensen kom punktlig hver måned. Jeg var fortsatt skuffet over det, men prøvde å se fram til at vi snart skulle få hjelp.
Kikkehullsmetoden viste at begge egglederne mine var pottetette. Gynekologen sa at nå sendte han søknad til Ullevål om prøverørsbehandling. Og at egglederne mine var tette, var bare en fordel, for da trillet ikke eggene ut igjen....?? Hvorfor de var tette hadde han ingen god forklaring på. Jeg kunne hatt en infeksjon uten å vite om det el. Å åpne dem var ingen vits fikk jeg høre, for de tettet seg med engang igjen.

Så da var det bare å smøre seg med tålmodighet igjen og vente på svar fra Ullevål. Vi hadde i hvertfall fått vite årsaken til den ufrivillige barnløsheten vår. Vi kunne sette ord på problemet. For vi holdt aldri noe hemmelig, verken for familie eller venner. Det var ingen som spurte og grov, men vi fortalte av fri vilje. Eneste var min mor som hadde problemer med å skjønne, hun lurte fælt når det ble barnebarn...
I oktober -98 kom brev fra Ullevål om at vi sto på ventliste og at ventetiden var to år.
Det var to lange år. To kamerater av Jon ble pappa i løpet av den perioden, og jeg syntes jeg så små barn overalt. Jeg følte ingen glede over å se babyer, kunne man trygt si. Men man måtte holde masken.
Jon og jeg hadde ett par episoder som gjorde at det holdt på å ende med brudd. Men vi kunne aldri gå ifra hverandre, vi var for glade i hverandre til det. Og tanken på at vi ikke kunne få barn på vanlig måte gjorde også sitt til at vi holdt sammen. Vi hadde ikke orket å gå gjennom en slik prosess igjen med en eventuell annen partner.

Prøverørsbehandling
Sept.-2000, kom endelig ett nytt brev fra Ullevål. Nå var det vår tur. Vi måtte sende inn bekreftelse på at vi fortsatt var interessert, og ta blodprøver for å avkrefte at vi hadde smittsomme sykdommer. Dernest var det å hente medisiner på blå resept. Jeg skulle begynne å ta en nesespray (synarela) i tre uker. Nesesprayen gjør at det foregår en nedregulering i kroppen og kvinnens hormonproduksjon hemmes, dvs. at eggstokkene settes i midlertidig hvilefase. Dette kan sammenlignes med kvinnens egen overgangsalder med alle dens problemer. Noen får få bivirkninger, mens jeg var sterkt plaget av hodepine, tretthet og humørsvingninger + hetetokter på jobben. Noen ganger var det så ille at jeg bare måtte reise hjem. Etter disse tre ukene skulle jeg møte på ivf-avd. på Ullevål. Først blodprøve om morgenen, og så ultralyd senere på dagen for å sjekke at eggstokkene var i hvilefase.
Da det ble konstatert at alt så bra ut, kunne neste trinn begynne: hormonstimuleringen.
Ved å sette sprøyter på meg selv i magen, med puregon150ml., hver dag ved 20-tiden, skulle eggstokkene stimuleres til å danne eggsekker. Jeg skulle også fortsatt ta synarela nesespray samtidig. Da hadde man kontroll på at ikke kvinnens egen hormonproduksjon påvirket behandlingen. Etter ca en uke var det tid for nytt besøk på Ullevål, med blodprøve og ultralyd, for å sjekke hvordan eggsekkene vokste.

Jeg begynte å bli litt overstimulert viste det seg, og det er ikke helt bra. For ultralyden viste 13 eggsekker, og de fleste var små. Det beste er å ha ca 6-8 som kan vokse seg store og fine.
Jeg hadde to som var av fin størrelse, men måtte gå noen dager til på sprøyter.
Da jeg kom tilbake igjen ble dag for egguttak bestemt, og jeg måtte ta en eggløsningsprøyte på kvelden to dager føre. I denne perioden boblet og sydet det i magen av alle eggsekkene, og jeg følte meg oppblåst og uvel, men trøstet meg med at jeg hadde fått så mange eggsekker.
Jeg tok ut egg på en torsdag, og det var en smertefull opplevelse. Det var som om å få stukket kniver opp i underlivet, enda jeg hadde fått beroligende og lokalbedøvelse. Fikk ligge å hvile litt etterpå, men hadde problemer å gå og sitte resten av dagen. Jeg var dog på jobb dagen etter. Senere fikk jeg forklart at grunnen til at det gjorde så vondt, var at jeg var overstimulert og mange av eggene små. Samtidig som jeg tok ut egg, avleverte Jon sædprøve. Ettersom Jon hadde dårlig sædkvalitet, måtte de bruke ICSI - metoden på oss. Dvs. microinjeksjon, at sædcellen suges opp i en tynn glasspipette for å føres tilbake til egget.

På lørdag ringte dem fra Ullevål og sa at 7 egg var befruktet. Gleden var enorm. Vi skulle komme på mandag, for å få satt inn to av dem. Vi følte at alt gikk vår vei, og at dette skulle gå bra. På mandag hadde eggene hadde delt seg i 6 og 7, det var ganske bra. Jeg satte inn 2 egg, og det var gjort på 5 min. Fikk sykemelding for to dager og hvilte en halvtime.

Det gikk galt...
Så var det bare å vente. Den forferdelige lange ventetiden. Hver dag måtte jeg ta en vaginalkrem for å gjøre forholdene best mulig i 15 dager. Hvis forsøket mislykkedes ville mensen komme på slutten av denne kuren. De første dagene gikk noenlunde greit, men så begynte engstelsen å komme. Det ble mange dobesøk hver dag, bare for å sjekke og kjenne etter om det var noen tegn på at mensen var i anmarsj. På dag 11 etter uttak kom mensen og verden gikk under. Det var en helvetesmens med brunsvart tyktflytende guffe, som strømmet ut i bøtter i spann. Jeg satt på do i timesvis og lurte på hva jeg hadde gjort som kunne fortjene noe så fælt som dette. Jeg måtte gå på jobb som normalt, for noen sykemelding hadde jeg ikke ordnet meg.
Dette var første forsøk og det tok ganske mye psykisk på i ettertid. Jeg som hadde vært så åpen om at vi skulle ha prøverørsforsøk fikk svi for min åpenhet på jobb og blant familie og venner. Alle var spente om hvordan det gikk, og jeg måtte forklare at det hadde gått rett til helvetet. Slik følte jeg det...

Nye forsøk
Fra spraystart til egginntak går det ca 5 uker. Så kommer rugeperioden på 14 dager i tillegg. Etter tre måneder var vi klare for neste forsøk. Også det gikk den veien høna sparker, men jeg var bedre rustet psykisk til å tåle ett nytt nederlag. Man blir litt sterkere for hver nedtur man har. Men selvfølgelig var det hardt å ikke lykkes nå heller. Jeg hadde på forhånd spurt meg litt for på Ullevål om det var noe man kunne gjøre for å få eggene til å feste seg. De kunne ikke svare på spørsmålet mitt. De sa at hvis de hadde visst det ville de ha sagt det.

Jeg hadde lest endel på dr. Online om ufrivillig barnløshet, og lest leserinnlegg fra andre i samme situasjon som meg. Mange gode og mindre gode råd florerte. Alt fra høyt vitamininntak til bruk av albyl-E og ulike behandlingsformer som akupunktur, reflexologi og soneterapi gikk igjen. Jeg tok bare ulike vitaminer som C- E- og B- vitaminer + Omega 3-6-9 i forkant av forsøkene mine og satte Jon på sink og multivitamin.

Alle gode ting er tre?
På tredje forsøk skulle vi endelig lykkes. Vi gjorde ikke noe anderledes foran dette forsøket enn de andre. Men vi kanskje slappet litt mer av. Jeg hadde ordnet meg sykemelding for de fjorten første dagene etter egginntak. Her skulle det ikke stresses på noen jobb, nei. Jeg brukte å trøste meg med at hvis det gikk galt nå og, så skulle vi reise til Danmark neste år. Da hadde jeg liksom ett mål å se fram mot, for jeg kom aldri til å gi opp håpet om eget barn. Til det var jeg for optimist. Adopsjon var aldri i våre tanker. Vi SKULLE klare det en dag.
På de forrige forsøkene hadde jeg fått mensen på dag 11 og 13 etter egg-uttak, så jeg visste hva jeg hadde å forholde meg til.
Tiden gikk og mensen uteble. Hadde vi klart det? Egentlig skulle jeg vente enda en uke for å teste meg pga hormon-nivået i kroppen kunne være for høyt. Men på dag 15 , måtte jeg kjøpe en clearblue.. Den var positiv!! Ventet enda en uke og tok en ny- like positiv.
Selv om gleden og lykken var stor, følte jeg at jeg måtte holde litt igjen i tilfelle det skulle skje en ny nedtur.

Går det galt allikevel?
Så var det å kontakte Ullevål for ultralyd i uke 7.
I mellomtiden skjedde det en forandring. Jeg fikk brunlig utflod som varte over en uke. Først trodde jeg det var over atter igjen og ventet meg syndefloden, men den kom ikke. Bare brunlig utflod. Ringte Ullevål, men de hadde ikke noe annet svar enn at jeg måtte vente til ultralyden.
Ultralyden viste et levende foster. Tårene rant da vi så det lille bankende hjertet og den hoppende "kroppen". Antakeligvis hadde utfloden betydd at det var da det andre embryoet hadde gått til grunne. Jeg sørget en tid for det døde fosteret, men gledet meg stort over det gjenværende. Jeg som hadde vært en storrøyker fra jeg var 19 år, sluttet på dagen da jeg fikk se det bankende hjertet. Samvittigheten min stoppet enhver forsøk på å ta ett drag og jeg har ikke røkt siden!
Noe annet positivt som skjedde var at jeg møtte igjen ei klassevenninne på Ullevål før egguttak, som jeg ikke hadde hatt kontakt med på 16 år. Hun var i samme ærend som meg og ble sjokkert over å se meg der også. Vi beholdt kontakten og fulgte hverandre opp. Hun lykkes også, så nå er vi begge gravide .Hun med termin 5 dager før meg.
Vi har vel vært litt engstelig for at det kunne gå galt, ettersom vi hadde slitt så lenge med at jeg skulle bli gravid enn andre.
Men etter de tre første månedene har jeg slappet litt mer av. Jon som har vært strålende til å hjelpe meg med husarbeid er fortsatt veldig redd for meg, og strør omtrent foran meg da det har vært som glattest ute. Ellers har jeg slitt med rygg- og bekkenproblemer og er for tiden sykemeldt og går til fysioterapeut for å trene meg opp. Men det er slike plager som alle kan få da. Vi gleder oss utrolig mye begge to til den forestående fødsel er overstått, så vi kan nyte å være foreldre vi også.
Jeg fabler litt om å ta ett nytt søskenforsøk, men da i Danmark om ett til to år. Jeg ønsker ikke at barnet mitt skal vokse opp som enebarn, og siden jeg er såpass "gammel" kan jeg ikke vente for lenge heller.  

Politisk vannvidd!
Hjertet mitt gråter for alle dem som har stått i like lang kø som oss for å få prøverørsbehandling, for så bli møtt med full egenbetaling opp mot 40000 kr. Våre såkalte folkevalgt på stortinget bør aldri kalle seg verken familieparti eller verdiparti for den urett de har gjort tusenvis av ufrivillige barnløse her i landet. De mener det ikke er noen sykdom å ikke få barn. Jeg mener det motsatte. Når en infeksjon har gjort eggledere tette, hva er det da? Dårlig sædkvalitet pga skade i underlivet? Er ikke det sykdom?
Første prioritet her i landet burde være å hjelpe til at det fødes flere barn i Norge. Det er bevist at det er flere og flere som sliter med å få barn her i landet. Skal de også slite med lån for noe som burde være en menneskerett?
Hvorfor koster forresten ett prøverør ca 36000,- i Norge, da du får en tre-pack i Danmark får akkurat samme beløp?
Spørsmålene er mange, og man får bare håpe politikerne tar til vett.

 

Elisabeth, i skrivende stund gravid i uke 20