Mamma Maud forteller om hvordan hun opplevde å føde et prematurt barn. Hun forteller ærlig om håp og frykt, glede og engstelse.
En etterlengtet graviditet
Ingenting kan måle seg med gleden over å bli gravid med Marcus. Vi hadde prøvd ganske lenge, og etter to pergotimekurer, slo det endelig til! Jeg gråt av glede da jeg fikk to blå streker på Clearbluetesten. Jeg fikk svangerskapskvalme i uke ni, og den holdt seg gjennom nesten hele svangerskapet, så jeg gikk ned flere kilo. Jeg gikk til kontroll hos Senter for Gravide, men siden jeg tok feil av dagene fikk jeg ikke komme tilbake dit etter ferien, enda de på siste kontroll mente jeg hadde litt høyt blodtrykk. Mannen min ringte flere ganger for å få de til å gi meg en ny time, men nyttesløs.
Et sjokk...
På en innskytelse gikk jeg en dag innom den lokale mor-barnsenteret og fikk en helsesøster der til å ta blodtrykket. Og det var så høyt at jeg ble innlagt på Ullevål øyeblikkelig. Men jeg trodde likevel ikke dette var noe alvorlig. Ikke før de der oppdaget at fosteret var mye mindre enn det skulle være. Jeg brøt helt sammen, gråt og gråt.
Planla begravelse
"Da jeg ble lagt inn var jeg i uke 26, og de mente at jeg ikke kom til å komme særlig lenger. Vi fikk tak i litteratur og leste alt vi kom over om emnet. Og innså at dette kunne gå begge veier. Jeg var en stund overbevist om at dette ikke kunne gå bra. Så jeg planla begravelse, mannen min valgte navn. Alt hadde jeg klart i hodet. I to uker lå jeg på Obs-posten for gravide. De tok sparketest hver dag, UL annenhver dag. Og babyen vokste ikke, men var veldig aktiv, og sprelte så de ikke fikk tatt ordentlige bilder. Så noe positivt var det. Babyen fikk altså for lite næring. Det var en innsnevring på navlesnoren som gjorde det. Men de fulgte godt med på hvordan han hadde det. Så kom dagen det ble bestemt at han skulle taes med keisersnitt neste dag. Det var helt forferdelig. Jeg var livredd. Redd for babyen, håpte jo at han skulle ha det bra i magen min."
Måtte flytte til nytt sykehus!
"Så kom neste sjokk, vi skulle overflyttes til annet sykehus, da det ikke var nok kuvøsesykepleiere på Ullevål. Å reise til en by du aldri har vært i, og ikke kjenner noen, og i en slik tilstand er mer traumatisk en noen kan tenke seg. Men det er jo utrolig hva du greier når du må. Dette gjorde også at Marcus fikk to ekstra dager på seg før de måtte ta ham ut."
Marcus blir født!
Fødselen gikk forsåvidt greit, han ble tatt med keisersnitt og vi hadde en helt utrolig fin jordmor. Så vi fikk så vidt tatt en titt på ham før de sprang ut med ham. Men han var så utrolig liten. Jeg kan ikke forklare følelsen jeg hadde når jeg så ham for første gang, og ikke engang fikk lov til å holde ham... Når de sprang av sted med ham begynte han å gråte, høyt og klart!!!! Da gråt jeg og pappa'n også. Kanskje dette kunne gå bra allikevel?
Frykt og håp!
De første timene etter at Marcus var født lå jeg på oppvåkningen og ventet på at bedøvelsen skulle gå ut. Sigmund kom med et foto av babyen som jeg lå å så på. Marcus var født kl 1330, og først kl 1800 fikk jeg endelig se ham igjen. Det var en merkelig og utrolig følelse. Han var jo så utrolig liten. Da jeg stakk hånden inn i kuvøsen for å ta på ham for første gang, skalv jeg slik at jeg bare måtte nappe til meg hånden igjen. Men etter hvert blir man veldig dreven. Så etter et par dager, skiftet vi bleier og styrte som om vi aldri skulle ha gjort annet. Man er veldig hjelpeløs i en slik situasjon. Og det er også liten trøst å få hos legene. Det eneste man hele tiden får høre er at det finnes ingen garantier. Og det eneste man lengter etter å høre er at dette kan gå bra. At det finnes håp... Som hos alle andre, så kom jo barseltårene, kanskje enda sterkere, da man ikke vet om barnet kommer til å overleve. Tror aldri jeg har grått så mye noen gang.
På barselavdeling uten barn!
Å ligge på barsel når man er mamma til en liten prematur er ikke noen god opplevelse. Der ligger man uten sitt eget lille gull, mens alle andre går og duller med sitt. De klager for meg, over småting :o) Mens jeg ligger der og er livredd for hvordan ungen min har det. Babygråt overalt, og det eneste jeg ville var å høre min egen lille gutt gråte... Vi ble også utestengt fra all sosial aktivitet som foregikk på avdelingen. De hadde blant annet mødreundervisning som jeg ikke fikk være med på. Da jeg påpekte dette fikk jeg ikke engang noe svar, så følelsen min var at det ikke var noen vits for meg å delta i noe slikt, for min baby skulle jo så allikevel dø. Det føles utrolig sårt og vondt i en allerede håpløs situasjon. man er jo også mer nærtagende enn vanlig. Jeg må imidlertid legge til at det ikke er slik på alle sykehus. På Ullevål er det f. eks en egen avdeling, som heter Obsposten for gravide. Der ligger alle som har født for tidlig eller det er andre komplikasjoner. På en slik avdeling blir ting litt annerledes, da både de som ligger der og sykepleierne er vant med "tingenes tilstand".
Problemfylt amming!
Å få i gang ammingen når et barn blir født så mye før terminen, og kanskje særlig når man er førstegangsfødende var ikke lett. Man får jo heller ikke barnet inntil seg, så kroppen har ingenting som setter i gang melken. Så jeg pumpet og pumpet. I tre uker pumpet jeg, før jeg endelig ga opp. Når man ikke greier å få ut nok melk til å dekke bunnen av de små flaskene, blir man rimelig frustrert. Og man vil jo så gjerne bidra med noe som mamma. Men jeg innså jo til slutt at jeg ikke kunne bidra med akkurat det. Men det var en forferdelig nedtur, og alle spør jo. Og da føles det enda mer håpløst. Heldigvis er det mange som har så mye melk at de selger til sykehusene, og jeg vil gjerne oppfordre alle som kan til å gjøre det. Om man kontakter sykehuset man sokner til vår man informasjon om hva som skal til.
Endelig hjemme!
Å endelig komme hjem fra sykehuset var en stor lettelse. Marcus hadde enda oksygen, så vi sov på skift og passet på, men det var så uendelig mye bedre enn å sitte på sykehuset. Endelig kunne vi selv bestemme når og hvor han skulle, mates, skiftes på, koses med og legges. Det å få legge ham i vuggen for første gang, bade hjemme for første gang... Det var bare som å komme til himmelen!! Plutselig var det ikke noe problem å få i ham mat, og etter to uker trengte han ikke lenger oksygen. Han vokste masse og stortrivdes, og det kunne vi se på ham. Det å komme ut av sykesituasjonen gjorde underverket for oss alle. Endelig var vi en helt normal liten familie.
Isolasjon.
Det eneste var at vi måtte holde oss unna all smitte. Så vi fikk lite besøk den første vinteren, da vi ikke kunne ta imot barnehagebarn, folk som hadde eller nylig hadde vært syk, vi kunne ikke gå på kjøpesenter osv. Mange ting å tenke på. Så vi var rimelig isolert. Og selv om vi stortrivdes var det litt sårt å ikke få vise frem gullet til alle:o) Alle mødre kjenner vel igjen den følelsen der, regner jeg med.
Lite hjelp fra helsevesenet!
Jeg har hele tiden vært veldig misfornøyd med hvordan sykehus, leger og sykepleiere har oppført seg og taklet ting. Men med noen unntak selvfølgelig. Man er i en veldig vanskelig situasjon som går over lang tid, og jeg forventet å bli bedre tatt vare på. Og at vi som en ny liten familie skulle bli bedre tatt vare på. Dette er et område det kan gjøres utrolig mye i. Og det gjelder egentlig mest småting, som hadde gjort det lettere for foreldre og andre pårørende, særlig i tiden etter fødselen og senere mens man er på sykehuset. En annen ting er at helsestasjonen burde blitt koblet inn mye tidligere, slik at de fikk lært seg mer om behovene en prematur, og foreldre til en prematur har. Bare det at vi ikke kan komme i kontakt med andre barn i tiden etter hjemkomsten var en veldig vanskelig ting å få igjennom på helsestasjonen. Jeg fikk det til slutt som jeg ville, men etter at jeg hadde sagt at det ikke ble aktuellt å ta ham med når det var andre barn der. Premature tåler jo veldig lite, så de skal jo helst ikke bli smittet av noe det første året.
Fysioterapeut har vi også fått, og det har vært en positiv opplevelse. Og ikke minst en trygghet. Man er jo livredd for at det skal komme senskader, men fysioterapeuten har hele tiden vært veldig positivt og forklart grundig når det er ting vi har spurt om
En skikkelig gladgutt!
Marcus er nå en stooor gutt på 13 mnd. Han er nesten ti ganger så stor som han var da han ble født. 8.3 kg og 73 cm lang!!! En skikkelig gladgutt er han, og mamma og pappa er selvfølgelig verdens stolteste!!
