Jeg vil fortelle om min andre fødsel, da jeg fikk min lille Isak. Som første gang var jeg på overtid og dagene sneglet seg av gårde.
Det hadde vært ett laaangt og plagsomt svangerskap der den ene plagen avløste den andre, så det var ikke fritt for att jeg gledet meg til å få dette overstått. Mitt første svangerskap var bare kos, det var ingen plager bortsett fra en litt dramatisk slutt på fødselen. Så dette var en helt ny opplevelse for meg, og selvfølgelig var ikke humøret på topp så de andre i huset (far og storebror på 8) listet seg på tå når jeg tordnet som mest. Så når jeg våknet kl 07.00 (nøyaktig en uke over ul. term.) og kjente at det berømte vannet hadde gått ble jeg bare glad.
Jeg var selvsikker og trygg hadde tross alt vært igjennom dette før. Og når første ri kom kl. 08.00 ble jeg bare enda gladere da dette liksom konstanterte att NÅ var det igang Jeg gikk inn å vekket min mann, som febrilsk hoppet opp og var klar til å kjøre på minuttet. Men etter ett kvarter overtalelse fikk jeg forklart att det hastet ikke så veldig da. Kl.09.00 vekket vi storebror som storøyd spurte fem ganger om det virkelig var i dag vi skulle få møte babyen.
Vi spiste en god frokost, tok en lang dusj og kl. 10.00 var jeg og min mann på vei til føden, etter og ha levert gutten vår til bestemor og bestefar.
Vi ble tatt imot av en stresset jordmor, tydeligvis mange nurk som ville ut av mang en mage denne dagen. Hun viste oss til et undersøkelses rom. Og etter de vanlige testene fikk vi lov til å gå ut i byen. Riene kom oftere og oftere og med mer og mer styrke, så når det begynte å bli ubehagelig å gå, satt vi oss i bilen å kjørte i TRE timer. Men fremdeles hastet det ikke følte jeg. Etter en rask middag på restaurant ville jeg opp på sykehuset å hvile.
Vi fikk utdelt en seng på "rugekassa" så det var ikke spesielt enkelt å sove med fem andre mødre som stirret på meg hver gang jeg ynket meg for en ri. Stakkars de, noen av dem hadde tre mnd. igjen. Kl. 19.00 ba jeg om å få enten en fødestue eller om jeg kunne dra hjem, da kjente jordmor på meg og konstanterte 4 cm. åpning hun ba meg om å holde ut litt til så skulle vi få en stue hadde ikke lyst til å sende oss hjem da vi bor en time unna. Så endelig kl. 21.00 fikk vi en stue, riene begynte å bli ganske vonde pluss at jeg hadde hatt de i tretten timer allerede. Godt innlosjert på føden ba jeg om klyster, og det var etter dette ting begynte å bli ganske tøft.
Riene kom nå med ett minutts mellomrom og var kraftige. Jeg pustet og peset meg igjennom, men jeg hadde bestem meg for at dette skulle jeg klare uten smertestillende. Kl. 23.00 måtte jeg krype til korset å ba om lystgass, noe min mann syntes var veldig artig å prøve. Motløsheten steg i motsetning til kreftene som sank. Min mann trøstet, pustet og masserte alt han kunne, og på et tidspunkt merket jeg at han forsiktig løsnet grepet jeg hadde rundt hans hånd med en smertegrimase. Jeg klarte ikke lenger å følge med på når en ri kom eller når en forsvant, så når jordmor kom med et forslag om petidin svarte jeg gladlig ja. Men da ble det om mulig enda verre, om ikke lystgassen gjorde meg omtåket så gjordte i hvertfall petidinen det. Jeg klarte ikke å snakke bare hviske, ble kjempe sløv og orket ikke å løfte en finger. Det var helt forferdelig og jeg merket att panikken nærmet seg. Jeg fikk hvisket til min mann att de måtte gjøre noe for dette klarte jeg ikke, følte jeg mistet helt kontrollen. Jordmor kom inn og satte en ny sprøyte og etter en stund ble ting litt bedre. Minuttene sneglet seg avgårde jeg var kjempe trøtt og sliten, svetten rant av meg men jeg frøs som aldrig før.
Kl. 02.00 kjente jordmor på meg igjen og med et trist drag over ansiktet fortalte hun at det var fremdeles 4 cm. Så mange timer så mye smerter for ingenting.
Jeg bestemte meg for å gå litt slik att tyngdekraften hjalp til, mulig dette hjalp, ikke vet jeg men etter tyve minutters rusling rundt på stua kjente jeg att riene forandret seg. Jeg la meg på senga og ba mannen min om å få tak i jordmor. Hun kom inn til min første pressri og fra her gikk alt i turbofart. Jeg karet meg over i fødestolen, jordmor rakk ikke å ta fram noe utstyr og på andre pressri kunne hun se hodet. Jeg strakk ned hånden og kjente på håret til Isak, tredje pressri kom hodet halvveis ut og på fjerde var han ute kl. 02.35. Og med et kjempe hyl startet han sitt liv ute i verden. Han ble lagt opp på magen minn og var selfølgelig den vakreste ever.
Far klippet navlesnoren og mor felte noen tårer. Så skulle han jo måles og veies, 3840gr. og 52cm. lang så det var ingen småtting Det måtte sys litt, men nå var alt over så det gjorde ingenting. Resten av oppholdet og barseltiden var bare glede.
Isak er i dag 18 mnd. kjempe blid og snill gutt, han har blitt store bror til ei lita tulle (som fødselen kun varte i 4 timer) og viser veldig omsorg for henne. Og storestore bror er kjempe stolt av sine småsøsken, så hos oss er familielykken fullkommen. Jeg hadde tre veldig forskjellige fødsler og ville ikke vært foruten noen av opplevelsene med de, på godt og vondt.
Stor klem fra meg:)
