<b>VANSKELIG Å FORKLARE:</b> «Monica» sier det blir vanskeligere og vanskeligere å svare på sønnens spørsmål om hvorfor han aldri får møte faren sin. Foto: Shutterstock © Personene på bildet er ikke identisk med personene i saken.
<b>VANSKELIG Å FORKLARE:</b> «Monica» sier det blir vanskeligere og vanskeligere å svare på sønnens spørsmål om hvorfor han aldri får møte faren sin. Foto: Shutterstock © Personene på bildet er ikke identisk med personene i saken.

- Mamma, hvorfor vil ikke pappa ha meg?

«Monicas» syv år gamle sønn får ikke møte sin far.

Av hensyn til sin familie, har «Monica» valgt å fortelle sin historie anonymt.

For litt over syv år siden var hun gravid og befant seg i et usunt parforhold. Mannen hun bodde sammen med var både hardhendt og hissig.

LES OGSÅ: Når barnefar ikke vil bli med på fødselen

Valgte å dra

En kveld går han til angrep på henne, fordi han ikke liker måten hun vasker på. Dette ble vendepunktet for «Monica», som valgte å forlate samboeren til tross for at hun ventet hans barn.

– Jeg er sint på meg selv som lot meg lure inn i et psykopatisk-lignende forhold og at jeg lot det gå for langt slik at jeg hadde et liv i magen, når det endte så brått og vondt.

– Jeg vet ikke om jeg noen gang tør å fortelle sønnen min om hvordan han behandlet meg. Hvordan skal jeg klare å være den som skal knuse hans bilde av en far?

Forsøkte å tilrettelegge samvær

Like etter at sønnen «Fredrik» ble født, forsøkte «Monica» allikevel å skape et slags samarbeid med farens hans gjennom å arrangere et møte mellom dem.

Det er den eneste gangen han har møtt sønnen sin, etter dette har han ikke ønsket å være delaktig i barnet liv.

Samlivsbrudd? Slik hjelper dere barna!

Kan ha mange årsaker

PERSONLIGE GRUNNER: - Det kan være mange årsaker til at noen velger å ikke ha kontakt med barnet sitt, sier familieterapeut. Elisabeth Meyer Lugg. Foto: Cora Monstad
PERSONLIGE GRUNNER: - Det kan være mange årsaker til at noen velger å ikke ha kontakt med barnet sitt, sier familieterapeut. Elisabeth Meyer Lugg. Foto: Cora Monstad Vis mer

Familieterapeut Elisabeth Meyer Lugg sier det kan være mange årsaker til at enkelte velger å ikke ha kontakt med sitt eget barn.

– Vanskelig samarbeid og konflikter mellom de voksne kan være en grunn. Noen ønsker på sin måte å beskytte barnet fra for eksempel konflikter, sykdom, rus eller dårlig omsorg.

– Andre synes kanskje at de ikke mestrer å ta vare på barnets behov, sitt foreldreansvar eller sin foreldreoppgave, og er overbevist at barnet har det bedre uten. Det kan videre være en forsvarsmekanisme der den voksne er overveldet av vonde følelser og «flykter» bort fra situasjonen. Den ser kanskje ikke konsekvenser av sitt valg og det som kommuniseres.

– Kanskje ser den bare seg selv, sin sorg/lidelse og klarer ikke ta innover seg barnets behov, sier hun.

LES OGSÅ: Mine foreldres feil ble min lærdom

Får spørsmål på skolen

I dag er «Fredrik» syv år gammel. Han har tidligere godtatt at faren bor et annet sted, men nå er denne forklaringen ikke lenger nok for ham. Han er en smart gutt som trekker sine egne konklusjoner og tenker mye.

– Jeg har alltid vært ærlig med ham, men jeg kan ikke være brutal. Jeg ønsker ikke at gutten skal vokse opp med sorg og bitterhet, derfor har jeg tilpasset sannheten etter alderen og hva han kan tåle, forklarer «Monica».

Det siste året har spørsmålene blitt flere. På skolen snakkes det om familier og ulike familietyper og noen av medelevene har spurt ham om hvor faren hans bor. «Hvorfor vet du ikke hvor han bor? Har du aldri møtt han? Er han død?»

MANGE SPØRSMÅL: Syv år gamle «Fredrik» får spørsmål på skolen om faren hans er død. Foto: Shutterstock © Personene på bildet er ikke identisk med personene i saken.
MANGE SPØRSMÅL: Syv år gamle «Fredrik» får spørsmål på skolen om faren hans er død. Foto: Shutterstock © Personene på bildet er ikke identisk med personene i saken. Vis mer

Vil vite sannheten

En dag kommer han hjem med mange spørsmål som moren forsøker å svare så godt hun kan. Hun forklarer at før han ble født, besluttet foreldrene seg for å flytte fra hverandre. Da han ble født, bestemte faren seg for at han ikke ville være pappa fordi han ikke klarte det.

«Mamma, hvorfor vil ikke min pappa ha meg?»

– Ordene dirret i luften. Jeg kan faktisk ikke helt beskrive de følelsene som rev i kroppen min da ordene var sagt. Jeg så på ham og så på de store vakre blå øynene. Jeg kunne se sorgen og undringen hans, sier «Monica».

– Min eneste spontane reaksjon ble å gi ham en lang klem og hviske «Det er ikke DIN skyld!». Han så opp på meg med de store blå, vakre øynene og spurte «Lover du?», forteller hun.

Hvem bør ha barna ved samlivsbrudd? - Barn under tre år bør ha en primær tilknytningsperson, mener familieterapeut.

- Snakk med barnet!

Dersom forsøk på dialog og samarbeid mellom foreldrene ikke fører noe sted, mener familieterapeut Elisabeth Meyer Lugg at man bør gi barnet en tydelig forklaring ut fra alder og aldersnivå.

– Understrek at dette ikke er barnets skyld. At dette ikke handler om barnet eller noe det har sagt eller gjort, men om vanskelige følelser eller valg som ligger hos den voksne. 

– Selv om barnet ikke spør eller prater om det, ta det opp som tema. Barn tenker mye mer enn mange voksne tror. Svar på spørsmål barnet måtte ha, bekreft barnet på eventuelle skuffelser og følelser det sitter med. 

– Er det for eksempel en konsekvens av rusmisbruk, vær ærlig og si sannheten. «Mamma/Pappa er glad i deg, men klarer ikke å velge tid med deg fremfor rusen.», sier hun. 

Sinne og bitterhet

Mange aleneforeldre opplever bitterhet og sinne, og Elisabeth Meyer Lugg sier man bør vokte seg for å snakke nedsettende om den andre forelderen.

– Det er forskjell på å bekrefte skuffelse og tristhet hos barnet, og å si at den andre forelderen er en idiot eller er ond. Det rammer bare barnet som er en halvdel av begge sine foreldre. Rakker man ned på den andre ovenfor barnet, krenker man sitt eget barn, sier hun. 

VANSKELIGE FØLELSER: «Monica» sier det er vanskelig å ikke være bitter. Foto: Shutterstock
VANSKELIGE FØLELSER: «Monica» sier det er vanskelig å ikke være bitter. Foto: Shutterstock Vis mer

«Monica»  sier hun har jobbet mye med seg selv de siste årene, og at hun forsøker å ikke la bitterheten ta overhånd. Men hun sier det er vanskelig når hun ser at sønnen har det vondt.

Hun er sint for at det ikke finnes regler som pålegger foreldre å ta ansvar.

– Det finnes så mange barn som har det slik, og hvorfor er det så enkelt for fedre å gjøre dette? De må betale bidrag, men det er ikke noe mer enn det, sier hun.

– Voksne kan være dumme, men hvorfor la dette gå ut over et uskyldig barn? Jeg ønsker alt godt for mitt barn, han skulle bare visst hva han går glipp av. Jeg «dekker over» for ham mer enn han overhodet fortjener, så godt jeg kan nå når han er liten, men en dag må han få vite sannheten om ham.

LES OGSÅ: - Vi sluttet å prate sammen.

Bør ikke tvinge frem samvær

Sylvia Gravdal ved Askele Familieterapeuter anbefaler at foreldre kontakter hjelpeapparatet i familievernet, dersom de selv ikke klarer å bli enige om samvær.

– Slik kan man få hjelp til mekling og kanskje få en forståelse på hvorfor det skjer. Når man tenker på at den største sorgen et menneske kan ha er å miste et barn, tenker jeg at det ligger mye bak et slikt valg, sier hun.

Gravdal mener imidlertid at det ikke er lurt å tvinge gjennom et samvær.

– For det første handler det om å unngå konflikter mellom foreldrene og for det andre handler det om en dobbel avvisning for barnet. Barn er veldig bevisst i samspill med sine foreldre og kan da oppleve en ny avvisning i samværet, parallelt med avvisningen som oppleves på forhånd når forelderen ikke vil ha samvær, sier hun. 

LES OGSÅ: Foreldrekonflikt kan få alvorlige konsekvenser for barn

Til forsiden