Livet etter Stine-Sofie

– Liver må gå videre, sier Ada Sofie Austegard. Foto: PRIVAT
– Liver må gå videre, sier Ada Sofie Austegard. Foto: PRIVAT Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

«Baneheia-drapene» rystet hele Norge for 13 år siden. Ada Sofie har måttet leve med det hver dag siden den grusomme dagen.

Satt på en stubbe og ventet på datteren 

Det var lite som vitnet om grusomhet da Ada, mannen og deres lille datter dro på hyttetur. Stine Sofie hadde reist til faren sin og tidligere på dagen hadde Ada vinket farvel til en jente som gledet seg. 

Senere, samme kveld, fikk hun en telefon fra eksmannen. 

Stine Sofie Austegard og Lena Sløgedal Paulsen forsvant 19. mai 2000. Den samme natten tilbragte Ada på en stubbe i skogen for å vente på å ta imot hennes datter da hun ble funnet. Hun tenkte at jentene nok hadde funnet et sted å sove. 

To dager senere ble jentene funnet voldtatt, knivstikket og drept. Bildet av to smilende sørlandsjenter ved havet rystet en hel nasjon. Ondskapen hadde fått et ansikt. Til Baneheia hvor det egentlig var så trygt for alle å ferdes. Et helt lokalsamfunn var lammet av frykt. Det samme var ofrenes familier.

-Vi visste ikke hvem som hadde drept jentene. Jeg var livredd for at gjerningsmannen var en jeg kjente og at den samme forbryteren skulle komme og drepe noen av oss som var igjen. Jeg husker vi installerte alarm i huset vårt, forteller Ada til Mammanett.

LES OGSÅ: To minutter mellom himmel og helvete

Sjokk, vantro og veien tilbake

For Ada overskygget den enorme sorgen alt. 

– Jeg trengte hjelp til alle praktiske gjøremål hjemme. Det er ikke mulig å legge middagsplaner når datteren din nettopp er drept. Det går ikke an å fokusere på noe annet enn sorgen. Heldigvis hadde jeg mange gode støttespillere rundt meg.

Adas tante Eva reiste den lange veien fra USA for å hjelpe henne. Ada omtaler henne som en reddende engel.

– Jeg vet ikke hva jeg hadde gjort uten henne og Elin, en kusine jeg også sto nær. Søsteren min hadde 5 barn og var allerede opptatt med sitt. Moren min var død. Tante Eva, som ikke var i arbeid, kom og ga meg den støtten jeg trengte i en hel måned. Hun tok ansvar for alt fra handling, til stell av barna og sørget for at vi alle fikk mat, omsorg og støtte. 

Så kom dagen da Ada måtte tilbake til hverdagen. Etter en måneds intens sorg fikk hun beskjed av kusinen om å begynne å skifte bleie på datteren sin igjen. 

– Jeg sa jeg ikke kom til å klare det, men jeg fikk beskjed om at jeg måtte. Jeg visste hun hadde rett, men det tok litt tid før jeg klarte det.

LES OGSÅ: Fire svangerskap, men bare et barn i live 

Et lite lyspunkt

Samme sommer går Stine Sofies lillesøster sine aller første skritt. For første gang opplever Ada glede. Gleden kjennes sterkere enn før. Kontrasten fra den bunnløse sorgen gjør at følelsene blir sterkere. 

Ved et tidlig tidspunkt bestemte hun seg for at barna ikke skulle vokse opp med en sorgtung mor.

– Jeg ville ikke at barna skulle si: -mamma forandret seg etter Stines dødsfall.

Jeg ville de fortsatt skulle vokse opp med en mor som kunne spøke og le. Det tok derimot veldig lang tid før jeg klarte å være tilbake der igjen. Men jeg klarte det og mye av grunnen er at jeg hadde gode mennesker rundt meg og at jeg tok den tiden jeg trengte til å sørge.

Måtte beskytte storebror 

Stine Sofie har en storebror som var 12 samme år som søsteren ble drept. Midt i sorgen måtte Ada beskytte ham mot det store medietrykket.

– Saken fikk mye spalteplass i mediene. Jeg kunne ikke skjerme ham fra alle forsidene på VG og Dagbladet. Jeg forsøkte etter beste evne å følge med og si fra dersom jeg visste at noe skulle dekkes av enten TV eller aviser. 

Kort tid etter drapet arrangerte de minnestund for Stine på skolen hun gikk på. Dette var broren hennes en naturlig del av. Etter minnestunden hadde Ada et møte med læreren og skolens ledelse. Hun var opptatt av at Stines bror skulle føle skolehverdagen som et frirom.

– Stines bror skulle selv få bestemme når han ville snakke om dødsfallet. Elevene på skolen respekterte dette ønsket og de fleste lot ham være i fred.

Broren ble heller aldri presset til å være med til Stines grav. Ofte valgte han å gå dit alene. 

– Vi har alle ulike måter å sørge på. Det er ingen som kan si hva som er rett og hva som er galt. Selv besøker jeg graven sjelden. Jeg føler ikke at det er der Stine er. Stine er med meg hele tiden. Hun er i tankene mine, i hjertet mitt og i engasjementet jeg har på jobben.

En lattermild mamma

For Ada var det viktig at de to barna fikk vokse opp i et hjem som ikke bar for mye preg av den de hadde mistet. Hun ville også at barna ikke skulle miste henne som mor – hun var jo i utgangspunktet en positiv person som hadde lett for å le.

– En gang kom datteren min inn på kjøkkenet og ba meg slutte å le så høyt, for det var så flaut. Da tenkte jeg at jeg hadde klart det jeg ville: barna mine skulle ha en mamma som var glad.

I dag er Stines lillesøster tenåring. Hun husker ikke storesøsteren. Likevel har hun på en måte vært til stede i oppveksten. 

– Da hun var yngre fikk hun lov til å pynte graven til Stine. Vi ga henne ganske mye frihet og det var ikke så mange andre graver som var pyntet med perlesmykker og bamser. Vi snakket mye om Stine i hele oppveksten hennes og hun fikk vite sannheten da hun lurte på hvorfor Stine døde. Jeg holdt tilbake de mest groteske detaljene, kun fordi hun ikke spurte om de. Hadde hun spurt hadde jeg fortalt.

LES OGSÅ: Det går ikke en dag uten at jeg tenker på Sol

Redselen for å miste

Sorgen ligger likevel et sted i underbevisstheten. Det samme gjør frykten. En gang ble Stines lillesøster borte på et kjøpesenter i bare noen få minutter. Da fikk Ada panikk. 

– Jeg var aldri like redd da Stine forsvant i bare noen minutter. Å miste Stine har gjort meg redd for å miste et av de andre barna. Det jeg aldri trodde skulle skje i min familie skjedde. Jeg er redd for at noe grusomt igjen skal inntreffe igjen.

Møter datteren på jobb

Stine Sofies Stiftelse ble etablert i Grimstad høsten 2000. 

Grunnleggerne av Stiftelsen er Ada Sofie Austegard og Bente Bergseth. Det første kontoret var et lite hvitt sørlandshus ved siden av Grimstad Rådhus. Moren til drapsofferet Stine Sofie ville ikke være et offer. Hun fant en styrke i seg selv ved å kjempe for andre barns rettigheter.

– Ved å opprette denne stiftelsen fant jeg en mening i det meningsløse, sier Ada.

– Det betyr mye for meg å skrive datteren min sitt navn hver eneste dag. Stine Sofie ble drept og jeg må leve med vissheten om at hun hadde det grusomt like før hun døde. Jeg skulle selvfølgelig ønske jeg kunne være der og hjelpe henne, men det kunne jeg ikke. Å hjelpe andre barn som utsettes for vold eller seksuelle krenkelser var en drivkraft som hjalp meg å komme videre i livet. 

Etter en hektisk dag på jobben venter mannen og datteren på Ada hjemme i Grimstad.

-Når jeg kommer hjem er jeg der for resten av familien. Ved å fokusere på Stine på jobb får jeg i større grad overskudd til de andre når jeg kommer hjem. Vi skal være en familie der latteren og det gode humøret preger hverdagen, ikke sorgen og savnet.

– Og så får jeg aldri dårlig samvittighet dersom jeg jobber mye en periode, sier hun.

– Jeg stiller jo opp for Stine. Jeg kan ikke gjøre noe annet for henne. Ikke kan jeg vaske tøyet hennes eller gi henne en klem før hun legger seg. Det er dette jeg kan gjøre og desto verre saker jeg får på bordet desto mer engasjert blir jeg.

Baneheia-saken var en voldtekts- og drapssak i Norge. 19. mai 2000 ble Lena Sløgedal Paulsen (født 14. mai 1990 – 10 år) og Stine Sofie Sørstrønen (født 10. mai 1992 – 8 år) voldtatt, knivstukket og drept i Baneheia i Kristiansand. I en rettskraftig dom i 2002 ble Viggo Kristiansen dømt for voldtekten og drapet på Paulsen og Sørstrønen. Jan Helge Andersen ble dømt for voldtekten og drapet på Sørstrønen. Saken fikk massiv medieoppmerksomhet i Norge gjennom flere år på begynnelsen av 2000-tallet.  

Ada Sofie Austegard stiftet Stine Sofies Stiftelse etter at hennes datter Stine Sofie ble brutalt drept. Hun fikk i 2008 Kongens fortjenstemedalje i gull fra HM Kongen for: «et særlig fortjenestefullt arbeid av stor nasjonal betydning for å styrke rettsvernet for barn og rettsstillingen for pårørende i saker om overgrep mot barn.» I april og mai i 2010 gikk hun 570 kilometer tvers over Grønlandsisen, ledet av ekspedisjonfarer Cecilie Skog, for å markere 10-årsjubileet for Stine Sofie Stiftelsen 

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

KK er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer