<b>SLIK GIKK DET:</b> Linn forteller om hvordan livet har vært for henne etter at hun mistet sin første sønn i krybbedød. Foto: Privat
SLIK GIKK DET: Linn forteller om hvordan livet har vært for henne etter at hun mistet sin første sønn i krybbedød. Foto: Privat Vis mer

Livet etter krybbedøden

- Jeg trodde jeg aldri kom til å bli lykkelig igjen, sier Linn.

Da Linn (31) for syv år siden opplevde alle foreldres verste mareritt, tenkte hun at livet var over. 

Hun har tidligere fortalt den dramatiske historien til Mammanett om dagen da hun mistet sønnen sin Mathias i krybbedød.

– Jeg trodde jeg aldri noensinne kom til å bli helt lykkelig igjen og at ren glede var noe som kom til å høre fortiden til, sier hun.

Mistet livsgleden

Linn har alltid vært et positivt og optimistisk menneske, som har klart å se det lyse i alt og alle. Men da hun uventet mistet sønnen sin, smalt det hardt og brutalt.

– Jeg husker sykepleieren som fulgte oss opp sa at det blir bedre å leve etterhvert og at det verste allerede hadde skjedd den dagen han døde. Hun sa at ingen dager, uansett hvor vonde, kom til å bli like vonde som den. 

– Jeg trodde henne ikke den gangen. Jeg klarte ikke å se at denne sorgen noen gang kunne gå an å leve et fullverdig liv med, sier hun.

LES OGSÅ: Hjemmeværende mamma Susanne velger å ha au pair

Redd for å miste igjen

Da hun etter en stund ble gravid på nytt var hun gjennom hele svangerskapet livredd for at barnet skulle dø i magen. Men selv etter at sønnen Sebastian ble født frisk og velskapt, kjente hun ikke ett hundre prosent lykke.

– Jeg var sikker på at jeg kom til å miste ham allikevel. Det gjorde meg så vondt, for han fortjente jo også en god og tilstedeværende mamma, som den mammaen Mathias opplevde før han døde, forteller hun.

FÅ DAGER FØR HAN DØDE: Vakre Mathias ble knapt en måned gammel. Foto: Privat
FÅ DAGER FØR HAN DØDE: Vakre Mathias ble knapt en måned gammel. Foto: Privat Vis mer

Ekstra overbeskyttende

De første månedene etter at sønnen Sebastian ble født, var Linn særdeles overbeskyttende. Ingen andre fikk holde ham og hun ble nesten panikkslagen ved tanken på at noen kunne ta på ham, eller løfte ham opp uten at hun rakk å si fra eller gjøre noe med det.

– Jeg hadde en slags vrangforestilling om at da kunne det skje noe som førte til at han døde. Smitte av sykdom, at han ble mistet i gulvet og så videre. Jeg vet at dette var noe som såret familien rundt oss veldig mye, men det var rett og slett utenfor min kontroll. Jeg slet også mye med krisemaksimering og kriseforberedelse.

LES OGSÅ: Theo nær kvalt av sengebeskytter

Fikk hjelp

Linn så selv at dette ikke var sunt, hverken for henne, Sebastian eller andre rundt henne. Hun kontaktet derfor helsesøster og fastlege, som henviste henne til samtaler på psykiatrisk poliklinikk. Her ble det slått fast at hun hadde kraftig til moderat depresjon med antydning til angstlidelse.

De neste to-tre årene gikk hun i jevnlige samtaler og opplevde at hun stadig ble friskere. Sakte men sikkert fant hun tilbake til seg selv og i dag er hun den samme som hun var før hun mistet sønnen Mathias.

– Bare med litt ekstra ballast. Og den ballasten er ikke bare vond, den har gitt meg anledning til å vokse, som mor, sykepleier og person. Jeg tror ikke jeg hadde vært sykepleier hvis jeg ikke hadde mistet Mathias, sier hun.

BESØKER GRAVEN: Seks år gamle Sebastian vet godt at han har en storebror. Foto: Privat
BESØKER GRAVEN: Seks år gamle Sebastian vet godt at han har en storebror. Foto: Privat Vis mer

Synes synd på storebroren

Seks år gamle Sebastian vet godt at han har en storebror. Helt siden han var liten baby har han vært med til kirkegården for å pynte og stelle graven. Linn synes det er viktig med åpenhet rundt sorgen og tapet.

– I perioder spør han om storebror, og da forteller jeg om den bittelille babyen som lå i magen min, vi ser på bilder av storebror, og snakker om hvordan det var da han ble født. Vi snakker også om hvor trist det er at noen dør, og hvor lei seg mamma og pappa ble da han døde, forteller Linn.

– Sebastian synes også litt synd på storebror. Han sier at Mathias jo er glad i mammaen og pappaen sin akkurat som Sebastian og så får han ikke være sammen med oss. Det synes Sebastian er forferdelig urettferdig. 

LES OGSÅ: Derfor skal ikke babyen ha pute

Åpen ovenfor omgivelsene

Linn har også valgt å informere de ansatte i Sebastians barnehage om at de har mistet et barn, for innimellom hender det at han snakker om broren som om han fortsatt lever.

– Han kan godt finne på å fortelle om storebror i samlingsstunda. At han er verdens kuleste storebror, men at han ikke lever lenger.

– Mathias er en helt naturlig del av Sebastians liv og familie, slik han selv ser det. Og det varmer jo mammahjertet. I huset vårt er det lov å vise alle slags følelser og få anerkjennelse for disse, noe jeg tror er viktig for barn å vokse opp med, avslutter hun.

LYKKELIG: Det har tatt tid, men Linn er i dag den samme som hun var før hun mistet sitt første barn i krybbedød.  Foto: Privat
LYKKELIG: Det har tatt tid, men Linn er i dag den samme som hun var før hun mistet sitt første barn i krybbedød. Foto: Privat Vis mer

Tilbyr ekstra støtte

Etter en krybbedød er det sykehuset som sikrer oppfølgingen av de etterlatte. Mange opplever at de får god hjelp, mens andre har behov for mer støtte.

Landsforeningen uventet krybbedød jobber med tiltak for å redusere barnedødeligheten i Norge. De tilbyr også sorgstøtte og fellesskap til etterlatte, og fungerer som et supplement til hjelpen som gis fra hjelpeapparatet.

– Barnedød er et traumatiserende dødsfall der mange trenger mer faglig hjelp enn ved andre naturlige dødsfall. God hjelp tidlig i prosessen, kan forebygge problemer senere, forteller fagsjef Trine Giving Kalstad i LUB.

- Si ja til hjelp!

For å best kunne takle sorgen, anbefaler hun at man tar imot den hjelpen man får tilbud om.

– Så kan man finne ut hva som fungerer og hva som ikke fungerer for seg. Mange finner støtte i miljø hvor man kan få normalisert og bekreftet sine egne erfaringer. Som for eksempel «Likemannsstøtte». Dette er hjelp fra foreldre som selv har mistet barn. Det å møte andre i samme situasjon, kan gi håp og styrke, sier hun.

LES OGSÅ: Fire svangerskap, bare ett barn i live

Sorgen tar tid

Giving Kalstad understreker at det er veldig individuelt hvordan man opplever sorgen og hvor lang tid det tar å komme seg «tilbake til livet igjen».

– Noen synes det er bra å komme seg ut i jobb ganske tidlig for å få en «pause» fra sorg og tunge tanker, mens for andre er dette ikke mulig. Man må ta vare på seg selv og aksepterer at sorg over et barns død kan ta tid, sier hun.

Søsken bør også få hjelp

Hun synes også det er viktig å få frem at søsken er en viktig etterlattgruppe, som ikke alltid får den hjelp og støtte de har behov for.

– Barn og unge bruker mye energi på å holde sorg på avstand, sier hun. – Dette kan føre til sterke reaksjoner som ukonsentrasjon, tretthet, hukommelsestap og svekket læringsevne. Mange blir også bråmodne, da de har med seg en livserfaring som ikke andre forstår. Disse barna er ofte også opptatt av eksistensielle spørsmål og alle disse tingene kan skape distanse til jevnaldrende, sier hun.

LES OGSÅ: Overvekt hos mor gir økt risiko for spedbarnsdødelighet

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: