MISTET BARNET: Kun ti dager før termin fikk Kjersti Vatle beskjeden om at babyen hennes i magen var død. FOTO: Astrid Waller
MISTET BARNET: Kun ti dager før termin fikk Kjersti Vatle beskjeden om at babyen hennes i magen var død. FOTO: Astrid Waller
Barnedød:

Kjersti mistet barnet i magen ti dager før termin: - Den siste gangen jeg så babyen min var da jeg sto og skrudde fast skruene i den lille kisten hennes

Sju måneder senere er hun fortsatt i dyp sorg over lille Leah Maria.

I februar i fjor skjedde det noe med Kjersti Vatle (39) som enhver mor mest sannsynlig ser på som sitt verst tenkelige mareritt. Etter en lang og god graviditet, med minimale komplikasjoner og god form, kom sjokkbeskjeden på helsestasjonen kun ti dager før termin: «Vi finner ikke hjertelyd».

Kjersti ble plukket opp av svigersøsteren og en venninne med en eneste gang, de kjørte til A-hus i all hast for å se om det var noe alvorlig på ultralyd. I bilen på vei til sykehuset kunne Kjersti kjenne hjertet sitt hamre i brystet. Var Leah Maria borte?

Tross redselen hadde hun fortsatt håp.

- Jeg hadde jo ikke noe valg, så jeg måtte bare tenke positivt. Jordmødrene på helsestasjonen mente også at årsaken kunne være så mangt. Kanskje bare lå hun litt kronglete til akkurat da.

Da de ankom sykehuset ble Kjersti plassert på et venterom i noe som føltes som ett år. I realiteten var det omtrent 20 minutter, men hun mente likevel at ventetiden var for lang - det var jo tross alt snakk om liv eller død for hennes lille baby.

- Da jeg omsider kom inn hos legen og så opp på skjermen under ultralyden så skjønte jeg det med en gang. Det var helt livløst der, sier en gråtkvalt Kjersti til KK.

«Hun er død»

I det øyeblikket hun innså hva som hadde skjedd gikk hun rett inn i en sjokktilstand. Babyen hadde jo det akkurat som den skulle, så hva hadde skjedd? Brått ble alt hun hadde gledet seg til og forberedt seg på revet bort fra henne. Det som skulle forandre livet hennes til noe bedre skulle plutselig ikke skje likevel. Den jenta i magen som hun allerede kjente så godt skulle hun aldri få møte.

- Jeg hadde veldig god kommunikasjon med datteren min da hun lå i magen. Jeg kjente henne. Vi hadde rutiner, jeg kunne kjenne fingrene hennes krafse i magen min. Jeg visste hvilken musikk hun likte. Denne kommunikasjonen startet allerede i uke 22, med en gang de «farlige» ukene var over - trodde jeg. Jeg gledet meg ekstremt mye til at hun skulle bli født. Det spesielle båndet man får med babyen sin i magen tror jeg kun er noe de som har vært gravide selv forstår. Det er sterkt. Leah Maria skulle liksom redde livet mitt følte jeg, hun skulle bli vendingen, den som gjorde alt bedre.

Kjersti klarte ikke en gang å gråte på sykehuset, hun bare satte seg ned på gulvet med sin høygravide mage og stirret inn i veggen. «Kan vi ikke ta henne ut og redde henne?!» tryglet hun legene. Men nei, det var for sent.

- Jeg husker jeg ringte barnepappa og mamma for å fortelle hva som hadde skjedd, helt uten innlevelse eller noe, for det klarte jeg ikke. «Hun er død, dere må komme», og de kastet seg på første fly.

Selv ble hun kjørt hjem til leiligheten sin. Legen anbefalte henne å ta en pause før de fortsatte prosessen med å få ut babyen. 7 måneder senere får Kjersti fortsatt ikke til å snakke om dette uten at tårene presser på.

Barnerom

På dette tidspunktet var hjemmet til Kjersti et babyhjem. Hun bodde i en leilighet på 55 kvadratmeter på Majorstua i Oslo, og i 35 uker hadde hun kjøpt inn ting, sydd klær og gjort alt klart til et småbarnsliv. Tre babysenger. Barnevogn. Bittesmå kleshengere. Kirsebærblomster på veggene. Hun hadde til og med kjøpt inn nesespray for babyer.

ALT KLART: Kjersti hadde gjort barnerom og alt klart til hun skulle bli mor. FOTO: Privat
ALT KLART: Kjersti hadde gjort barnerom og alt klart til hun skulle bli mor. FOTO: Privat Vis mer

- Da jeg kom inn døra hjemme var jeg helt rar, nesten som at jeg gikk inn i en transe. Jeg begynte å rydde hysterisk, tenkte det måtte være fint til mamma skulle komme og bo hos meg mens jeg var på sykehuset. Jeg sprang rundt i leiligheten og var helt turbo. Veldig mye av denne tiden husker jeg ikke i det hele tatt, jeg tror jeg har fortrengt det. Jeg husker ikke en gang turen hjem. Det eneste jeg minnes er at jeg sa til svigersøsteren min i bilen at hun ikke skulle bli med inn i leiligheten fordi jeg trengte å være litt alene.

Etter omtrent halvannen time hjemme kjørte de tilbake til sykehuset igjen. Svigerfar hadde hentet både barnefar og mammen min som landet nesten samtidig på Gardermoen fra to ulike sider av landet.

Kom gradvis

- Hvordan merket du i utgangspunktet at noe var galt i magen?

NYTTÅRSAFTEN: På nyttårsaften 2017 var Kjersti 7 måneder på vei, og trodde det beste året noensinne var like rundt hjørnet. FOTO: Privat
NYTTÅRSAFTEN: På nyttårsaften 2017 var Kjersti 7 måneder på vei, og trodde det beste året noensinne var like rundt hjørnet. FOTO: Privat Vis mer

- Det rare er at jeg gjennom hele graviditeten hadde vært skikkelig hønemor. Jeg har bekymret meg for den minste ting, og oppsøkt lege for å spørre om alt mulig jeg har lurt på. Jeg gikk på tå hev hele tiden, for helt siden jeg var fire år og observerte en gråtende ung mamma som nettopp hadde mistet babyen sin på sykehuset har jeg vært opptatt av dette. Og før jeg i det hele tatt ble gravid så jeg mange dokumentarer på tv rundt det å miste sitt eget barn.

- Men nå som det faktisk skjedde meg merket jeg veldig lite. Eller... mistankene kom gradvis, og kun noen dager før marerittet inntraff var jeg lykkelig uvitende innom fastlegen og fikk bekreftelse på at alt sto bra til med Leah Maria. Jeg fikk signert papirer på at jeg fikk lov til å fly så nærme termindato, fordi jeg og barnefar skulle til hytta utenfor Bodø den helgen - hvor han bodde.

Og i løpet av hele den turen var det mye bevegelse i magen. Babyen både hikket og sparket som normalt. Det var først natt til søndag, rett før de skulle reise tilbake til Oslo, at Kjersti plutselig ble ordentlig kvalm og dårlig.

- Men selv om jeg ble syk da så tenkte jeg ikke at det var noe galt med babyen. Det var tross alt den første natten gjennom hele graviditeten hvor jeg følte meg uvel, så det måtte jo bare komme tenkte jeg. Dessuten hadde jeg jo nettopp fått bekreftet at alt var som det skulle.

LES OGSÅ: - Å miste et barn er en enorm sorg

Lite aktivitet

Den natten ble det lite søvn på Kjersti. Hun lå våken lenge og måtte på do opptil flere ganger. Hun følte seg ordentlig uvel.

- Da vi kom tilbake til leiligheten i Oslo neste dag sov jeg nesten hele dagen etter en hard natt. Da begynte jeg å legge merke til at det var veldig lite aktivitet i magen, noe som ble enda mer forverret dagen etter. Da kom de største bekymringene.

- Hva gjorde deg bekymret?

Kjersti ser ut i lufta mens tårene renner.

TIDEN ETTER: Nå har det gått syv måneder siden den forferdelige hendelsen, men fortsatt sliter Kjersti med å leve livet sitt som normalt. Sorgen etter Leah Maria sitter dypt. FOTO: Astrid Waller
TIDEN ETTER: Nå har det gått syv måneder siden den forferdelige hendelsen, men fortsatt sliter Kjersti med å leve livet sitt som normalt. Sorgen etter Leah Maria sitter dypt. FOTO: Astrid Waller Vis mer

- Både jeg og Leah Maria elsket musikk. Det var liksom vår greie, og låten «Magic» til Coldplay var favoritten. Hver gang jeg skrudde på den ble det full fest i magen. Men det skjedde ikke denne tirsdagen, faktisk skjedde det ingenting - det var helt stille. Jeg ble kjempeurolig og lei meg, men bestemte meg for å vente med å sjekke siden jeg uansett skulle til jordmor neste dag.

Føde på vanlig måte

Noen dager etter jordmorbesøket og ultralyden på sykehuset var det møtet med alt som var tungt. Kjersti beskriver seg selv som et vrak, og det å få presentert at hun skulle føde sin døde baby på vanlig måte var ekstremt.

- Jeg tenkte umiddelbart «Nei! det klarer jeg ikke». Motivasjonen var ikke der i det hele tatt. Det ville bli det helt motsatte av hva jeg hadde forberedt meg på i nesten ni måneder, og jeg så for meg et mareritt.

Men da jordmoren satte seg ned og forklarte årsaken til hvorfor hun helst burde føde normalt, og kom med både fysiske og psykiske aspekter rundt det ble hun ganske raskt overbevist. Sykehuset hadde mange forskningsrapporter som tilsa at det er mye bedre å gjennomføre fødselen på vanlig måte om de kunne - akkurat som naturen ville ha gjort det.

- Jordmoren min hadde full respekt for at det var tøft, men alle skulle geleide meg gjennom opplevelsen på best mulig måte. Jeg er veldig glad for at jeg fikk en så fin person som jordmor. Hun ble liksom brikken i spillet hvor alt gikk fra å føles helt umulig til at dette ble noe vi bare må overleve, sier Kjersti.

Hun bet tennene sammen og valgte å stole på jordmoren, og for første gang i livet følte hun at hun la sin skjebne i noen andres hender.

Kort aktiv fødsel

Så var hun klar for å gjennomføre vaginal fødsel. Først ble Kjersti innlagt på et rom med flere fødsler ved siden av seg. Nyfødte babyer trillet fra alle kanter og hun hørte barneskrik overalt. Det taklet hun ikke.

- Det å miste et barn så sent i graviditeten skjer veldig sjeldent, så sykehuset har ikke all verdens erfaring med det. Heldigvis ble jeg lagt på et litt mer skjermet enerom før jeg ble satt i gang, og prosessen forløp seg forholdsvis greit.

Den aktive fødselen varte veldig kort, og Kjersti var heldig som hadde en veldig ukomplisert førstegangsfødsel. Men da babyen kom ut visste hun ikke om hun klarte å se henne. Hvordan kom hun til å reagere idet hun fikk sitt døde barn i armene?

- Jeg klarte ikke å ta henne imot med mine egne hender som jeg hadde planlagt, så jordmoren la henne forsiktig på brystet mitt . Det var intenst. Den store og guddommelig vakre babyen min på 56 cm, med masse hår og bollekinn.

Kjersti gråter.

- Samtidig som at det var det tristeste øyeblikket i hele mitt liv, så var det også det lykkeligste. Hele livet går man jo å drømmer om å få se sitt eget barn, og der lå hun liksom. Men så var hun død..... Det knuste mammahjertet mitt.

Ville ha henne for alltid

Kjersti lå lenge og holdt rundt henne. Hun tenkte på at hun aldri ville at noen skulle ta Leah Maria fra henne. Hun ville ha henne der for resten av livet.

Jordmødrene stelte babyen og kledde på henne mens hun fortsatt var varm, og hele familien fikk holde henne og ta masse bilder. Men i dag angrer Kjersti på at de ikke tok flere - hun får aldri nok av henne.

- Både jeg og barnefar gråt. Jeg hadde henne i kanskje halvannen time sammen med han, før jeg og Leah Maria lå alene og hørte på musikk, som vi pleide. «Magic» med Coldplay. Det gikk veldig fort fra at hun lå og virket levende på brystet mitt, til hun neste dag ble veldig død og kald. Det var grusomt.

Det at Leah Marie mistet kroppstemperaturen er noe av det Kjersti husker som det verste. Verre ble det da hun ble kjørt inn til kjølerommet. Da var det på en måte en helt annen baby som kom tilbake igjen.

- Plutselig var hun helt stiv og med blå lepper. Jeg husker at jordmor Anette og barnepleier Unni gikk inn i hjørnet av fødestuen og hulkgråt rett etter fødselen. Jordmor Anette har vært helt avgjørende for meg i denne situasjonen og i livet etter. Den dagen jeg skulle føde hadde hun egentlig gått av vakt, men snudde i døra hjemme fordi hun følte at hun måtte være der for meg. Det setter jeg uendelig stor pris på, for det var en enorm lettelse for meg. Jeg trengte henne mer enn jeg kan forklare. Fortsatt mottar jeg meldinger fra henne jevnlig, noe jeg er så takknemlig for, sier Kjersti.

Hudløs situasjon

Etter at fødselen var over ble 38-åringen værende på sykehuset i noen dager. Hun ville ikke gi slipp på det rommet hvor alt hadde skjedd. Alt var liksom der, og på en måte var Leah Maria fortsatt der.

- Den første dagen jeg hadde behov for litt luft, dro jeg og familien for å spise middag på en restaurant nær A-hus sykehus. Men da vi satte oss ned ved bordet der kom noen med en nyfødt baby inn, og da måtte vi bare gå med en gang.

Denne situasjonen endte med hylgrining og en akutt forferdelig følelse i kroppen - ikke bare for meg, men for familien rundt meg også.

- Det var da jeg følte på hvor hudløs situasjonen min var, og hvor sårbar jeg selv var. Jeg tenkte at hvis det var sånn jeg skulle reagere hver gang jeg så en baby, så ville det bli utrolig vanskelig å leve livet sitt.

LES OGSÅ: - Jeg har to barn i himmelen

Blir ikke det samme igjen

- Hvordan opplever du det nå - å se andre babyer?

- Det har vært og er helt ekstremt vanskelig. Jeg skulle ønske det gikk over, men livet mitt er ikke som det en gang var, sier Kjersti og gråter. Livet skal liksom lege alle sår, men det er så rart.... mitt liv blir ikke normalt igjen. Jeg prøver alt jeg kan. Jeg prøver å ikke være bitter, og jeg vil at dette en eller annen dag skal forandre livet mitt til det blir bedre.

Sorgen ligger der hele tiden. Hun kan for eksempel ha en fin kveld ute med venninner, le masse og kose seg. Men så kommer hun hjem, legger seg, står opp neste dag og så er hun tilbake i dyp sorg.

- Jeg klarer ikke alltid å stå opp om morgenen. Ofte sover jeg lenge sånn at dagen blir kortere, for da kan kanskje klare å fylle dagen med ting uten at det blir for tungt. Jeg sover en del på dagen også, fordi jeg ikke helt klarer å møte sorgen.

I dag går hun fast hos psykolog og i en LUB sorggruppe sammen med andre mennesker som har vært i liknende situasjoner. Hun prøver også å gradvis komme tilbake til jobb.

- Likevel er dette det eneste livet mitt dreier seg om. Jeg sitter her sju måneder senere og tenker kun på det. Det gikk 40 uker av livet mitt. Nesten 300 dager er lang tid til å forberede seg på å bli mamma på. Jeg hadde gjort klart den minste ting, fordi man blir litt smårar av å være gravid for første gang.

Minnestund

Etter at sykehusoppholdet var over brukte Kjersti en uke på å forberede minnestund som de skulle ha på kapellet på sykehuset - en opplevelse som skulle vise seg å bli både minnerik og fin.

- Jeg la veldig mye vekt på at det skulle være vakkert. Hele kapellet var dekket med blomster i alle slags farger, og rundt barnekisten lå det bilder av henne fra den dagen vi hadde kledd på henne på sykehuset.

Idet den lille kista ble bært ut ble «Magic» spilt på høyttalerne. Leah Maria og Kjersti sin sang, men denne gangen skulle de aldri ses igjen.

- Da føltes det som om at beina bare sviktet under kroppen min. Jeg fikk en gigantisk klem av folkehavet som var til stede. Det var fint, men samtidig uvirkelig vanskelig å gi slipp. Kjersti husker godt da bilen med kista ble kjørt bort.

- Hvordan føltes det siste gang du så Leah Maria?

- Den siste gangen jeg så babyen min var da jeg sto og skrudde fast skruene i kisten hennes. Jeg skulle ønske det ikke var sant.

SISTE FARVEL: Den siste gangen Kjersti og barnefar så lille Leah Maria var under minnestuden i kapellet. Her tok de siste farvel. FOTO: Privat
SISTE FARVEL: Den siste gangen Kjersti og barnefar så lille Leah Maria var under minnestuden i kapellet. Her tok de siste farvel. FOTO: Privat Vis mer

Dødsårsaken

Etter bortgangen til Leah Maria valgte Kjersti og barnefar at hun skulle bli sendt til obduksjon. En av jordmødrene på A-hus som hadde opplevd akkurat det samme som dem for 17 år siden fortalte at hun enda følte på en bitterhet fordi hun aldri fikk noen årsak til hvorfor babyen hennes døde.

Kjersti hadde ikke lyst til å bære på denne bitterheten i så mange år.

- Først sa de at det var veldig liten sjanse for at de skulle finne dødsårsaken, siden verken Kjersti eller Leah Maria viste ualminnelige tegn til sykdom eller lignende. Legene lovte likevel at de skulle gjøre så godt de kunne - noe de gjorde. Det viste seg nemlig at alt var en ulykke. Leah Maria hadde snurret seg inn i en posisjon i magen sånn at navlestrengen lå tvinnet rundt halsen, magen og armen og hadde blitt flatklemt disse tre stedene. Det var rett og slett en ren og skjær ulykke, og sånn som legen min sa: «Dette er den forbanna mursteinen som falt fra intet og rammet feil person».

En grav å gå til

I dag har Kjersti en grav å gå til, omtrent et kvarters gange fra der hun bor, med en veldig fin gravstein.

- Bare det å gå fra det stedet etter å ha besøkt henne er forferdelig vanskelig. Jeg vil aldri gå fra henne. Men så er det en ting som er viktig for meg å presisere: jeg vil ikke at dette skal være bare en hjerteskjærende og trist historie. Jeg vil at det skal være en påminnelse på at man må ta vare på det man har.

- Ønsker du et barn til?

- Ja. Det var det første jeg tenkte da dette skjedde. Men jeg vil ikke få barn bare på grunn av meg, jeg vil isåfall ha et barn som har det bra. Nå er det også slutt mellom meg og barnefar, så ingenting ble sånn som vi hadde tenkt. Men hvis det skal skje, så skjer det - og hvis det skjer, så blir jeg verdens lykkeligste. Det hadde blitt mitt hjerteplasterbarn.

Til info: KK har vært i kontakt med barnefaren, som er kjent med innholdet i saken.

LES OGSÅ: Maria Teresa (34) ble dømt til 40 års fengsel for en spontanabort

Til forsiden