LUCAS BLIR FØDT
Natt til søndag 22’nde juli satt jeg som vanlig inne på chatten sammen med natteravnene på SnartMamma.com. Hadde hatt noen fine ”lugginger” i korsryggen hele dagen, men nå begynte de å virkelig å ta seg opp!
Ramgad spådde at nå var det i gang. Og jaggu hadde hun rett gitt!
Rundt halv ett gikk jeg på do, og der kom slimproppen! Jeg visste jo at det kunne drøye lenge for det, så jeg tok det helt med ro. Gikk å la meg for å prøve å sove litt, men etter et noen timer måtte jeg bare gi opp. Sto opp og begynte å ta tiden på ”luggingene”, og de kom nokså hyppig, 6 min mellom hver…
Halv seks på søndag morgen vekte jeg samboeren og sa at nå måtte han stå opp. Ringte føden å fikk beskjed om å komme inn, da var det 3 min mellom hver rie og nå begynte de å sette seg i magen også!
Etter litt stressing og banning rundt i heimen var vi endelig på vei ned til Ullevål rundt seks-syv tida. Merkelig nok var jeg knusende rolig, var så sikker på å bli sendt hjem igjen.
Kom opp på føde B, og fikk komme inn på en vente stue. Der ble det målt blodtrykk, urinprøve og CTG ble satt på. Nå gjorde det ganske vondt syntes jeg da, men kunne jo ikke begynne å klage alt da!
Etter 30 min i CTG kunne vi få gå å få i oss litt mat, det var ingen fødestuer ledig enda. Vi skulle få en av de store stuene med badekar og sånn sa hun, og jeg kunne nesten ikke vente til jeg kunne få legge kroppen i vann!
Vi tuslet ned på pasient hotellet for å innta litt næring, dette kunne bli en lang dag.
Men jeg hadde så vondt at jeg bare var sinna, og det at samboeren MÅTTE spise kokt egg gjorde meg bare mer forbanna. Det lukta jo skikklig promp!!!
Vel oppe igjen fikk vi endelig komme inn på fødestue. Det ble satt klyster og deretter kunne vi gjøre hva vi ville. Var ikke sen om å tappe i karet nei! Oppi der lå jeg en times tid, og det hjalp en hel del syntes jeg. Deretter sto jeg opp og tuslet rundt i rommet med prekestolen, og nå kom riene så tett at jeg skjønte ikke hvordan jeg skulle holde ut det her. De kom med alt fra tre til ett minutts mellomrom. Jeg måtte sende samboeren ut for å finne den jordmora vi hadde fått, med håp om at hun kunne gi meg et eller annet. Men hun sa bare at jeg måtte vente!
I stedet sjekket hun åpning og den var på usle 1 cm og da hadde vi alt vært der i tre timer!!!
Jeg ble skuffa, skikkelig skuffa.
Vel sånn holdt vi på til vaktskifte klokka fire på ettermiddagen, åpning ble igjen sjekket og den var sneket seg til 2 cm. Jeg begynte å bli rimelig sliten, for riene var så tette og harde. Denne jordmoren var litt mer human i hvert fall, og skrudde på lystgassen. Den skulle bli min beste venn det neste halve døgnet…
Alt sto stille, det regnet ute og det var så nitrist! Morten gikk for å spise ved seks tida, vi skjønte begge to at dette kom til å ta lang tid.
Ingenting skjedde annet enn at det gjorde helvetes vondt!!! Nå spurte jeg om jeg kunne få epidural, og jordmoren skulle høre med legen siden jeg hadde de berømte skiveutglidningene mine. Men svaret ble blankt nei, han ville ikke ta sjansen. Men jeg kunne få petidin sa hun, og jeg tok imot med åpne armer. Her tar vi imot alt! Hun var innom hver halvtime nå for å se hvordan det sto til, hun sjekket åpning igjen og nå var den kommet til fire! Og hun sa at nå kanskje det kunne gå litt fortere fordi vi var over den verste kneika. Petidin ble satt med sprøyte et sted, jeg husker ikke hvor, og den sløvet hjernen min så innmari de første minuttene at jeg sa ingenting. Men jeg husker at jeg tenkte at dette var bare tull hvertfall for den sprøyta tok ikke vekk en eneste smerte. Bare fikk meg til å holde kjeft…Kanskje greit for stakkars sambo. Lystgassen ble godt brukt hvertfall, jeg pustet meg igjennom riene med den godt planta midt i fjeset. Jordmora var en knupp og skrudde den opp litt også, for etter en del timer blir man litt immun…
Tida gikk og men ikke noe mer åpning, jeg kjente at jeg begynte å bli sånn små desperat for nå var det så sabla vondt. Jordmora hadde fått klar signal av lege på å få gi meg litt mer petidin enn det som var vanlig for jeg hadde så sterke rier. De lå fremdeles på tre-ett minutt.
Jeg spurte hvorfor riene mine ikke funka, og fikk ikke noe vettu svar tilbake.
Nå begynte jeg å gli mer og mer vekk i min egen verden, og jeg husker kun brudd stykker av resten. Jeg husker VELDIG godt at hun skulle sette sterilt vanns papler på meg!! Og grøss og gru!!! Hun satte fem stykker, to imagen og tre bak. Jeg skrek som en gris! Det var så vondt! Ikke hjalp de heller…Etter dette fant jeg ut at å skrike kunne være litt smerte lindring i seg selv, dermed skrek jeg vel resten av fødselen uten stopp. Jeg har aldri skreket før, men det gjorde jeg nå!!! For hver ri som kom tømte jeg lungene og hyl grein! Petidin og lystgass kunne dra en viss plass, for disse hadde ingen virkning lenger. Jeg var sikker på at jeg skulle dø, jeg ba Morten om å drepe meg for det var like greit! Jeg skrek at dette ikke var menneskelig, og så sinna jeg var! Jeg må le litt nå, for det må ha vært litt av et syn!
Nytt vaktskifte kl elleve! Min kjære jordmor måtte forlate meg, men hun skulle komme å besøke meg på hotellet sa hun! Inn kom en annen jordmor som viste seg å være like snill og god! Hun skulle følge meg de neste tre timene, og herfra er nesten alt svart!
Hun måtte skru opp gassen på maks, og gud da ble jeg skikkelig fjern!!! Jeg hadde visst blitt helt hvit i øya. Og jeg holdt kjeft noen minutter! Hun hadde sjekket åpning og den hadde kommet seg til åtte, men så stoppet det visst opp. Mormunnen hovnet og krympet fra åtte til sju…En sonde (eller no sånt) ble satt på hodet til Lucas for å se om han hadde det fint. Jeg ble mer og mer borte. Lege ble tilkalt, dette husker jeg litt av, og hun romstere forferdlig rundt. Virket skikklig stressa, Morten begynte å bli bekymret for de snakket på lege språk seg imellom men han skjønte at det hadde noe med hjerte lyden til Lucas å gjøre. Jeg var ikke med lenger, lå bare med maska og supte alt jeg kunne! Det jeg ikke visste var at jordmor hadde satt på litt oksygen i stedet for jeg hadde blitt litt for fjern.
Legen forsvant, og jeg husker jordmora prøvde å forklare meg at det ville bli vurdert keisersnitt for fosterlyden til Lucas var begynt å bli litt for høy. Alt var meg knekkende likegyldig på dette stadiet så jeg orket ikke svare, bare nikket og tok meg en god sup oksygen…
Legen som hadde vært der kom tilbake, og sa at overlegen ville at det skulle bli keisersnitt. Og dermed var det opp på operasjon stue. Jeg begynte å kvikne litt til, skjønte at noe var galt.
En masse menn i grønne frakker sto rundt meg, han ene spurte om jeg var redd og kunne bare nikke ja. Riene var så vonde og jeg skrek som en mann! De hadde tatt fra meg gassen min!!!!
Men jeg fikk en ny maske til spinalen var satt. Men det klarte de ikke, han fikk ikke stukket riktig, etter tre forsøk ble det bestemt narkose. Og jeg husker jeg var lettet, jeg ville bare sove. Morten fikk da dessverre ikke være med og måtte vente ute. Han måtte gå seg en tur sa han for hylene mine hørtes ut som om jeg ble torturert der inne. Husker godt at jordmoren prøvde å trøste meg så godt hun kunne, hun holdt meg i hånda under det hele.
Dermed var jeg i drømmeland…..og Lucas kunne komme.
Jeg våknet på kirurgisk post en stund etterpå, og skjønte for så vidt ingenting. En pleier gratulerte meg med stor og fin gutt. Og hun ringte etter Morten og Lucas. Skal si det var rart å se den lille prinsen med gul liten lue og stooore blå øyne oppi plast senga. Fikk han på armen noen få minutter, og han bare lå å titta på meg. Endelig tenkte jeg! Endelig er du ute! Og han var bare så pen!
Han ble trillet ned på barsel så jeg fikk sovet litt til, og Morten fikk en seng han også. Han var så sliten stakkar, han gjorde en utrolig innsats under fødselen! Hadde ikke klart meg uten han!
Jeg fikk rom på barsel A etter noen timer, og der var jeg i tre dager. Fikk velge om jeg ville på hotellet eller ikke. Hotellet var også fint, men man blir litt alene ja! Selv om jeg er veldig fornøyd med hjelpa jeg fikk. Men så sto jeg utafor kontoret dem å jeg da…
Jordmoren som var med siste økta kom å besøkte oss på hotellet. Hun forklarte meg hva som var skjedd og tenkte kanskje jeg trengte å prate om det.
Fikk vite at Lucas ikke hadde skrudd hodet riktig ned i bekkenet på vei ut, så han hadde bare stagnert. Men han hadde hatt det fint helt til keisersnittet ble bestemt. Han skrek med engang de tok ham ut, og han hadde hele 9 på apgar etter 1 minutt.
Så han er så fin atte.
