FLYTTER HJEM: I seks år har Kristine Storli Henningsen bodd i utlandet sammen med mannen og tre sønner. Nå flytter hun hjem til Norge. FOTO: Astrid Waller
FLYTTER HJEM: I seks år har Kristine Storli Henningsen bodd i utlandet sammen med mannen og tre sønner. Nå flytter hun hjem til Norge. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Antisupermamma

- Mange norske barn oppfører seg som små sjefer

Etter seks år i utlandet ser Kristine Storli Henningsen, kjent som Antisupermamma, på norske barn med nye øyne.

For seks år siden tok Kristine Storli Henningsen (45) med seg mann og tre små barn og flyttet til Panama. Verken hun eller mannen hadde vært i Panama før, de kjente ikke noen der og ingen av dem kunne spansk. Kristine husker ikke hvorfor hun foreslo at de skulle flytte til akkurat Panama.

- Det var noe intuitivt, tror jeg. Jeg måtte ut av hamsterhjulet. Bestevenninnen min lå for døden, mannen min jobbet som konduktør i NSB med upraktiske skift, jeg hadde eksamener i gestaltterapi samtidig som jeg jobbet som journalist og nylig hadde startet Forfatterskolen, jeg var styreleder i barnehagen - og det var sikkert mye mer som jeg har fortrengt, sier Kristine.

Hun sitter tilbakelent i sofaen på en kafé i Niels Juels gate på Frogner i Oslo. Blikket hviler på menneskene som haster forbi på fortauet.

LES OGSÅ: Antisuper: - Ferie er å være foreldre i varmere omgivelser

- Mange virker så «døde»

Etter oppholdet i Panama har Kristine og familien bodd i Nepal og Spania. Det som skulle være ett år i utlandet ble til seks. I disse dager flytter familien hjem til Drammen.

- Jeg er glad i Norge, og i de årene vi har bodd ute har jeg alltid gledet meg til å komme hjem på ferie og jobbreiser. Men hver gang jeg kommer hjem blir jeg også fylt med en tristhet. Klimaet er én ting, men jeg tror det henger sammen med levemåten også. Mange mennesker virker så «døde» her i Norge. Alle kikker ned på hver sin mobil, sier Kristine, kanskje mest kjent for bloggen Antisupermamma.

MINDRE ENSOM: - I Spania er det fiestas nesten hver helg. Det blir mindre ensomhet av slikt. FOTO: Astrid Waller
MINDRE ENSOM: - I Spania er det fiestas nesten hver helg. Det blir mindre ensomhet av slikt. FOTO: Astrid Waller Vis mer

I den spanske byen Priego de Córdoba de nå flytter fra, er det også kaldt om vinteren, men likevel mye sol.

- Det er «fiesta» nesten hver helg, og alle pynter seg og kommer seg ut og drikker vin sammen, både de med barnevogn og de med rullator. Det blir mindre ensomhet av sånt, sier Kristine.

Hun opplever menneskene i Priego de Córdoba, en by med rundt 30 000 innbyggere, har stor livsglede. De fleste går med et lite smil om munnen. Det er aldri noen som stønner når køen i butikken er lang. Det er ingen kriminalitet, ingen låser døra - og barna kan gå trygt i gatene ved midnatt.

- Jeg har spurt befolkningen om det virkelig ikke er noen kriminalitet, og de kommer ikke på noe. Trebarnsmoren gruer seg til å lære sønnene at de må ta mange flere forholdsregler hjemme i Norge.

LES OGSÅ: - Et fallskjermhopp endret livet hennes

SÅRBAR: Man blir sårbar når man flytter til et sted hvor man ikke kjenner noen. FOTO: Astrid Waller
SÅRBAR: Man blir sårbar når man flytter til et sted hvor man ikke kjenner noen. FOTO: Astrid Waller Vis mer

«Vi trenger jo bare en av dere»

Det var en kommentar fra et av barna som utløste flyttingen.

- En kveld både mannen min og jeg var hjemme, lurte Sebastian på hvorfor vi var der begge to. Jeg tenkte meg om før jeg svarte at vi var en familie, og at familier jo er sammen! Da husker jeg han svarte: «Vi trenger jo bare én av dere».

Det gjorde noe med trebarnsmoren. Hun ville bort. Være sammen som familie. Mannen sa ja til å flytte til Panama, forutsatt at han fikk permisjon fra jobben. Det fikk han, og familien flyttet til et liv under palmene med 180 graders utsikt over Stillehavet. Kristine så for seg at livet ville bli mye bedre her. Langt hjemmefra. De kunne bade hele dagen og ha kvalitetstid. Men hverdagen med trassalder, bleieslutt, lekser og middager som skal lages, kom til Panama også.

- Hjemme kan man unngå å ta tak i utfordringer i familien eller parforholdet ved å kjøre et tett løp og ha et liv på hver sin kant. Det gikk ikke der. Vi ble nødt til å være nære på en helt annen måte.

Litt etter at de hadde flyttet brøt Kristine med kollegaen hun drev Forfatterskolen sammen med, og mannen Sven Inge tok plassen som kollega på fulltid. Å få tre barn var easy peasy sammenliknet med det å jobbe sammen, synes Kristine.

- Det var tøft for oss, men enda tøffere for barna å finne sin plass i et nytt og annerledes samfunn. Vi skrapte bunnen, forteller Kristine åpenhjertig.

LES OGSÅ: - Den barnløse kvinnen blir ofte fremstilt på en nitrist måte

Hvor går grensen?

Sønnene på fire og seks år kunne ikke et ord engelsk da de begynte på skolen i Panama. Hver ettermiddag spurte moren om de hadde forstått noe i dag. Hver dag i flere uker ristet de på hodet. Det hadde de ikke. Kristine gråt ofte etter å ha levert dem på skolen.

- Jeg har undret meg over hvor grensen går mellom det som er utviklende og det som er skadelig når barn befinner seg i en vanskelig situasjon. Jeg har noen ganger lurt på om vi burde ha snudd, men vi har jobbet med å stå i ubehaget. Det har ført til noen sår, men barna har blitt sterke av det, og hele veien har vi hatt hverandre, sier Kristine.

Hun tror at uansett hva slags barndom du gir barna dine, så gir du mye – og noe går de glipp av. Man kan ikke gi dem alt.

Barna er små sjefer

Når de har vært hjemme på ferie har både Kristine og barna selv lagt merke til at mange norske barn snakker til foreldrene på en annen måte enn de er vant med.

- Mange er ganske frekke og oppfører seg som små sjefer. Jeg synes det har gått for langt. Vi har snakket med barna våre om at det kan være en del av det norske miljøet, men at vi ikke finner oss i dette. I de ulike kulturene vi har levd i, er det en selvfølge at barn skal ha respekt for foreldrene. Vi kan være uenige og diskutere, men til syvende og sist er det foreldrene som er barnas ledere, sier trebarnsmoren, som vet hun ikke kan forandre den norske kulturen. Men det er viktig for henne å holde på det de har med seg.

Kristine er spent på overgangen til norsk skole.

- I Spania har barna blitt vant til disiplin. Det høres militært ut, men det er et tydelig hierarki, der barna har stor respekt for læreren. Oppstår det et problem ordner lærer og elev opp seg i mellom – i motsetning til her hvor det gis anmerkninger og foreldrene ofte blir involvert. Mine barn synes det er trygt at lærerne er autoritære og tydelige, sier Kristine.

Akkurat som lærerne har ansvar for at elevene skal trives på jobb, mener Kristine at også barna har et ansvar for at lærerne skal trives på sin arbeidsplass.

- Jeg får noen ganger følelsen av at «alt handler om mitt barn» her hjemme. Jeg mener respekten må gå begge veier, sier hun.

Da Kristine og familien bodde i Panama, var de med på å bygge opp et hjem for jenter fra fattige familier som bodde i fjellene, milevis fra utdanningsinstitusjoner. For å klare seg etter grunnskolen måtte de vanligvis ha giftet seg eller jobbet som hushjelp. Det nye hjemmet sørget for at de kunne gå på skole i byen. Etter endt utdanning måtte de hjelpe andre jenter i tilsvarende situasjon.

LES OGSÅ: Maria var ti år da hun så moren ta sitt eget liv

En «pay it forward»-ordning.

- De gråt av glede for å få lov til å gå skole, og dette gjorde enormt inntrykk på guttene mine. Senere har de ofte snakket om at de føler seg heldige som får gå på skole.

De har forandret seg mye som familie, kommet nærere hverandre og blitt mer inkluderende.

- Jeg vet ikke om jeg var spesielt inkluderende fra før, men det å kjenne på hvor sårbar man blir uten språk for eksempel, har gjort noe med meg. Det er vanskelig å komme inn i en ny kultur, og jeg tenker på de som kommer til Norge. Det er så lett å si at de bare må lære seg språket! Hele familien har fått et blikk for de som er utenfor, svakere stilt eller har et annet utgangspunkt.

Kristine håper at barna vil fortsette å tenke utover seg selv når de nå flytter hjem.

- En del foreldre her hjemme opplever at de ikke kjenner barna sine. Sånn hadde jeg det også for seks år siden. Man løper hver til sitt – og fokus er på middagen du skal rekke å lage. I løpet av årene utenlands har jeg blitt ordentlig kjent med barna mine. Nå vet jeg hvilke yndlingsfarger de har, hva de frykter aller mest og hva de ønsker for fremtiden, sier hun.

«Mamma, det er vanskelig nå, men det vil bli bedre»

Men å starte på nytt er ikke alltid så enkelt, noe sønnene til Kristine har erfart mange ganger. Da de flyttet til den spanske byen Priego de Córdoba ble en av guttene mobbet fordi han var blond og hadde blå øyne. Det hadde aldri gått utlendinger på den lokale skolen tidligere.

Skolen holdt et høyt faglig nivå – og for brødrene, som ennå ikke var stødige i spansk, var det utfordrende. Det er ikke bare bare å lære seg naturfag på spansk. Foreldrene var ikke gode nok i spansk til å kunne hjelpe, men fikk etter hvert hyret inn en privatlærer. Det språklige kom på plass, og det faglige løsnet. Barna fant seg gradvis til rette i det nye samfunnet og fikk venner.

Da eldstemann skulle begynne på ungdomsskolen tenkte både foreldrene, læreren og rektor at de ikke, nok en gang, ville utsette ham for alt det en ny start innebærer.

- Det faglige nivået er høyere enn hjemme, så det å utsette ungdomsskolen ville ikke medføre at Mikael ble hengende bakpå i forhold til norske jevnaldrende. Sønnen ville få perfeksjonert spansken og kunne senke skuldrene litt. Kristine var overbevist om at han ville takke ja, men tok feil. Selvfølgelig skulle han på ungdomsskolen!

– Nå så jeg hva som bodde i han, at motet hadde vokst og nye holdninger etablert seg, sier hun og smiler stolt. Et sånt smil du bare ser hos en mamma som snakker varmt om barnet som har rørt ved noe i henne.

Det ble knalltøft, slik Kristine hadde forutsett. Noen dager gikk han rett forbi henne da han kom hjem.

- Det var grusomt å stå i som mor, og jeg tryglet ham om å ombestemme seg, sier Kristine stille.

Mikael svarte: «Mamma, det er vanskelig nå, men det vil bli bedre.»

- Det var jo det vi alltid hadde fortalt ham, sier Kristine.

PANAMA: De flyttet først til Panama, så ble det flere år i Spania. Nå flytter Kristine og familien hjem. FOTO: Astrid Waller
PANAMA: De flyttet først til Panama, så ble det flere år i Spania. Nå flytter Kristine og familien hjem. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Snart begynte sønnen å stå på prøvene og fikk en veldig nær og god venn. Nå er Mikael halvveis gjennom ungdomsskolen og har det veldig bra. Trebarnsmoren opplever at barna har vokst enormt på utenlandsoppholdet og blitt veldig selvgående.

Hun er bevisst på å beholde den nære, gode relasjonen til dem når de flytter hjem, men har likevel mer tid til sitt nyeste satsingsområde, nå som sønnene er blitt større. Nemlig å være krimforfatter. I sommer skrev en anmelder at den eksklusive klubben av norske krimforfattere hadde fått et nytt medlem. «Den som elsker deg høyt» høstet femmere både i Dagbladet og VG. Nå skriver Kristine på oppfølgeren om Fredrikke Marlene Falch, som kommer ut til våren.

- Du går for en Harry Hole-suksess?

- Ja, dét håper jeg, svarer Kristine og ler. Hjertelig og rått på samme tid.

Til info: Kristines tre sønner, og deres far, har lest gjennom og godkjent intervjuet.

LES OGSÅ: Drømmer du om å flytte til Spania med barna?

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: