Seksuelle overgrep er noe av det vanskeligste vi foreldre snakker med barna våre om.
På den ene siden vil vi jo så gjerne skåne dem for alt det grusomme som finnes i verden. Samtidig ønsker vi at de skal være opplyste, slik at de tør å fortelle det til oss dersom noe skulle hende dem.
Men hva om du selv har vært utsatt for seksuelle overgrep; bør du fortelle det til barnet ditt?
Skyldfølelse over at hun ikke fortalte
Aud Hoff (67) ble i barndommen utsatt for seksuelle overgrep fra sin egen far. Da hun på begynnelsen av nittitallet fikk vite at faren også hadde forgrepet seg på to av hennes tre døtre, gikk verden i svart.
– Idet jeg fikk vite at dette også hadde skjedd med mine barn, kom en enorm skyldfølelse og skam inn over meg. Jeg tenkte at jeg burde sagt ifra for mange år siden, fordi det ville forhindret at andre også ble misbrukt, forteller hun.
– Men frem til da visste jeg ikke noe annet enn at dette var en hemmelighet mellom pappa og meg. Ingen andre hadde kjennskap til det som hadde skjedd, vi holdt derfor kontakt med hverandre og livet gikk som vanlig. Jo lenger ting ble holdt skjult, jo vanskeligere var det dessuten å si noe. I mitt tilfelle gikk det flere tiår.
Auds far ble dømt for de seksuelle overgrepene mot døtrene hennes, men det han hadde gjort mot henne var foreldet.
I 2018 bestemte Aud seg for å skrive bok om det som hadde skjedd, og med døtrenes støtte ga hun nylig ut boken «Krigssonen bak masken». En bok hun har gitt ut selv og som kan bestilles fra Brandbu Bokhandel.
Auds mål er å få flere til å snakke om det de har vært utsatte for.
– Den eneste måten å forebygge seksuelle overgrep på, er å fortelle om seg selv. Man må tørre å snakke om det, selv til sine egne barn. Hadde jeg kunnet skru tiden tilbake, hadde jeg sagt det til dem da de var småjenter. I ettertid er det så sårt å tenke på at det ikke skjedde, sier hun.
- Som niåring tok marerittet enda en ny vending.
Vanskelig når barnet kjenner overgriperen
Ifølge Bufdir oppgir en av fire overgrepsutsatte at det er deres far eller mor som har utsatt dem for seksuelle overgrep. De fleste, en av tre, forteller at overgriperen var en voksen utenfor familien, som barnet kjente.
– Å fortelle hva du har vært utsatt for kan være mer utfordrende hvis overgriperen er noen barnet vet hvem er, som en bestefar eller en onkel, sier Silje Vold, spesialrådgiver i Redd Barna,
– Samtidig kan det kanskje nettopp i slike situasjoner være viktig å være åpen om hva som har skjedd. I noen familier er dette ekstremt tabubelagt, slik at man later som ingenting og legger lokk på hendelsen. Det kan føre til at flere barn i familien blir utsatt fra samme person.
Hun mener man tidlig bør snakke med barna sine om kropp, grenser, hva overgrep er og hvor man kan få hjelp. Gjerne allerede fra de er tre-fire år gamle.
– Det er viktig å snakke om seksuelle overgrep på en måte som skaper trygghet og ikke frykt. Start med å snakke om kropp og grensesetting. Så kan du fortelle hva overgrep er, men fokuser på hvordan man kan få hjelp og hvorfor det er viktig å si ifra.
– Ikke gå inn i detaljer som kan være brutale og skumle for barn å høre, men forklar på en enkel måte hva voksne har lov og ikke lov til å gjøre. Lytt til barna og la dem få stille spørsmål, slik at de ikke spinner videre på ting i hodet sitt eller blir redde for ting de ikke behøver å være redde for, sier hun.
Viktig å ha bearbeidet hendelsen
Silje mener foreldre godt kan fortelle barna sine at de selv har vært utsatt for overgrep, men at det er viktig at man også gjør dette på en måte som er tilpasset barnets alder og modenhet.
Hun råder foreldre til å planlegge hvordan de skal snakke om det og gjerne søke råd hos andre.
Du kan for eksempel oppsøke et Nok.–senter, som er et tverrfaglig, gratis og lavterskel hjelpetilbud til utsatte for seksuelle overgrep og deres pårørende. Her har du mulighet til å drøfte den konkrete situasjonen og få råd.
– Dersom du velger å snakke med barnet ditt om ting du selv har vært utsatt for, er det viktig at du har bearbeidet opplevelsen og kjenner ditt eget følelsesmessige reaksjonsmønster. Hvis du får en kraftig traumereaksjon kan det oppleves som skremmende for barnet, sier hun.
Seks av ti offentlige ansatte tannleger har sendt bekymringsmelding til barnevernet
Føler ofte på skyld og skam
Inger Jepsen er prosjektkoordinator og rådgiver ved RVTS Midt, hvor hun veileder helsepersonell som jobber med mennesker som har vært utsatte for seksuelle overgrep.
Hun opplever at en del foreldre ønsker å fortelle barna sine at de har vært utsatt for seksuelle overgrep, fordi de ikke vil at barna skal oppleve det samme.
For noen kan det imidlertid være et svært vanskelig tema å snakke om, fordi de føler på mye skyld og skam.
Før man forteller det, mener hun det kan være lurt å tenke grundig gjennom hvorfor man vil at barna skal få vite om det. Er det fordi du ønsker at alle rundt deg skal kjenne til hva som har skjedd, eller har det en hensikt for barnet å få vite det?
– Det kan være viktig at barnet får vite hvorfor mor reagerer på ting slik hun gjør, da noen får reaksjoner i løpet av hverdagen som er uforståelige for barn. For eksempel hvorfor mor plutselig blir veldig urolig når det er mange mennesker på bussen og en mann står tett inntil, slik at hun må gå av bussen tre stopp for tidlig. Eller hvorfor barnet ikke får lov til å besøke et bestemt familiemedlem.
– Man bør også vurdere barnets mentale kapasitet og hva det forstår. Dersom barnet er under ti år bør man ikke fortelle detaljert om de seksuelle overgrepene, da barn i den alderen ikke alltid har evne til å forstå eller sette det inn i en sammenheng.
– Du kan i stedet bruke ord som vonde opplevelser, det forstår de bedre. I stedet for å gå dypt i detaljer om det man har vært utsatt for, kan man si at man har opplevd ting hos bestemor og bestefar som ikke er greit, og som gjør at man blir utrygg når barnet er alene med dem.
Ikke skrem barnet unødvendig
Hvordan du snakker om dette, kommer ifølge Inger også an på hvor langt du har kommet i din egen behandling. Har du bearbeidet det som har hendt, vil du kanskje si det på en helt annen måte enn om du ikke har kommet så langt i denne prosessen.
Det viktigste er imidlertid at du sier det på en måte som barnet forstår og som ikke skremmer dem unødvendig.
– Hvis barn ikke forstår, kan de bli utrygge og få tanker og fantasier knyttet til det vonde foreldrene har vært utsatt for. Det å ha trygge rammer er derfor viktig, sier hun.
– Fortell barnet hva de skal gjøre om de opplever noe vondt og forskjellen på gode og vonde hemmeligheter. Vonde hemmeligheter, de som man får vondt i magen av som barn, skal du si til en voksen. Men gode hemmeligheter, som hva mamma skal få i julegave, får du ikke vondt i magen av og de kan du holde på.
Noen ganger er det ifølge Inger ikke sikkert at foreldre som har vært utsatt for seksuelle overgrep er de beste til å snakke med barna sine om dette. I slike tilfeller kan man for eksempel søke hjelp hos en helsesøster eller en nær venn.
– Det er veldig naturlig at vi tar med oss det vi selv har erfart i hvordan vi utøver grenser hos barn, men det er viktig at ungene får lov til å utvikle egen seksualitet i forhold til grenser og relasjoner til andre.
– Dette ser vi også blant foreldre som jobber i risikoyrker, for eksempel politi. Det er lett å bli preget av det man opplever i arbeidshverdagen, slik at man setter andre grenser for barna sine enn det andre foreldre gjør, sier hun.
Eksperten svarer: Bør du fortelle partneren din om tidligere seksuelle overgrep?
