Da Azra Gilani (68) skrev sitt livs først kronikk i Aftenposten i 2016, var det en usedvanlig tydelig stemme det norske folk fikk høre. Etter å ha vært vitne til debatten om jomfruhinnene til unge muslimske jenter, der foreldre drapstruet egne døtre hvis hinnen ikke var intakt, og brødre ble oppdratt til å «passe på familiens ære, spesielt på jentene», var begeret fullt.
Førtifem år etter å ha kommet til Norge som arbeidsinnvandrer, kjente firebarnsmoren at det var på tide å ytre offentlig det hun hele tiden hadde stått for i det muslimske miljøet.
Hun kom hit i 1971. Hun bøyde seg ned mot snøen, måtte kjenne på den med hendene etter å ha landet på Fornebu en februardag. Hun kom hit som nygift, med en mann hun selv hadde valgt, og som nå hadde fått seg jobb i Norge. Hun kom som nyutdannet lærer fra et yrende, larmende folkeliv i Lahore, Pakistans nest største by. Fra en kjærlig familie i middelklassen, med likestilte foreldre, støttende uansett hvilke valg hun tok – og til kulda, innadvendte nordmenn og denne forunderlige stillheten hun syntes hvilte over det tilsynelatende folketomme landet.
Fra første stund valgte hun annerledes enn sine pakistanske medsøstre. Hun kledde seg i bukser, orket ikke kjoler i kulda, og enset ikke dem i det norsk-pakistanske miljøet som raskt begynte å kalle henne «mannen». Å komme seg ut i jobb var også en selvfølge for Azra, og etter en liten stund fikk hun starte som praktikant hos en trebarnsfamilie på Vettakollen, der det også fulgte en liten hybel med til henne og mannen. De første månedene var preget av ensomhet og savn av familie og venner.
– Jeg kunne telle bladene som falt fra trærne i hagen fra den ene dagen til den andre, forteller Azra.
45 år senere skrev hun i sin kronikk:
«Jeg er oppgitt over at det finnes foreldre som kan oppføre seg slik mot egne barn. Mammahjertet verker ved tanken på at unge jenter blir drapstruet av egne foreldre, fordi jentene har kjærester eller ikke er jomfruer når de gifter seg», skrev hun, og tordnet videre:
«Det som opprører meg enda mer, er fraværet av stemmen til muslimske mødre i denne debatten. Hvorfor står dere ikke opp mot denne behandlingen av jentene våre? Har ikke mange av dere opplevd det samme som deres jenter opplever?»
Og:
«Jeg skriver for de tusener av unge muslimske jenter som ikke opplever kjærlighet og trygghet i eget hjem. Jeg skriver i et forsøk på å vekke foreldre som sover i timen, tafattheten kan få fatale konsekvenser, vi må handle nå.»
– Barna må få lov til å leve et fritt liv
Kronikken skal ha vært Aftenpostens mest leste det året. På sosiale medier veltet støtten inn. Tara nominerte henne til «Årets modigste». Harry Hole-stiftelsen kåret henne til «Årets ålreite dame». Nå kommer Azra med boken om sitt liv, «En muslimsk mors kamp», om de mange gangene hun valgte annerledes, ofte også stikk motsatt av sine medsøstre.
Håpet med boken er det samme som med kronikken: Å oppmuntre de muslimske mammaene til å ta et oppgjør med ukulturen av sosial kontroll.
– Barna må få lov til å leve et fritt liv. De må selv få velge hvilket liv de skal leve, hvilken utdannelse de skal ta og hvem de skal gifte seg med, fastslår Azra.
Framtoningen er mild, men det brune blikket er fast. Vi møter henne sammen med yngstedatteren Maria Gilani (36), som har stått for selve skrivingen. Azra har diktert på urdu og på norsk, Maria har skrevet ned sin mors historie, mens hun selv er blitt mor for første gang. Nå smetter hun ut og inn av intervjuet, i skytteltrafikk mellom to tvillinggutter som bytter på å sove og å skrike. Det er med en av dem ved brystet hun erkjenner dette:
– Alt som har vært en selvfølge for oss barna, og som for andre norske barn har vært helt elementære rettigheter, er kamper hun har kjempet fram. Nå, blant den yngre generasjonen, er det mange i det flerkulturelle miljøet som hever stemmen, men mamma har kjempet nesten helt alene.
Å forstå seg på den norske kulturen var ikke lett for Azra. «Stakkars nordmenn», tenkte hun, der hun fikk bli med på skogstur for å plukke sopp og bær, og på båttur på fjorden, når de spiste reker – eller dét som for Azra bare så ut som store insekter. Hadde de ikke penger til ordentlig mat, eller var utvalget i butikkene de handlet i, så dårlig? «Norge er ikke noe for meg», tenkte hun i sitt stille sinn.
Det var først da riene rev i henne, et års tid etter å ha kommet til Norge, det gikk opp for Azra at Norge kanskje likevel var et land hun kunne komme til å bli gammel i. Med ektemannen utenbys, og uten bil og telefon, vagget hun alene bortover de islagte veiene til T-banen, som førte henne til klinikken hun skulle føde på. Måten hun ble tatt imot på der – som en selvstendig, likestilt kvinne som ikke trengte en mann til å undertegne fødselsattesten, slik tilfellet ville ha vært hjemme i Pakistan – fant en dyp resonansbunn i hennes selvstendige personlighet.
Fra den dagen hun ble mamma, skulle Azra daglig kjenne de flerkulturelle spenningene på kroppen. Hvilke verdier og hvilken oppdragelse skulle de gi barna? For henne var valget likevel enkelt.
– Barna vokste opp i Norge, de skulle få gjøre som de norske barna, sier Azra.
Allerede året etter å ha fått sin førstefødte kom nummer to. I likhet med andre norske mødre var Azra i jobb også store deler av småbarnstiden, på Nordiska Filt, et stort internasjonalt selskap den gangen, og hun jobbet som morsmålslærer. Hun sendte barna i barnehagen, inviterte foreldrene til vennene på kaffe, og hun inviterte pakistanske venner på julefeiring, til lammemiddag og småkaker, som norske venninner hadde lært henne å bake, og med juletre og julegaver.
– Det var viktig for meg at barna mine fikk de samme opplevelsene som andre norske barn, forteller Azra.
Fryktet hun ikke fikk se barna igjen
De mange valgene hun tok, skulle imidlertid komme med en svært høy pris.
Utover på 1970- og 80-tallet ble stadig flere norsk-pakistanske barn sendt tilbake til sine foreldres hjemland, med et mål om å unngå at barna ble for norske og potensielt brakte skam over familien. At dette også skulle ramme hennes to eldste barn, hadde hun aldri trodd.
I Marias stue har begge tvillingene sovnet, og stillheten er hørbar. Selv mange tiår senere er temaet fortsatt for vondt å snakke om. Dramaet som er omtalt i boken, ønskes ikke utdypet i dette intervjuet. «Ubeskrivelig smertefullt», skriver hun der. Nå oppsummerer hun det stille slik:
– Det var veldig tøft. Du prøver å glemme noe, mens noe vil alltid sitte igjen.
Hun så ingen annen utvei enn å dra hjem uten barna den gangen, etter det hun trodde kun skulle være en juleferie i Pakistan. Tilbake i Norge var det bare å starte på nytt, uten leilighet og jobb. Å skille seg var på det tidspunktet ingen utvei – da fryktet hun å ikke få se barna igjen. Å tåle det utålelige var det eneste hun kunne gjøre.
Da Azra igjen ble mamma, til Maria, var de to eldste fortsatt i Pakistan. Hun var lykkelig over den nyfødte – og sorgtung over ikke å ha alle barna hos seg.
Da hun endelig fikk barna hjem igjen til Norge, ga det en indre styrke hun aldri før hadde opplevd. En styrke til å gå videre på den veien hun allerede hadde valgt for seg og sine barn. Hun fortsatte med å sørge for at barna hennes lærte å svømme, de gikk på fotball og håndball, dro på leirskoler og ferier med venner, på hytteturer og fester. Og hun fortsatte med å oppmuntre dem til ta sine egne, selvstendige valg, uavhengig av religion, kultur eller hva folk ville si. Slik skapte hun også et klima hjemme der lite ble holdt tilbake.
– Jeg har aldri truffet noen som er så åpensinnet og raus som mamma. Jeg har alltid gått til henne om det er noe, kvitterer Maria.
LES OGSÅ: Sanna (12): - Mennesker med Downs er mennesker. Punktum
Kjøpte sin egen forretning
Et nytt kapittel startet da Azra ble alenemor for de fire barna. Hennes fremste motivasjon for å jobbe hadde hele tiden handlet om en dag å kunne bidra til at barna fikk studere utenlands. Nå holdt det ikke lenger med en åtte til fire-jobb. Slik gikk det til at hun, uten større forkunnskaper, og som en av få innvandrerkvinner, kjøpte sin egen forretning: delikatessebutikken Vibes Mat på Majorstua.
Med unntak av det som krevde oppfølging fra henne på skolen og av barnas aktiviteter, var det her hun var fra morgen til kveld. Hit kom også Maria hver dag etter skolen, ofte spiste de middagene her. I savnet og fraværet av sin egen storfamilie i Pakistan skapte Azra sin egen. Hun gjorde Vibes Mat om til et sosialt samlingspunkt for mange av de eldre i strøket. Hver morgen serverte hun kaffe og frokost i butikken. I retur strømmet det på med hjelp av ulikt slag. Bergersen på 80 hentet gjerne inn brødet om morgenen. Birkebæk på 85 – de to omtalte hverandre kun ved etternavn – så til at regnskapet var i orden og leste avisene høyt for henne hver dag.
Da datteren fortalte om jenter som var redd for å dusje sammen fordi de ikke var fine nok, bestemte Kristin seg for å skrive bok
For Maria ble mange av kundene som ekstra besteforeldre, flere av dem bidro også med ekstraundervisning i matematikk, fransk og engelsk. Og gjennom en av kvinnene som hadde vært gift med en offiser under krigen, fikk hun også førstehånds-kjennskap til norsk krigshistorie.
Fri fra den sosiale kontrollen var Azra likevel ikke. Innimellom avla konservative islamske menn henne et besøk i butikken. Etter at hun sendte en kasse frukt til moskeen, rykket to representanter ut, gjorde det klart at det ikke ønsket hennes «haramvarer», hun som solgte både sigaretter og svinekjøtt. «Vil dere ikke at jeg skal jobbe? Er det bedre at jeg går på trygd?» svarte hun dem og kastet dem på dør. Etter flere grove ransepisoder i butikken valgte Azra å avrunde sitt arbeidsliv som lærerassistent, med det yrket hun håpet å kunne jobbe som da hun landet på Fornebu i 1971, da hun bøyde seg ned for å kjenne snøen i hendene.
Kanskje har de mange kampene kostet Azra mer enn hun selv har forstått. Å skrive boken har krevd mer enn hun trodde. Til vennene har hun gitt beskjed om at hun ikke kan møte dem nå, trenger tiden i ensomhet til å fordøye. I ansiktet, som stråler av varme hver gang hun smiler, ligger det også et matt drag av sorg.
For Maria har det viktigste ved bokprosjektet vært å forstå hva det har kostet moren å komme hit hun er i dag, med god utdannelse og med en selvsagt frihet til å velge sin egen mann – en spansk ateist.
– Friheten og verdiene jeg har, takker jeg min mor for, sier hun, og oppsummerer morsarven slik:
– At man skal behandle alle likt, uavhengig av religion og kultur, det kommer jeg til å være veldig påpasselig med. Man skal ikke være så redd for dem som kan virke litt annerledes. Mamma inviterte alle foreldrene til vennene våre hjem. Det er også mye ved den pakistanske kulturen jeg også vil ta med meg, det finnes en veldig stor varme og gjestfrihet der.
– Kampen er ikke over, sier Azra.
– Hjertet mitt setter stor pris på Ernas invitasjon
For hvorfor begrense kampen for friheten til sine egne barn? Hun er pensjonert nå, men er blant annet sterkt engasjert i to prosjekter i Pakistan, et barnehjem for jenter og et kvinneprosjekt i samarbeid med en lokal organisasjon i Kashmir. 8. mars, i anledning kvinnedagen, fikk hun også dele sine erfaringer med statsminister Erna Solberg, som inviterte henne og en rekke andre minoritetskvinner både for å synliggjøre hva de bidrar med til det norske samfunnet, men også for å diskutere de mange utfordringene de står overfor, som lav arbeidsdeltakelse, diskriminering og sosial kontroll.
De mange unge jentene som delte sine historier, gjorde sterkt inntrykk.
– Hjertet mitt setter stor pris på at Erna inviterte meg dit. Men det var vondt å høre de unge jentenes historier, like vondt som om det hadde vært mine egne barn. Derfor ser jeg på enhver av dem som var til stede der, som om de var mine egne barn, forteller Azra.
Det er nettopp for disse jentene og deres mødre hun og Maria først og fremst har skrevet boken. Azra avslutter den med disse ordene:
«Jeg kjempet alene. Det har til tider vært en ensom kamp, jeg skulle gjerne hatt flere kvinner med meg. Både pakistanske, andre muslimske og etnisk norske. Derfor vil jeg at den yngre generasjonen skal vite at de ikke lenger står alene i kampene sine. De vil alltid ha denne mammaen i ryggen.»
Brannfakkelen fra kronikken fra to år tilbake, brenner fortsatt:
«Slutt seksualiseringen av jentene våre. Jeg anbefaler muslimske foreldre å løfte blikket, inngå dialog med barna sine og utveksle erfaringer med andre foreldre som opplever samme utfordringer. Det finnes ingenting som heter ære tilknyttet jenters seksualitet. Den eneste æren er den vi foreldre oppnår når vi greier å oppdra barna våre til å bli skikkelige mennesker.»
LES OGSÅ: «Funkygine» om gravidkroppen: - Jeg vet det er litt tabu, men jeg føler meg feit
