Langt inn i skogen den grønne....
Langt inn i skogen den grønne.... Vis mer

Langt inn i skogen den grønne....

Publisert
Sist oppdatert

Det er lørdag natt og jeg er på vei til Hamar. Lørdagskos med familien og en avslappende sofa kveld etter en hektisk arbeidsuke ligger varmt i kroppen. Klokken er 02.00 og fødetelefonen ringte for en time siden. En glad og spent mamma har startet med rier. Hun har ikke holdt på så lenge, men sammenlignet med sine to tidligere fødsler, er hun ganske sikker på at fødselen er i gang. Siden jeg har to timers reisevei (!), blir vi enige om at jeg skal sette meg i bilen, og heller legge meg til å sove hos dem om det er tidlig i fødsel. Det skal vise seg at det var en smart avgjørelse.

Denne mammaen kontaktet meg for bare tre uker siden. Hun hadde tenkt på at hun ønsket å føde hjemme gjennom hele svangerskapet, men ikke funnet noen i nærheten som kunne ta på seg fødselen. Hun henvendte seg til meg, for å høre om det kunne finnes en mulighet for at hun kunne få den fødselen hun ønsket seg. To timers reisevei er jo et stykke, og det viktigste er at kvinnen som skal føde føler seg komfortabel med at jeg har så lang vei. Jeg sjekker alltid at tidligere fødsler ikke har vært veldig raske, og at barseltiden har forløpt uten store problemer. Det er jo nemlig ikke bare det å rekke frem til fødselen, tiden etterpå kan bli unødvendig slitsom både for paret og jordmor, om det oppstår f.eks ammeproblemer som trenger tett oppfølging. Man har jo selvfølgelig ingen garantier for at også denne barseltiden vil gå uten vanskeligheter, men det er betryggende å ha en god erfaring fra tidligere. Utover dette må jeg jo også selvfølgelig ha kapasitet og tid, og det er sjelden jeg ikke finner det må jeg ærlig innrømme.

Høstluften er kald og klar, veien er nesten bilfri. Jeg tar av på den lille humpete skogsveien som jeg kjenner igjen fra hjemmebesøket, og en liten rev skynder seg inn mellom trærne. Plutselig dukker den røde låven og det hvite huset opp inne i skogen. Hønene som spankulerte på tunet sist jeg var her er borte, det er mørkt og i vindkastene daler det gule løv. Klokken er 04.00. Det er mørkt i huset, kanskje riene har gått over og de har sovnet? Falsk alarm er ikke uvanlig når man er flergangsfødende.

Jeg lister meg inn i gangen og tar av meg sko og jakke, lytter. Hører fødelyder fra annen etasje og tar med meg fødebagen opp, da jeg regner med at det er der de har tenkt til å føde. På det mørke soverommet, kun opplyst av et stearinlys, kan jeg skimte og høre en fødekvinne – og etter lyden å dømme er dette garantert ikke noe falsk alarm. Øynene mine venner seg snart til det mørke rommet. En rolig og konsentrert mor ligger på siden i sengen, far ligger bak og masserer ryggen hennes. Jeg blir ønsket velkommen, og jeg er glad for å være der. Når neste ri kommer, hører jeg at mor så smått trykker.

Jeg skynder meg å finne frem tingene jeg trenger. Mor har gjort klar håndkler, kluter og vaskebalje så jeg lett finner dem. Jeg tapper i godt og varmt vann, tar på hansker og anbefaler mor å komme seg ut av sengen. Mye mindre søl og en mye gunstigere fødestilling. Mor setter seg på kne og lener seg mot sengekanten. Far masserer ryggen når en ny ri kommer. Jeg henter stearinlyset og plasserer det ved siden av meg, så jeg kan se hva som skjer. I rommet ved siden av ligger to små, som snart skal bli storesøsken. De kommer nok til å få seg en gledelig overraskelse når de våkner opp om noen timer. Det er helt stille, lyset blafrer litt når jeg setter meg på knærne bak mor. Dyp konsentrasjon, ingen ord er nødvendig – alt vil bare være forstyrrende for jobben mor er i ferd med å gjennomføre. En ri til, og et lite hode blir født. ”Alt er fint, hodet er ute, du gjør en flott jobb, bare vent på neste ri om du trenger”. Før neste ri rekker å komme sklir resten av kroppen sakte og fint ut. Ikke tegn til en rift. Jeg støtter barnet forsiktig ut og ned på gulvet mellom mors ben, barnet trekker pusten for aller første gang og et skrik bryter stillheten i soverommet. Klokka er 04.23 og mor kan løfte sitt nyfødte varme og våte barn opp til brystet.

En stor gutt med deilig bollekinn på 4300 gram får plass mellom mor og far i dobbeltsengen. I mens gutten forsøker å finne frem til et trøstende bryst og litt melk, går far ned og fyrer opp i peisen – det ble nemlig aldri tid til det før barnet kom. Hønene blir sluppet ut på tunet. Han ordner mat og drikke til mor, og jeg trekker meg tilbake for å fylle ut papirer ved siden av en knitrende ovn.

Det er søndagsmorgen og klokken er 06.30 da jeg sier farvel til den nye familien. Den nydelige og sterke fødekvinnen med føderoser i kinnene, den myke og varme lille gutten og den omsorgsfulle pappaen, som til og med tar seg tid til å peile oljen på jordmorbilen som ikke er helt i form. Nå er jordmorhjertet både fylt av lørdagskos og en flott fødsel. På veien hjem tenker jeg at nesten sånn måtte det vært å være jordmor i gamle dager. Med et stearinlys og noen rene håndklær – det var godt far slapp å sette seg på hesten for å hente meg!


Skrevet av jordmor Kristina Jacobsen  http://www.hjemmefodsel.no 

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer