Livet ble snudd opp ned...

Livet ble snudd opp ned...
Livet ble snudd opp ned... Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

Da hun var 14 uker på vei fortalte barnefaren at han hadde gjort noen dumme valg. Dette ble starten på et vanskelig svangerskap. - Jeg gråt hver dag, ble deprimert og sykemeldt, og sov ikke om natten lenger. En periode spiste jeg nesten ikke og klarte ikke se fremover, forteller denne jenta her i sin historie.  

Dette er første gang jeg har klart å bære fram et barn til uke 39, så jeg vet ikke hva som er en "normal" graviditet og livet rundt den. Eller om det finnes noe man kan kalle en "normal" graviditet og et "normalt liv". Du får lese min historie, og vurdere det selv.

En positiv graviditetstest ga meg noe jeg ikke kan sette ord på. Jeg mistet et barn i februar 2009, og trodde ikke jeg skulle bli gravid igjen så fort. Savnet etter babyen som døde i magen min gjorde meg helt rar. Jeg var ukonsentrert, deprimert og rastløs lenge, selv om jeg sa til andre at jeg hadde det bra. I juni kjente jeg på kroppen at noe var på gang, og en test bekreftet håpet mitt. Jeg var gravid igjen og babyen fylte savnet, og uroen forsvant. Både barnefaren, la oss kalle han Anders, og jeg gledet oss over det lille som vokste i magen min, og følelsen av å starte en familie ble tent. I uke 9 var vi på en tidlig ultralyd, og fikk bekreftet at hjertet slo. Vi planla oppussing av barnerom, skrev handleliste og gleden fylte oss. Jeg tror vi strålte!

I starten av uke 14 satte Anders seg ned med meg og fortalte at han hadde tatt noen dumme valg, og at det kom til å gå utover meg og barnet. Da han sa de ordene var det som at noen startet en blender inne i hodet mitt med spørsmål om hva som hadde skjedd. "Har han vært utro?" "Er han syk?" "Har han gjort noe galt mot noen andre?"

Han fortalte meg at han hadde brukt penger han ikke hadde, og klarte ikke betale disse regningene fordi han hadde mistet jobben. For å oversette: Han hadde tatt opp forbrukslån, et høyt lån, brukt opp disse pengene på gud-veit-hva, og fått sparken på jobben. Det fant jeg ut senere. Hjernen min lette som en gal etter løsninger, men det han ville var at vi skulle selge leiligheten slik at han fikk betalt ned gjelden sin. Men hva med barnerommet? Hva med alle planene? Jeg klarte ikke tenke og gråt i frykt for at alt stresset skulle gjøre så jeg mistet et barn til. Og jeg angrer nå, men jeg tenkte faktisk at det kanskje hadde vært til det beste...

Etter å fått vite hva Anders egentlig hadde gjort kom verdens beste mamma til meg og sa: "Hva hvis jeg overtar lånet til Anders? Og barnerommet skal bli så fantastisk fint! Men - da går du fra Anders, for nå er det på tide at han vokser opp. Han må kunne ta vare på seg selv før han kan ta vare på et barn." Det er første gang jeg har vurdert og sammenlignet noen sitt nærvær i forhold til økonomi og penger. Og for første gang forsto jeg pengenes egentlige betydning i hverdagen. Nå måtte jeg ta et valg og stå for det. Hva er viktigst nå? Barnet!

I august flyttet Anders ut, og savnet etter en kjæreste gjennom lang tid knakk meg. Noen dager etter at han dro kjente jeg liv i magen for første gang, og det var ingen der som jeg kunne dele det med. Jeg gråt og gråt.. Men etter 1 mnd bekreftet Anders at valget mitt var rett. Han ville ikke ha noe mer med oss å gjøre, han hadde fått seg ny kjæreste og det virket som at han ville starte et nytt liv et annet sted. Han tok ikke tlf da jeg ringte, og ble ikke med meg på svangerskapskontroller.

Jeg fikk ubetalte regninger og inkasso i hans navn og brev fra politiet. Moren hans ringte meg en kveld, og ba meg ta abort. "Det passer ikke akkurat nå. Du klarer å ta abort hvis du virkelig vil.", sa hun. Livet mitt var snudd opp-ned, og planene var ikke der lenger. Nå skulle jeg få en liten gutt...alene.

Jeg gråt hver dag, ble deprimert og sykemeldt, og sov ikke om natten lenger. En periode spiste jeg nesten ikke og klarte ikke se fremover. Om det var savnet og tomrommet etter Anders, eller å ikke ha forståelsen av hvorfor noen kan gjøre noe sånt mot deg, aner jeg ikke. Hva som gjorde meg så svak, vet jeg ikke. Og at jeg kunne være så egoistisk kan jeg heller ikke forstå.

I uke 22 ble jeg lagt inn på sykehuset med blødning, og da slo virkeligheten meg i ansiktet. Det handler ikke om meg, men om oss. Ikke om mitt liv, men om vårt liv. Og da forsto jeg at valgene jeg tok, var for både meg og et annet menneske. Da legen fortalte meg at babyen min hadde det bra, opplevde jeg en bølge av lettelse jeg hadde lett lenge etter. Han hadde det bra! Det var det jeg egentlig brydde meg om. F*** ta Anders! Han har valgt dette selv.

En venninne sa til meg en kveld: "Jeg skjønner ikke at du kan være så egoistisk og sitte og gråte hele tiden. Tenk på barnet ditt! Det handler ikke om deg lenger." Jeg ble egentlig ganske fornærmet den kvelden, men har stor forståelse av det nå. Det er jo sant.

Dette er vel første gangen jeg sier det høyt; Jeg er singel og snart alenemamma. Jeg får en sønn i februar 2010, og jeg har bedre. Ikke helt bra, men bedre. Jeg vet jeg har 1000 utfordringer som venter i 2010, men jeg skal gjøre mitt beste. Alt for sønnen min sin skyld. Når jeg får lyst til å gråte, biter jeg tennene sammen og tenker på hvor lett alt har løst seg, siden jeg har verdens beste mamma. Uten henne måtte jeg ha flyttet, og planen for babyen min om barnerom hadde ikke blitt virkelig. Barnerommet står forresten og venter nå. Jeg har malt det blått og skaffet meg mye babyutstyr. Det meste er brukt, men noe har jeg klart å kjøpe også. Jeg er stolt av oss og vi klarer oss!

Anders har vi ikke hørt noe fra. Moren hans ringte meg da jeg var i uke 35 og spurte om det var noe jeg trengte. Kanskje jeg er utakknemlig og dum nå, men "hva tror du, svigermor?". Jeg trenger ikke noe, men barnebarnet ditt trenger mye! Helt siden hun ba meg ta abort, har jeg mistet alle følelser for den dama. Jeg tror det finnes mange forskjellige mennesker i verden, men at noen kan være så tomme for empati har sjokkert meg. Vi har forresten ikke fått noe hjelp etter den telefonen. Jeg lurer fælt på hva som skjer i 2010. Om vi noen gang kommer til å høre noe fra Anders. Han har bedt meg om å ikke skrive han opp som far, og jeg har ikke bestemt meg ennå. Kanskje vi har det bedre uten han, men igjen... Hva er best for babyen? Han fortjener å få vite hvem faren sin er. Men er nå et riktig tidspunkt for det?

Jeg vet ikke helt hvorfor jeg har valgt å fortelle alt det her, men jeg hadde trengt å lese det da jeg var på bunnen. At ting ordner seg! At jeg klarer meg selv nå! Jeg ruller meg selv ut av sengen hver morgen, og har lært hunden min til å dra av meg sokkene. Hybelkaninene har flyttet inn inntil videre, og jeg gjør ting når jeg orker. Ikke når jeg må, men når jeg orker. Vi må ingenting akkurat nå.

Jeg gleder meg til å få tilbake kroppen min, bli kvitt alt vannet i bena og å bli meg selv igjen. Unnskyld - Bli til oss!

Anonym snart-alenemamma


Foto: Illustrasjonsfoto, IstockPhoto. Har ingen tilknytning til personer i historien.

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

KK er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer