Mamma, gravid - og narkoman

12 overdoser. 10 av dem under avrusning. Ville babyen bli født med abstinenser? Foto: Shutterstock
12 overdoser. 10 av dem under avrusning. Ville babyen bli født med abstinenser? Foto: Shutterstock Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

Jeg var ikke mer enn 13 år og gikk i sjette klasse på barneskolen da vi hadde undervisning om narkotika for første gang. På den tiden var det i regi av Marita Stiftelsen, og vi ble presentert for sangen Farvel Marita, av Hans Inge Fagervik.  Jeg husker dette som om det var i går, og kommer nok til å gjøre det resten av livet. Det er egentlig helt absurd! Jeg var utrolig fasinert av det vi lærte, og da vi fikk høre sangen hadde jeg ett ønske. Jeg ville være Marita! Jeg ville ha mørkt langt hår som flagret i vinden og være fri og glad. Jeg ville ha sprøytestikk i armen min.

Det gikk ikke lenge før jeg prøvde hasj for første gang. Jeg hatet det! Jeg spydde som en gris, fikk ikke puste og ble livredd for hele rusen. Men i følge mine venner var dette helt vanlig, det ville gå over etter bare noen ganger.. Vel, jeg tror jeg brukte nesten en måned på å ”røyke meg inn”, men så var jeg dronning på haugen! Jeg var alltid ”på”, kom alltid med en god replikk (eller frekk til de som fortjente det) og var konstant omringet av jenter og gutter som ville henge med meg. De streite vennene mine derimot, de trakk seg unna, men kom med bekymrende ord og klemmer i ny og ne.

Nok penger

Denne historien ble "Ukens historie"

Forfatteren av denne ukes historie får en illy X7 by Francis Francis espressomaskin. Maskinen har en egen melkeskummer, som gjør at du kan lage den deiligste latte på kjøkkenet. Verdi 2999,-

Flere historie søkes! Send oss din historie, og delta i neste "Ukens historie". Kanskje blir nettopp din historie premiert..?

Mot slutten av det første året på videregående traff jeg en mann som var fire år eldre enn meg, når jeg tenker tilbake nå kan jeg ikke fatte å begripe hva jeg falt for, men at han spilte gitar og røyka hasj talte til hans fordel. Vi ble fort et par, jeg hadde greit med penger og kunne derfor forsyne oss med det vi trengte av ting å røyke på. Etter bare noen måneder flyttet jeg ut fra mine foreldre og inn i vår første leilighet, jeg var ikke fylt 18 ennå, og skulle derfor gå på skole et annet sted enn der jeg hadde bodd til nå. Det var i alle fall det vi fortalte, og legen skrev brev om at jeg burde få stipend for å komme meg bort i fra et svært belastet miljø der jeg kom fra.. Han skulle bare visst! Stipend fikk jeg, og det gikk jo som det måtte gå. Vi hadde i alle fall nok å røyke på, for å si det sånn.

Vi spoler frem noen år… Det er nå tre år siden jeg satte min første smell med heroin. Mye har skjedd siden den gang, men jeg kan ikke komme på noe bra. Jeg hadde junket bort stort sett alt jeg hadde av venner, selvrespekt og livslyst. Før jeg var kommet så langt ut i det som jeg var nå, stilte jeg meg selv 1000 spørsmål som jeg trodde jeg ville ha svar på. Nå som jeg har noen av svarene angrer jeg på at jeg i det hele tatt spurte.

Mye vold

Så hvorfor og når begynte jeg å skli helt ut? Trolig etter et heller mislykket ekteskap med min eldste datters far. Jeg liker ikke å snakke stygt om andre mennesker for jeg mener de fleste stort sett er gode på bunnen uansett, men eksmannen min kunne være alt annet enn grei. Sammen med sin beste kamerat psyket han meg så langt ned som det var mulig å få meg. Hver dag var lik, jeg gruet meg til han kom hjem fra jobb - for da ble det bråk. Hvorfor jeg ventet så lenge før jeg brøt ut vet jeg ikke. Han skamslo meg aldri direkte så jeg havnet på sykehus, men vold er vold uansett hvilken måte og hvor mange repetisjoner du får. Han kastet gjerne tunge ting på meg, slo dører i meg, skubbet til meg så jeg gikk på trynet, og voldtok meg hvis jeg sa nei. Mange vil kanskje si det ikke er voldtekt når en er gift, men sex skal være frivillig for begge parter, mener nå jeg, da. Den ene skal ikke ligge og prøve å komme seg vekk med tårer i øynene for så å bare gi opp å kjempe og la faenskapet gjøre seg ferdig. Jeg veide ikke mer enn 36 kg på den tiden så jeg hadde ikke mye å stille opp med i mot en voksen mann. Dette var spesielt ille dersom han var full eller hadde tatt amfetamin. Da hadde han ingen skrupler, og gjorde som han ønsket, uansett hva jeg ville. Jeg orker ikke gå inn på hva dette innebar, jeg blir kvalm bare ved tanken, og orker slett ikke ta ordene i min munn. Slikt setter spor, det har det i alle fall gjort i meg. Dette er bare en liten brøkdel av det som skjedde, men det sier litt om at ting ikke var som de burde. Når jeg endelig etter fem års tortur kom meg ut av forholdet og vekk fra han var jeg bort i mot helt knekt psykisk. Jeg tålte ikke kroppskontakt med andre mennesker på noen som helst måte, og slo i ren refleks dersom noen prøvde å røre ved meg. Jeg var konstant redd.

Det var her heroinen kom inn i livet mitt, og på den tiden var den en reddende engel for meg. Jeg fikk jo mange timer uten å føle all smerten, skammen, hatet og frykten som satt i kroppen min. Det var den beste følelsen jeg noen gang hadde hatt, det føltes som om alle brikkene falt på plass og tomrommene ble fylt opp. Jeg følte indre fred for første gang i mitt liv. Jeg tenkte ikke en gang over hvor farlig dette stoffet var, bare hvor godt det gjorde, helt frem til min første overdose. Det satte en liten støkk i meg, men jeg overlevde jo, så etter bare tre-fire uker satte jeg en ny overdose, men denne våknet jeg opp av uten motgift, så det gikk ikke inn på meg i det hele tatt. Etter ca ett år på kjøret streitet jeg meg opp fordi mine foreldre fant ut hva jeg holdt på med og hentet meg inn. Jeg holdt meg i ganske nøyaktig fire måneder før jeg raste utpå igjen. Hardere og verre enn noen gang, jeg gav totalt faen i meg selv og livet mitt, jeg var lei og ville bare dø.

Ett lyspunkt: Min datter

Jeg hadde ett lyspunkt i livet mitt, min datter. Min kjære elskede datter! Det eneste som hindret meg i å sette en overdose hver gang hun reiste til sin far, var at hun alltid sa ”Vi snakkes på søndag, sant mamma?” og så på meg med de nydelige mørkebrune øynene sine. ”Ja, vennen min – vi snakkes på søndag”. Jeg klarte ikke å bryte dette løftet for henne. Rus og barn er ikke forenlig, og jeg er glad for at jeg alltid har satt de verdiene høyt! Det har nok både reddet livet mitt og ikke minst datteren min fra å havne i barnevernet. For jeg ruset meg ikke når jeg hadde henne hos meg, det er det eneste jeg er stolt over fra den tiden. Jeg klarte å holde meg så pass klar i hodet at jeg forstod at om jeg ruset meg med henne tilstede var det slutt. Men dette innebar også at hun var mye hos min familie på slutten…  Etter hvert tok rusen mer og mer kontroll over livet mitt og jeg innså at jeg ikke kom til å klare å gå dagen ut uten rus. Jeg er evig takknemlig for at min familie stilte opp som de gjorde, uten dem hadde jeg ikke vært her i dag.

Ville gjøre alt for datteren min

Det siste året på kjøret var knallhardt. Det eneste jeg ønsket var å bli frisk, fungere for datteren min og meg. Jeg gråt hver gang jeg skulle sette et skudd med heroin, hver gang jeg dro blodsvaret ut (man drar ut blod inn i sprøyten for å sjekke at man er inne i en åre og ikke bare i armen) føltes det som om jeg sugde ut en del av sjelen min. Når jeg fikk giften i meg var det greit, jeg orket å leve med meg selv noen timer til. 

I løpet av dette året traff jeg en helt fantastisk lege. Han gav meg medisiner, temgesic for å være helt nøyaktig. Det er det samme som subutex som i dag gis til rusmisbrukere. Det var en sann lettelse å endelig fungere normalt uten å være kriminell. Men denne legen holdt på å miste lisensen sin på grunn av dette. I tillegg mente barnevernet at temgesic er narkotika mens subutex ikke er det. De to medisinene inneholder akkurat de samme virkestoffene så hvorfor det er slik skjønner ikke jeg, men det er altså realiteten. Så lenge jeg fikk temgesic av legen mente de jeg ruset meg, selv om kuratoren min sa hun aldri hadde sett meg så frisk og opplagt noen gang! Jeg ville derfor søke om å få subutex, men før jeg i det hele tatt kunne tenke på å få det innvilget, måtte jeg ha vært innlagt på en eller annen institusjon, og vært bort fra min kjære datter i opp til seks måneder. Det spiller ingen rolle at jeg allerede vet av erfaring at jeg ikke fungerer uten medisiner. Dagens samfunn må i tillegg splitte familier før de hjelper dem med det de allerede har sagt 100 ganger at de vet de trenger. 

Rehab

Mamma, gravid - og narkoman

Men som sprøytenarkoman hadde jeg ikke mye troverdighet. Det eneste jeg ville var å fungere normalt og ta meg av datteren min, skape en trygg fremtid for oss og gi oss det livet jeg hadde drømt om. Hadde jeg visst at det halve året på avrusningsklinikk nesten skulle bli mitt siste halvår, hadde ikke ti ville hester fått meg inn der! Men for å få subutex måtte jeg ha prøvd medikamentfri rehabilitering. 

På den altfor lange tiden jeg var der fikk jeg bedre kontakter og større nettverk i rusmiljøet enn jeg noen gang hadde hatt før. Jeg hadde aldri før ruset meg så hardt som da jeg var på avrusningsklinikken, jeg hadde 10 av i alt 12 overdoser mens jeg var der, og det var på hengende håret flere ganger. Etter den siste overdosen måtte de gi meg fire sprøyter med motgift, den siste rett i blodet. Jeg våknet med bilyd på hjertet, men det eneste jeg tenkte på var at jeg var rasende for at de hadde ødelagt rusen min. Om jeg var død når de fant meg var ikke så viktig der og da. Psykologen på klinikken kalte meg en borderliner, en som hele tiden tøyer det til det ytterste. Hun sa at ingen medisin i hele verden kunne redde meg, men hun ville likevel anbefale at jeg fikk det snarest, ellers ville jeg være død innen tre måneder. Hun hadde antageligvis rett… 

Subutex-søknaden min satet ny rekord i behandlingstid, et halvår fra vi startet å skrive den til jeg fikk det etterlengtede ja’et. Den gang kunne man ofte regne med både ett år og mer før søknaden i det hele tatt ble sendt, deretter fort et halvt år til før den ble innvilget og så seks måneder til før man fikk oppstart. Det er ikke uten grunn at mennesker dør i denne køen. 

Nå tenker noen kanskje ”Kan dere ikke bare se til å ta dere i sammen!?” Hadde det vært så enkelt ville det ikke vært en eneste narkoman i hele verden. Det er jeg nesten sikker på. Det er ikke mange narkomane som vil leve det livet de lever, men det er knallhardt å slutte og de aller fleste har ikke krefter nok. 

Å være narkoman er ikke en levemåte, det er en måte å dø på. 

14.12.2004 er datoen jeg aldri skal glemme, den dagen fikk jeg livet mitt tilbake med en stor rød sløyfe på! Jeg fikk oppstart på subutex!  Den beste julegaven jeg kunne gitt til min familie, den første julen på fem år uten at de trengte å bekymre seg for meg, den første julen på fem år vi kunne være sammen som en familie uten at jeg var syk av abstinenser. Det var en fantastisk jul, og mange flere kom etter det.

At dette nå er sju år tilbake i tid er helt fantastisk å tenke på! Det som er enda mer fantastisk å tenke på er hva som har skjedd i livet mitt etter dette.

Fikk jobb 

Da jeg hadde vært rusfri i to år fikk jeg meg jobb, en jobb jeg hadde drømt om siden jeg var liten! Jeg var så lykkelig og glad at jeg måtte klype meg i armen flere ganger om dagen for å være sikker på at det var sant! Jeg steg fort i gradene, og etter et halvt år ble jeg tilbudt en ledende stilling, som jeg selvfølgelig takket ja til. Jeg fikk lappen på bil og livet var en drøm! Jeg hadde alt jeg kunne tenke meg og litt til. Noen mann ville jeg ikke ha, livet mitt var perfekt som det var! Jeg var rett og slett litt mannevond.. Men selvfølgelig, når man har det strålende så skjer det gjerne flere strålende ting også. Og selv om jeg ikke ville, møtte jeg drømmemannen min. 

Mer fantastisk og forståelsesfull mann finnes ikke, det er jeg hellig overbevist om! Jeg falt hodestups for han, og fikk med en gang panikk. Herregud, en mann som dette vil ikke ha en med min fortid! Men å ikke fortelle noe ville vært helt feil, så andre gang jeg traff han fortalte jeg han kort om min fortid, at jeg gikk på medisiner og at jeg skjønte at en mann som han ikke kunne ha en jente som meg. Han så på meg som om jeg var helt idiot i hodet, men smilte og sa ”alle har en fortid, kjære deg, det er jo hva du gjør nå som betyr noe! Du er tøff som har kommet deg ut, du skal være stolt over det!” Jeg ble så satt ut at jeg ikke visste hva jeg verken skulle si eller gjøre. Jeg ble rett og slett livredd, for denne mannen var så fantastisk snill og god, og det var ikke likt meg å finne en sånn mann. Jeg brukte lang tid på å venne meg til tanken på å ha det godt, jeg var gjennom alle mulige slags tanker og følelser, alt fra ”han er for god til å være sann, det må være noe galt!” til ”han fortjener bedre enn meg”. Men, etter hvert som tiden gikk måtte jeg bare gi meg, han var like sann som han var god, og han elsket meg! Han var fantastisk mot min datter, og hun ble minst like glad i han som det jeg var. Jeg var sikker på at nå kunne ikke livet bli bedre!

Abstinent baby? 

Men bedre blir det! Nå er vi snart en familie på fem. Vi har min eldste datter, ett felles barn og ett barn er på vei.. Men går ikke jeg på subutex da? Jo, det gjør jeg.. I 14 dager til, så er jeg fri! I mitt forrige svangerskap fikk jeg ikke lov av legene å trappe meg av medisinene mine. Grunnen til det var at de ikke kunne overvåke babyen så godt når den var i magen, og det ville ikke være bra for babyen om den ble abstinent. Det var lettere å behandle symptomene, om de skulle komme, etter fødselen. Det var vondt å ta medisiner hver dag, som jeg visste kunne gi babyen min abstinenser. Men man velger å høre på fagfolk og gjør som man får beskjed om. Det er visst rundt halvparten av babyene som får abstinenssymptomer etter fødsel når mor har brukt subutex eller metadon i svangerskapet. Etter fødsel må man derfor være på sykehuset i 10 dager for ”scoring” av babyen. 

Dette var de 10 lengste dagene i mitt liv, å bare gå å vente på at babyen min kanskje skulle bli dårlig. Om hun ble det ville hun få morfin i nedtrappende doser. Dette er ikke farlig, man behandler opererte barn med morfin også og det har ingenting å si for senere utvikling. Men dagene kom og gikk uten at legene kunne finne noe, og den tiende dagen fikk vi reise hjem, babyen vår var frisk og helt uten abstinenser!

 Ville det gå bra?

Før jeg ble gravid første gang undersøkte vi nøye, hadde medisinen bivirkninger for babyen, ville dette påvirke vekst og utvikling, kunne babyen få senskader? Vi snakket med den beste ekspertisen i landet på dette, hun som har forsket mest på det. Hadde vi ikke fått grønt lys fra henne hadde vi aldri gjort det. Men det fikk vi. Subutex i seg selv er visst ikke skadelig for babyen, det er andre medisiner som dessverre ofte tidligere rusmisbrukere bruker i tillegg, som gir skader. Medisin som valium og andre lignende preparater, hasj, amfetamin og alkohol. Men så lenge man holder seg til medisinene sine, og tar den som man skal, er det ingen ting som tilsier at det ikke skal gå bra, eller at barnet skal få skader. Barnet vårt er verken skadet eller påvirket av at jeg tok subutex i svangerskapet. Og jeg tror mye av grunnen til at det ikke ble abstinenser etter fødselen var at jeg selvfølgelig sluttet å røyke med det samme, og at jeg tok medisinene som jeg skulle. Det er dessverre en del som velger å injisere denne medisinen, og da får man høye topper og lave bunner av medisinkonsentrasjon i blodet, og det er IKKE bra.

Egen plan for nedtrapping 

I dette siste svangerskapet bestemte jeg meg imidlertid tidlig for at jeg ville av medisinen i løpet av svangerskapet. Jeg la opp en plan og presenterte det for leger og forskere og var forberedt på å måtte kjempe for dette. Men tilbakemeldingene jeg fikk var helt fantastiske! Metoden jeg valgte å bruke til denne nedtrappingen er helt genial, de kan ikke skjønne at de ikke har tenkt på det selv før og gledet seg til å følge meg! Jeg ble helt overveldet av all den positive feedbacken jeg fikk. Fra å være helt i rennesteinen for åtte år siden blir jeg nå hørt av legene, helsedirektoratet er interessert i å vite hva jeg tenker og hvordan det går. Det er helt surrealistisk! 

Om bare to uker er jeg helt fri, siste rest av mitt rusmisbruk skal nå begraves for alltid. Jeg er evig takknemlig for at jeg fikk komme i LAR (Legemiddel Assistert Rehabilitering) når jeg gjorde det, men jeg er også evig takknemlig for at det nå er over.

Så selv når livet ser som svartes ut, når du tror du ikke kan komme lenger ned og alt rundt deg er smerte, da er det bare en vei igjen –opp! Livet er hva vi selv gjør det til, det har jeg lært meg etter disse årene, og livet mitt skal være godt! Lev hver dag som om det er din første og siste dag, elsk mer enn du hater og gi mer enn du tar. Det du gir er nemlig det du får igjen, og jo mer man gir jo mer får man!

Fakta om subutex og metadon til gravide

Nedtrapping i svangerskapet er en svært komplisert problemstilling, og en vanskelig avveining. Helsedirektoratets hovedanbefaling i retningslinjen er at kvinner ikke trapper ned bruken av metadon eller buprenorfin under svangerskapet, med mindre hun selv ønsker dette.

– Ut fra den kunnskapen vi har i dag, mener vi det er best for både mor og barn, sier konstituert helsedirektør Bjørn Guldvog. – Det er vanskelig å sjekke hvordan fosteret reagerer på nedtrappingen, og det finnes ingen dokumentasjon på at nedtrapping i svangerskapet er trygt for fosteret. Det mangler også dokumentasjon på at man faktisk lykkes med nedtrapping for en større andel av gravide.

– Hvilken behandling og oppfølging disse kvinnene, barna og familiene deres får varierer i forskjellige deler av landet. Både barna og familiene bør få en mye mer helhetlig oppfølging enn det de gjør i dag. Vi håper retningslinjen vil gi ansatte i helsevesenet og brukere i LAR tydelige råd om hvordan kvinnen kan bli en god og stabil omsorgsperson for barnet sitt, sier Guldvog.
(Kilde: Helsedirektoratet)

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer