RISTE BABY: Noen situasjoner kan bli så krevende at vi mister kontrollen og handler i affekt, men det å riste eller legge en baby hardt ned i sengen kan få alvorlige konsekvenser. ILLUSTRASJONSFOTO: NTB Scanpix
RISTE BABY: Noen situasjoner kan bli så krevende at vi mister kontrollen og handler i affekt, men det å riste eller legge en baby hardt ned i sengen kan få alvorlige konsekvenser. ILLUSTRASJONSFOTO: NTB Scanpix Vis mer

Riste baby

Marita ble stadig mer hardhendt med babyen: - Jeg ba om hjelp i tide

- Skremmende at jeg kunne bli så syk av fødselsdepresjon, sier Maria som oppfordrer andre til å søke hjelp.

Publisert

«Hvorfor har jeg laget nok et barn som bare skriker, er det noe galt med meg? Jeg har jo fått to barn tidligere, hvorfor fikser jeg det ikke?».

Denne typen selvbebreidelser dominerte Marita Rendals (37) tanker da hun for fem år siden trasket frem og tilbake i hjemmet sitt med en illskrikende baby på armen.

Situasjonen var for så vidt velkjent. Seks år tidligere hadde hennes andre barn mer eller mindre grått konstant i ni måneder. Etter utallige legebesøk og behandlinger hos ulike terapeuter, fant de ut at barnet hadde en låsning i ryggen.

Marita måtte derfor overtale ektemannen Kenneth til å få et tredje barn.

– Jeg tenkte at jeg denne gangen skulle gjøre alle de «riktige tingene», alt jeg følte jeg ikke hadde fått så godt til med de to første. Dette ville bli vårt siste barn og vi skulle bare kose oss, men så ballet det på seg fra dag én, forteller hun.

Mistet gradvis kontroll over situasjonen

Ingenting skal bli slik Marita har sett det for seg. Datteren har kolikk og må bæres og bysses, hun gråter og vil ikke sove. Det hele forsterkes av minnene fra den forrige barseltiden og de tunge følelsene kommer med full styrke.

– Vi var tilbake i det samme helvetet som vi hadde hatt med unge nummer to og jeg følte at det hele var mitt ansvar. Jeg hadde jo to barn fra før og følte at jeg burde kunne dette nå.

– Det var vanskelig å si høyt hvor tøft jeg syntes det var. Mannen min forsøkte å hjelpe etter beste evne, han tok seg av de to andre men slet også med sine følelser. På helsestasjonen spurte de meg om det gikk bra med ammingen og om hun spiste nok, men jeg sa egentlig bare ja på autopilot.

– Jeg forsøkte forsiktig å si at det var litt tøft, men følte at det ikke var rom for å si at jeg egentlig ønsket å kvele henne og at situasjonen eskalerte for hver eneste dag.

Gradvis mister Marita kontrollen over situasjonen. Hun blir stadig mer brå i stellet av datteren. Litt mer hardhendt når hun skal gi henne smokken og hun klapper ryggen hennes litt hardere enn før når hun skal få henne til å rape.

For å slippe å ha datteren så nær hele tiden begynner hun å gå turer, lange trilleturer alene med babyen i vogna. Det føles tryggere fordi hun ikke lengre stoler helt på sin egen reaksjon.

– Selv om jeg kanskje ikke så det så tydelig der og da, så kjente jeg på at det ikke føltes bra fordi jeg ble mer og mer sint. Jeg tenkte at dersom jeg hadde henne i vognen kunne jeg holde følelsene i sjakk og beskytte henne.

– I ettertid har jeg skjønt hvor bra dette var. Jeg fikk roet meg ned samtidig som jeg fikk frisk luft og være i aktivitet. Men jeg har også tenkt på at hvis jeg ikke hadde gjort dette, så tror jeg faktisk at jeg kunne ha ristet henne i hjel. Det er en skremmende tanke som jeg må leve med.

GIKK LANGE TURER: - I ettertid har jeg skjønt hvor bra dette var, sier Marita. FOTO: Privat
GIKK LANGE TURER: - I ettertid har jeg skjønt hvor bra dette var, sier Marita. FOTO: Privat Vis mer

Så seg selv riste barnet

Vendepunktet kommer en formiddag etter nok en søvnløs natt. Ektemannen er på jobb og de to eldste er i barnehagen.

Marita er alene med babyen og kjenner hvordan frustrasjonen begynner å ta overhånd. Datteren vil ikke sove, vil ikke spise, vil ingenting. Hun bare gråter.

– Jeg kjente på at dette ville bli enda en dag i det samme helvete. Jeg ble bråere og bråere, og slengte henne fra meg i saccosekken. Så tok jeg henne opp igjen, gikk rundt i gangen mens jeg bysset henne og forsøkte å roe ned gråten.

– Jeg tenkte at jeg kanskje skulle la henne ligge ved siden av meg i senga. Jeg gikk til slutt inn på soverommet, så på den skrikende babyen min, holdt henne fra meg, ristet henne og heiv henne ned på senga.

Marita har valgt å være åpen med sin historie i håp om å kunne hjelpe andre i samme situasjon. Det er imidlertid fortsatt vanskelig å snakke om det som skjedde denne dagen og ikke minst hva som kunne ha skjedd.

– Det var så rart, det var akkurat som jeg så meg selv utenfra. Jeg så at jeg stod der og ristet henne. Jeg så at jeg heiv henne fra meg, men jeg klarte ikke stoppe det. Jeg ble bare stående, men da var det akkurat som om jeg våknet.

Forstod at hun måtte ha hjelp

Marita kjenner at hun ikke lenger tør å være alene med datteren. Hun ringer til mannen sin og sier at han må komme hjem med en gang fordi hun har gjort noe forferdelig og at hun er redd for at hun kan komme til å gjøre det igjen.

Deretter ringer hun Mental Helses hjelpetelefon.

– Jeg fortalte dem at jeg hadde ristet ungen min og at noen måtte hjelpe meg. De roet meg ned, sa at de så meg og forstod meg. De fikk meg til å tenke på hvem jeg kunne ta kontakt med på hjemstedet mitt for å få hjelp.

– De roste meg også for at jeg hadde ringt mannen min. De sa; «Vi vet du gjør så godt du kan. Dette er ikke din feil, du har ikke valgt dette. Du har en fødselsdepresjon.»

BA OM HJELP: Marita kjente at hun stadig mistet kontroll over situasjonen, men klarte å be om hjelp i tide. FOTO: Privat
BA OM HJELP: Marita kjente at hun stadig mistet kontroll over situasjonen, men klarte å be om hjelp i tide. FOTO: Privat Vis mer

Nylig lanserte Stine Sofies Stiftelse sammen med Mental Helse Foreldresupport som er en egen landsdekkende supporttelefon og -chat for vordende og nybakte foreldre.

Et av målene er å være med på å redusere antall barn som blir utsatt for foreldre som blir uforsiktige fordi de er i en ekstrem situasjon.

– Noen ganger kan situasjoner bli så krevende at vi mister kontrollen og handler i affekt. At det er farlig å slå eller sparke et barn er de fleste klar over. Men at det å legge barnet hardt ned i sengen eller å riste hardt i barnet også kan være veldig farlig, er det ikke like mange som er oppmerksomme på, sier Sigrid Øyen Mull, prosjektleder for Foreldresupport.

Risting kan føre til alvorlige konsekvenser, og i verste fall gjøre at barnet får skader for resten av livet eller at det dør. Ettersom et lite barn har veldig tungt hode og en nakke som ikke er ferdig utviklet er risting ekstra farlig.

- Å be om hjelp viser styrke

Dersom du kjenner at du er i en situasjon hvor det er vanskelig å tenke klart, kan det ifølge Mull være lurt å legge barnet på et trygt sted, gå vekk og ta en pause for å få kontroll på situasjonen.

– Det er bedre for barnet ditt å ligge å gråte en stund mens du samler tankene og gjenvinner kontroll enn at du utsetter barnet ditt for harde og ukontrollerte bevegelser. Som en avledning videre er det et godt råd å be om hjelp- og da er vi ved Foreldresupport klare til å ta imot deg og din frustrasjon og dine bekymringer. Vi er der for å trygge situasjonen der og da- når det koker som verst og frustrasjonen er på topp.

– Allerede ved å kontakte oss har du selv tatt et viktig steg for å trygge både ditt barns og din egen situasjon! Å be om hjelp viser styrke.

Marita synes Foreldresupport er et kjempeviktig tiltak, da hun peker på at slike situasjoner ofte kan skje om natten når alt er stengt og du ikke har noen andre du kan ringe.

– Det at vi nå har fått en supporttelefon er et unikt og veldig sårt tiltrengt tilbud. Det er jo gjerne om kvelden når du skal legge ungen eller om natta når du sitter der og desperat forsøker å få barnet til å sove, at ting blir vanskelig. Jeg tror dette vil bety mye for mange. Hadde jeg hatt dette tilbudet, hadde jeg kanskje ringt tidligere.

Etter at hun ble frisk igjen, skrev Marita et innlegg i Aftenposten om hva fødselsdepresjonen gjorde med henne. I etterkant haglet det inn meldinger fra mødre over hele landet som hadde det på samme måte og som lurte på hvor de kunne få hjelp.

Selv fikk hun samtaleterapi for å komme seg gjennom fødselsdepresjonen. Gjennom NAV fikk også Maritas ektemann mulighet til å overta hennes permisjon mens hun ble sykemeldt. Med støtte og involvering fra de riktige instansene klarte familien å komme seg videre.

– Jeg skjønte da at jeg var en av de heldige som bor i en kommune med et godt tilbud, noe ikke alle har. Når man står midt oppe i en slik situasjon kan man ikke vente et halvt år på hjelp, tenk på hvor mange barn som kan bli ristet i hjel på den tiden og familier som kan bli ødelagt, sier hun.

Be om hjelp før det er for seint

Marita har engasjert seg sterkt i arbeidet for mental helse under graviditeten og etter fødselen, og er en av grunnleggerne av Landsforeningen 1001 dager. Budskapet hennes til mødre som havner i samme situasjon er først og fremst at de må vite at de ikke er alene.

– Vær så snill, ring noen før det er for seint. Det er ingen skam, selv om det føles sånn der og da. Det er faktisk helt normalt å ha det sånn, men man må tørre ta den telefonen og be om hjelp.

– Det er skremmende å tenke på hvor syk i hodet jeg rakk å bli på bare fire måneder. Fødselsdepresjonen kommer snikende og plutselig er det for seint. Vi må derfor forebygge mer og ha flere tiltak på plass slik at vi klarer å ta det før det blir så stort. Vi har en jobb å gjøre.

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer