Jeg vil gjerne dele min historie om fødselen med dere. Jeg hadde vel det en kan kalle en tøff fødsel men nå i ettertid så husker jeg lite av hvor tøff den var og gleder meg til neste gang, så jeg vil gjerne dele med dere andre hvorfor dette likevel var en fin opplevelse.

Det hele startet natt til lille julaften, jeg og samboeren min hadde lagt oss ved midnatt og allerede 1 time etter vaknet jeg av at vannet regelrett fosset ut av meg. Det var ikke tvil om hva som hadde skjedd og jeg sto opp å pakket meg inn i en handduk da bind gjorde lite nytte mot vannflommen;) Jeg ringte opp på sykehuset og der fikk jeg beskjed om bare å avvente siden jeg ikke hadde rier. Samboeren min var lur å la seg til å sove igjen men det greide ikke jeg. Jeg var altfor spent og oppspilt og gikk bare å ventet på at riene skulle komme. Så jeg satte meg på en stol i stuen og skrev meldinger til alle kjente og kjære om at nå var ting begynt å skje og at nå kom gullet vårt snart.

Ingenting skjedde denne natten og vi dro opp på sykehuset på kontroll klokken 8 om morgenen på lille julaften for en kontroll. Det var ingenting som tydet på at gullet vårt hadde tenkt å komme enda og vi ble sendt hjem igjen. Den lille julaften der kommer vi nok ikke til å glemme noen gang. Vi gikk hjemme i leiligheten og bare ventet på at noe skulle skje mens vi pyntet juletre, fikk besøk av et vennepar og koste oss med julesendingene på tv om kvelden. Jeg sprang trapper og prøvde å fremskynde ting men ingenting skjedde. Så gikk vi og la oss utpå kvelden og samboeren min trodde at når vi bare sov en time igjen så kom ting til å skje. Det gjorde det ikke og jeg sov veldig lite siden jeg var så spent.

Så ble vi lagt inn på sykehuset julaften i 8 tiden om morgenen. Alt så ut som at nå ble det et lite jesusbarn vi kom til å få, men den gang ei.
Vi ble satt i gang med stikkpiller hver 4 time og lite skjedde. Vi fikk til og med permisjon på kvelden for å dra til et vennepar og spise julemiddag. Da kjente jeg kynnere men ingen skikkelige rier enda.

Samboeren min måtte dra hjem til natta da det ikke var seng til ham på sykehuset og jeg ble liggende alene igjen, det føltes veldig utrygt der og da og jeg likte ikke at han dro fra meg, men allerede etter å ha sovet en time så begynte riene å bli vonde i rundt halv to tiden natt til 1 juledag. Jeg ringte på samboeren min så han kom i rundt halv 6 tiden. Da var det 5 minutter mellom riene og de varte ca 30-45 sekunder. Jeg gikk att og frem i gangen i time etter time denne 1. juledag og det skjedde ikke mer.

Vi ble til slutt på kvelden flyttet inn på et føderom og satt på drypp i tillegg. Ting skjedde seint og jeg begynte å bli utslitt. Etter hvert fikk jeg også en infeksjon grunnet tidlig vannavgang og dette førte til at jeg ble satt på antibiotika. Gullet vårt begynte å få veldig høy puls grunnet infeksjonen og de var redd for ham. Ting måtte skje fort og dryppet ble satt opp og epiduralen ble satt ned og de rev vekk siste veggen på åpningen. Likevel greide jeg ikke presse ut lille gutten vår da jeg var utslitt etter alle timene. Så til slutt ble vår lille venn tatt med tang og det var ikke godt for verken meg eller han, men effektivt var det. Og jeg takket meg lykkelig for at jeg slapp haste keisersnitt som legen egentlig ville ha på meg opptil flere ganger under fødselen.

Jeg endte opp med å sprekke ganske mye og ble sydd en god del men alt endte godt og følelsen av å få vår lille venn på brystkassen og høre han skrike var verdens deiligste følelse i hele verden. Jeg kan godt gå gjennom masse for å få den følelsen igjen. Det var vel verdt det! Han var verdens nydeligste lille gutt!!! Og det er han fortsatt.