Psykisk helse:

«Kan du hente Alfred? Jeg klarer ikke å ta vare på ham»

Anne elsket sønnen sin overalt i verden, men inne i henne vokste et kaos. Til slutt innså hun fortvilet at hun var for syk til å ta vare på sitt eget barn.

PSYKISK HELSE: - Det var kaos. Kjærligheten til Alfred var der hele tiden, men det praktiske med å ha barn fikk jeg bare ikke til å fungere, forteller Anne. Foto: Søren Lamberth/Aller Foto & Video
PSYKISK HELSE: - Det var kaos. Kjærligheten til Alfred var der hele tiden, men det praktiske med å ha barn fikk jeg bare ikke til å fungere, forteller Anne. Foto: Søren Lamberth/Aller Foto & Video Vis mer
Publisert

Før Anne Rya Andersson (37) fødte sønnen sin, hadde hun lest nesten alle bøker som fantes om graviditet og oppdragelse. Hun visste alt om babyens utvikling, om amming, søvn og hvordan man skal gi barnet sitt den beste starten på livet. Teorien var derfor helt på plass. Kjærligheten også; da anne holdt lille Alfred i armene for første gang, kjente hun på en overveldende følelse av samhørighet og tilknytning til barnet sitt, akkurat slik hun hadde lest så mye om.

Men Annes nye liv som mamma ble overhodet ikke som i bøkene.

Det nye livet ble til kaos

Noe inni Anne hadde sakte, men sikkert begynt å gå i stykker, og hun kjente på en sterk uro og fortvilelse. I takt med dette, vokste haugen med skittentøy, oppvask og hybelkaniner.

- Det var kaos. Kjærligheten til Alfred var der hele tiden, men det praktiske med å ha barn fikk jeg bare ikke til å fungere. Det gikk fint hvis vi bare var hjemme og koste oss, han og jeg. Men å få på ham klær og komme oss ut, det var ting jeg bare ikke fikk til, sier Anne og understreker at Alfreds pappa alltid var nærværende og støttende.

Men hver morgen gikk han ut døren på vei til jobben sin, mens Anne ble igjen i en verden som ble stadig mer uhåndterlig.

En barnepleier som kom på et rutinebesøk til familien, oppdaget hvordan det sto til. Anne hadde glemt at pleieren skulle komme, og da hun ringte på døren satt den lille gutten i bare bleien på en lekematte mens Anne virret rundt og beklaget seg over alt rotet. Det tok ikke lang tid før forklaringen kom på hvorfor alt var så vanskelig for Anne: Hun hadde fått diagnosen ADHD og hadde begynt på medisin. Problemet var bare at medisinen ga Anne alvorlige bivirkninger – hun ble psykotisk.

- Jeg følte hele tiden at jeg så noen i øyekroken, og når jeg gikk, kjentes ut som jeg trampet på krabber og flyndrer, husker Anne.

Til slutt byttet hun medisin, men da var det allerede for sent.

VIKTIG MED ÅPENHET: – Det er viktig for meg å vise andre at det er ok å være mamma og psykisk sårbar. Det skal ikke være noe skamfullt ved det. Foto: Søren Lamberth/Aller Foto & Video
VIKTIG MED ÅPENHET: – Det er viktig for meg å vise andre at det er ok å være mamma og psykisk sårbar. Det skal ikke være noe skamfullt ved det. Foto: Søren Lamberth/Aller Foto & Video Vis mer

Separert fra sønnens pappa

Anne separerte seg fra Alfreds pappa. Bruddet gjorde at hun nå fikk flere dager uten sønnen sin, og det gjorde situasjonen enda verre.

– Alt eskalerte. Jeg orket ikke engang å dusje, og psykosen min ble bare verre og verre.

Når Anne forteller om virkeligheten hun levde i på den tiden, låter det tidvis så vilt at hun må le og riste på hodet. For med friske øyne fremstår det hele nesten komisk. Anne trodde for eksempel at det var hun alene som hadde forårsaket den globale oppvarmingen på jorden, fordi hun røyket sigaretter. Hun trodde også at hun hadde ansvaret for å redde alle verdens barn, og hun var helt sikker på at hun kunne prate med dem gjennom tv-en sin.

Når Anne hadde Alfred hos seg, klarte hun å styre klar av de verste vrangforestillingene.

– Da var alt fokuset på han, sier hun.

«Jeg trenger hjelp»

Men det kom et øyeblikk da hun ikke klarte å stå imot, og ble tvunget til å ringe til eksen sin å si de vanskelige ordene: «Kan du hente Alfred? Jeg klarer ikke å ta vare på ham. Jeg trenger hjelp.»

Da fikk Anne hjelp. De neste åtte månedene var hun innlagt på psykiatrisk sykehus. De første seks ukene var hun såpass syk at hun måtte holdes innelåst. Hun fikk ikke treffe sønnen sin.

– Det der synes jeg fortsatt er vanskelig å tenke på, og jeg vet ikke om det var riktig å gjøre det på den måten. Det er veldig lang tid for et lite barn å ikke treffe mammaen sin. Men kanskje hadde det skadet ham mer å se meg i den tilstanden.

Hadde Alfred kommet til den psykiatriske avdelingen, hadde han sett en mamma som ikke var seg selv. Hun hadde begynt å høre stemmer i hodet, seks til syv forskjellige stemmer som alle hadde sitt eget budskap. En sa: «Hopp i vannet din feite ku». En annen sa «Gå ut på kjøkkenet finn en kniv og skjær opp håndleddene». En tredje beskyldte henne for å være en dårlig mamma.

– Jeg klarte ikke å få dem til å tie stille. Jeg ble helt ødelagt av det. Jeg bare gråt og skrek. Det var ekstremt ubehagelig å ha de stemmene i hodet.

Men behandlingen hjalp etter hvert, og Annes tilstand stabiliserte seg. Til slutt kunne hun endelig gjenforenes med sin Alfred. De traff hverandre i helgene hjemme hos hennes foreldre. Anne lengtet sånn etter de stundene – hun telte dager. Men det var også smertefullt.

– Jeg gledet meg voldsomt til å treffe sønnen min, men jeg kjente meg også veldig utilstrekkelig. Noen ganger måtte jeg bare gi han til moren min, som måtte finne på en hvit løgn som at jeg trengte å hvile meg fordi jeg var trøtt. For hvordan forklarer man for et lite barn at mammaen hans er psykisk syk, og ikke kan ta vare verken på seg selv eller han?

Anne savnet sønnen sin så det gjorde vondt i brystet. På veggen i det lille rommet hennes hadde hun klistret opp masse bilder av ham. I tillegg til lengselen, slet hun også med en annen vanskelige følelse: Skam.

– Ja, jeg skammet meg. Jeg skammet meg over at jeg ikke var en god mor, ettersom jeg ikke alltid var der for han, sier Anne som vet at hun ikke er den eneste som sliter med skyld og skam.

Mange kvinner rammes av psykiske sykdommer, men det er ofte tabu å snakke om det. Nettopp derfor vil Anne fortelle sin historie.

– Det er viktig for meg å vise andre at det er ok å være mamma og psykisk sårbar. Det skal ikke være noe skamfullt ved det. Man har så mye annet å kjempe med, sier Anne som i løpet av sin tid på sykehuset fikk diagnosen schizo-affektivt syndrom, en slags mellomting mellom schizofreni og bipolar sykdom. Hun fikk både antidepressiva og antipsykotisk medisin.

Anne trenger støtte

I dag er det 11 år siden Anne ble mamma. I stuen henger bilder av en smilende Alfred, både som liten og som større. Sollys skinner inn gjennom de store vinduene. Det har også kommet lys inn i Annes sinn, selv om rollen hennes som mamma fortsatt ikke ligner på det hun leste om i mamma-bøkene. Alfred bor hos faren sin og en kjærlighetsfull bonusmamma. Der har han en bra og stabil hverdag. Men annenhver helg og i feriene er han hos mammaen sin.

– Vi har det så bra når vi er sammen, og jeg savner ham hver dag. Det er en sorg at han ikke får være her oftere, men jeg skammer meg ikke lenger over det. Jeg har forstått at det å skamme seg rett og slett ikke er konstruktivt.

Det er mye ved det å være syk som Anne bare har måttet akseptere og venne seg til. For selv om hun ble utskrevet etter åtte måneder, vurderte sykehuset at hun ikke kan klare seg helt selv.

For å få hverdagen til å gå opp, trenger hun støtte og hjelp hjemme. For Annes del betyr det at en kvinne kommer på regelmessige besøk og hjelper til med alt fra oppvask til det å betale regninger. Hun har også hjulpet Anne med å få struktur på hverdagen, og har laget et detaljert skjema som hun skal følge.

– For meg har hun vært en engel. Jeg får gåsehud bare jeg prater om henne, for hun har vært en så stor del av prosessen min med å bli bedre, sier Anne, som i dag har funnet en bedre balanse og fått et bedre overblikk over sitt eget liv.

KJÆRESTE: – Martin tok det helt med ro. Han er empatisk og tolerant, og kan skille mellom meg som person og sykdommen min. Foto: Søren Lamberth/Aller Foto & Video
KJÆRESTE: – Martin tok det helt med ro. Han er empatisk og tolerant, og kan skille mellom meg som person og sykdommen min. Foto: Søren Lamberth/Aller Foto & Video Vis mer

Har funnet kjærligheten

Hun har også funnet kjærligheten. Han heter Martin og de traff hverandre første gangen for syv år siden. Anne bestemte seg for å være åpen fra begynnelsen om diagnosen sin, men det skremte ikke bort Martin.

– Martin tok det helt med ro. Han er empatisk og tolerant, og kan skille mellom meg som person og sykdommen min. For han er jeg ikke diagnosen min, og det er viktig. I begynnelsen av forholdet deres var det også viktig at Anne fikk vite hvordan Martin så på det med barn.

Hun gjorde klart for ham at hun ikke kunne få flere barn. Dette har Martin akseptert uten å vise noen form for tvil. I dag er Alfred også en del av hans liv, og Martin ser like mye frem til å treffe Alfred i helgene og feriene som Anne gjør.

– Martin og Alfred har utviklet et sterkt bånd. Martin elsker ham som sin egen sønn. Det er den største gaven jeg kunne få. Iblant sitter jeg og Martin i sofaen og klemmer hverandre bare fordi vi savner Alfred så mye.

De klemmene er ekstra viktige for Anne. Bare det å kunne dele vanskelige følelser med en annen person. Det er også derfor hun har valgt å være så åpen om sin egen historie.

– Jeg håper at jeg kan bidra til å fjerne noe av skammen og gi en bedre forståelse for mødre som sliter med psyken.

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

KK er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer