FOSTERHJEM: Personer som har valgt å bli fosterforeldre mener at det er tøft, men at det er verdt det. ILLUSTRASJONSFOTO: NTB Scanpix
FOSTERHJEM: Personer som har valgt å bli fosterforeldre mener at det er tøft, men at det er verdt det. ILLUSTRASJONSFOTO: NTB Scanpix
Fosterhjem:

- Man trenger ikke å være supermennesker for å være fosterforeldre

Det er til enhver tid barn som trenger fosterhjem – av ulike grunner. «Anne» (30) og ektemannen ble fosterforeldre for litt over et år siden – et valg de aldri har angret på.

«Anne» (30) og ektemannen har alltid vært nysgjerrige på hva det innebærer å være fosterhjem. Etter at de hadde vært sammen i noen år, begynte de å lufte tanken for hverandre.

– Det hele startet med at vi hadde et ønske om å hjelpe, det virket så spennende og givende. Men vi har to barn på seks og åtte år, så vi tenkte at det passet bedre når de blir store og flytter ut. Men så ble prosessen satt i gang litt tidligere enn forventet, og nå har vi en treåring i familien vår, smiler hun.

Selv om paret så for seg å bli fosterhjem på sikt, klarte de ikke å la tanken ligge – de snakket om det stadig vekk. Derfor dro de på et informasjonsmøte i regi av Barne-, ungdoms- og familieetaten, bare for å høre hva det egentlig dreide seg om.

– Under dette møtet ble vi bare mer nysgjerrige, og vi fant ut at det ikke var nødvendig å vente til barna ble store. Vi tenkte i utgangspunktet at vi hadde fullt opp med barn og alt som hører til, men under møtet forsto vi at det kanskje ikke var så dumt å få et barn nummer tre; et eventuelt nytt tilskudd til familien kunne bli en naturlig del av barneflokken.

Noen fosterbarn krever et hjem der de kan være familiens eneste barn, mens andre kan ha godt av å vokse opp sammen med søsken.

– Da vi var på informasjonsmøtet følte vi på at alle har et ansvar for å hjelpe disse barna. Vi fant ingen grunn som tilsa at vi ikke skulle være en av dem – vi hadde et stabilt forhold og hverdag, uten barn som krever noe mer enn det andre barn gjør, forklarer Anne.

LES OGSÅ: - Jeg forstår godt at det kan være en utfordring for noen, men det er barnet som må stå i første rekke

Lærte ekstremt mye gjennom kurset

Anne og mannen meldte seg på PRIDE-kurset som alle interesserte må igjennom, for å vurdere om det var noe som kunne passe dem.

– Det er en omfattende prosess som tar flere måneder, med hjemmebesøk, samtaler og oppgaver. Dette er for at vi skal kunne sette oss inn i utfordringer som muligens, og sannsynligvis, vil dukke opp i rollen som fosterforeldre, sier Anne, og legger til:

– Kurslederne ble godt kjent med oss, og vi som par og familie ble også enda bedre kjent. Man må grave dypt, helt tilbake til barndommen, og det lærer man ekstremt mye av. Jeg er veldig fornøyd med kurset – alle foreldre burde ha fått et slikt kurs, man lærer masse om barn og deres utvikling.

For snart ett og et halvt år siden kom to år gamle «Oliver» til Anna og familien. De hadde hilst på han én gang før, men fra det tidspunktet, var han en del av deres familie. Familien har fått tett oppfølging fra barnevernet og Bufetat hele veien.

– Det er tøft for et barn å bli plassert i et nytt hjem – uansett bakgrunn. Barnet blir tatt vekk fra alt som er kjent, og plassert i et helt nytt hjem med fremmede mennesker. Det er selvfølgelig veldig overveldende.

Anne ble frikjøpt fra jobb det første året, slik at hun kunne følge opp Oliver. Det tar tid å skape en trygg og god relasjon. Samtidig måtte hun ta vare på de to barna de hadde fra før.

– Alt endret seg – hele familiedynamikken ble annerledes, og alle måtte finne sine roller på nytt. Tiden hjemme har vært helt nødvendig for å skape trygge rammer, med forutsigbarhet og gode rutiner. Man er nødt til å være tålmodig.

Det er helt fantastisk å se forholdet mellom de tre

Familiens to barn har vært en naturlig del av prosessen – selv om de var små da opplæringen begynte. De visste at de kom til å få en lillebror eller lillesøster, og de var veldig nysgjerrige og spente på hvordan det kom til å bli.

– Vi fortalte dem at det finnes barn som av forskjellige grunner ikke kan bo hjemme hos sine foreldre. Det er ikke slik at alle har blitt mishandlet, ofte er det flere sammensatte grunner til at det ikke fungerer i deres eget hjem, sier Anne.

Og plutselig en dag, da barna kom hjem fra skolen, satt Oliver der. Han ble raskt en del av familien, og de ble glade i han på kort tid.

– Nå er han en fullverdig lillebror på godt og vondt – det er krig og kjærlighet om hverandre, på lik linje som alle søskenforhold. Jeg visste jo at våre barn kom til å være støttespillere og forbilder for han, men at de skulle være en så stor ressurs, ante jeg ikke. Det er helt fantastisk å se på forholdet mellom de tre. Oliver har dem nok litt rundt lillefingeren, og sjarmerer oss slik at han får det som han vil, smiler hun.

LES OGSÅ: - Du dømte meg aldri, Åse

Man trenger ikke å være supermennesker for å være fosterforeldre

Det har vært en lang prosess, og ting tar ofte tid, men Anne merker at Oliver er trygg, og at han trives. De har god kontakt med de biologiske foreldrene hans – de er veldig glade i ham, og ønsker han kun det beste.

– Det er helt supert å være fosterforeldre når situasjonen er sånn – vi har en veldig fin og åpen dialog. Våre to barn er litt misunnelige på Oliver, da, fordi han har to mammaer og to pappaer, og får dobbelt opp med julegaver. Men de er ikke sjalu, smiler hun.

Anne forklarer at det beste med rollen som fosterforelder, er å se utviklingen til barnet. Oliver gjør nye, positive fremskritt hele tiden.

– Den gleden jeg ser når barna leker sammen, er helt fantastisk. Vi lærer så vanvittig mye om oss selv også. Vi har fått mye mer forståelse for mennesker som er i vanskelige situasjoner – livet er ikke svart/hvitt, alle har sine problemer og utfordringer. Vi ser ikke ned på folk som ikke klarer å ha barna sine hjemme – grunnen til det er ofte mye mer sammensatt enn det mange tror.

STOR UTVIKLING: "Oliver" har gjort store fremskritt etter at han kom til sin nye fosterfamilie. Han har også kontakt med sine biologiske foreldre - en ordning som fungerer bra for alle parter. ILLUSTRASJONSFOTO: NTB Scanpix
STOR UTVIKLING: "Oliver" har gjort store fremskritt etter at han kom til sin nye fosterfamilie. Han har også kontakt med sine biologiske foreldre - en ordning som fungerer bra for alle parter. ILLUSTRASJONSFOTO: NTB Scanpix Vis mer

Anne forklarer at man ikke blir rik av å være fosterhjem – noe enkelte tror. Og det kan være tøft. Belønningen får hun i form av de fantastiske hverdagsøyeblikkene – gleden Oliver viser når han blir hentet i barnehagen, utviklingen hans, og søskenkjærligheten.

– Man trenger ikke å være supermennesker for å være fosterforeldre. Vi er ikke det, vi er helt vanlige folk – vi blir også utslitt når ungene hyler og det koker som verst. Alle har sitt, men jeg anbefaler absolutt å dra på informasjonsmøte om du er nysgjerrig. Kan vi klare det, er det mange andre som også kan det.

Hva kreves for å være fosterhjem?

Det er ikke alle barn som vokser opp i trygge, stabile og kjærlige hjem, og derfor er barnevernet helt avhengige av at noen familier kan åpne opp hjemmet sitt for barn som trenger det.

– Det er ikke alle som kan bli fosterhjem, men det er et stort antall som kan det. Vi trenger mange ulike familier, fordi det er så mange ulike typer barn som trenger fosterhjem, sier Camilla Ruud Christensen, avdelingsleder for Fosterhjemstjenesten i Østfold, Bufetat.

Gode fosterforeldre må se barnets behov, og være flinke til å gi den oppmerksomheten og kontakten som trengs. Alle som ønsker å ta imot et fosterbarn blir vurdert gjennom et opplærings- og prosesskurs, for å se om de kan egne seg som fosterfamilie. Noen fosterbarn har behov for å være familiens eneste barn, mens andre kan bo hos en familie med flere barn.

– Det er viktig å ha en stabil livssituasjon, uten mange andre forpliktelser som krever mye. Fosterforeldrene må være rause, og ha tid. Man må være innstilt på at det ikke er en oppgave man tar på seg på kort sikt. Selv om barnet etter hvert flytter ut, bør man være forberedt på at man skal ha betydning for barnet også etterpå, sier Christensen.

LES OGSÅ: Seks av ti offentlige ansatte tannleger har sendt bekymringsmelding til barnevernet

MANGE KAN BLI FOSTERHJEM: Det er viktig å ha en stabil livssituasjon, og at man er tålmodig og har mye tid, ifølge Camilla Ruud Christensen, avdelingsleder for Fosterhjemstjenesten i Østfold. FOTO: Privat
MANGE KAN BLI FOSTERHJEM: Det er viktig å ha en stabil livssituasjon, og at man er tålmodig og har mye tid, ifølge Camilla Ruud Christensen, avdelingsleder for Fosterhjemstjenesten i Østfold. FOTO: Privat Vis mer

Må kunne samarbeide godt

Anbefalt alder for fosterforeldre er mellom 25 og 60 år – barnets alder skal kunne passe godt til fosterforeldrenes alder. Enslige og likekjønnede par kan også være fosterforeldre.

– Det er mye jobb, og hjemmet blir litt «offentlig», fordi barnevernstjenesten skal ha tilsyn – de må kontrollere og følge opp barnet. Det er flere som er sammen om å bestemme hvordan fosterbarnet skal ha det. Det er et slags samarbeidsprosjekt, sier Christensen, og legger til:

– De fleste fosterforeldre er ikke opptatt av problemer – de er opptatt av å finne gode løsninger og måter å møte barnet på. Det er en del par som velger å være fosterhjem flere ganger, og noen ganger velger deres barn å bli fosterforeldre når de får muligheten til det. Mange ser på det som en nyttig erfaring.

Christensen forklarer at det å være fosterforeldre til tider er veldig strevsomt – de fleste fosterbarna har hatt det tøft, og opplevd vanskelige ting, som de trenger hjelp til å bearbeide. Det kommer til uttrykk på mange ulike måter.

– Selv om det kan by på større utfordringer, er det ikke så veldig annerledes fra det å være forelder til sine biologiske barn. Alle barn trenger omsorg og kjærlighet. De fleste som er fosterforeldre sier at det er tøft, men verdt det, sier hun, og legger til:

– Åtte av ti fosterforeldre anbefaler andre å ta imot et barn. Mange familier tar også imot flere fosterbarn, fordi de synes det er en fantastisk jobb.

Til info: Personene er anonymisert av hensyn til fosterbarnet og hans familie.

LES OGSÅ: - Noen foreldre i Norge er ikke egnet til å ivareta barn

Til forsiden