SELEKTIV MUTISME: Det som kjennetegner barn med selektiv mutisme er at de gjerne snakker hjemme med foreldre og søsken, men at de er tause på skolen og i barnehagen. Foto: Vitaliy Karimov/NTB Scanpix
SELEKTIV MUTISME: Det som kjennetegner barn med selektiv mutisme er at de gjerne snakker hjemme med foreldre og søsken, men at de er tause på skolen og i barnehagen. Foto: Vitaliy Karimov/NTB ScanpixVis mer

Selektiv mutisme

«Marte» snakket knapt med noen i barnehagen og på skolen. Først i tredje klasse fikk foreldrene vite hvorfor

- I ettertid skulle vi ønske at noen hadde spurt tidligere om hvorfor hun var så stille.

Barn med selektiv mutisme får gjerne være tause i mange uker og måneder før omgivelsene reagerer, og foreldrene får kanskje ikke vite om det før problemet er så låst at barnet ikke klarer å komme seg ut av det, forteller Heidi Omdal.

Hun er førsteamanuensis ved Institutt for pedagogikk ved Universitetet i Agder og forfatter av boken «Når barnet unngår å snakke. Selektiv mutisme i barnehage og skole.»

– Det som kjennetegner disse barna er at de gjerne snakker hjemme med foreldre og søsken, men at de er tause på skolen og i barnehagen. Men det finnes forskjellige grader; noen er tause med både voksne og barn, mens noen bare er tause med voksne. Noen stenger også av for det non-verbale, slik at de ikke bruker kroppsspråk eller vegrer seg mot å kommunisere gjennom å skrive ned beskjeder, forklarer hun.

Snakket kun med to barn i barnehagn

En som kjenner hvilke begrensninger denne lidelsen kan ha og hvordan det kan påvirke en hel familie, er «Åse» som er mamma til tolv år gamle «Marte». Av hensyn til datteren ønsker hun å fortelle deres historie anonymt.

Selv om hun og ektemannen fikk tilbakemeldinger fra barnehagen om at datteren var veldig stille og beskjeden, var det ingen som reagerte nevneverdig på at Marte stort sett var taus.

– I barnehagen snakket hun bare med to andre barn og aldri med noen av de voksne eller når voksne var i nærheten. Hun snakket heller ikke med mange av slektningene våre, selv ikke bestefaren som bor i samme hus som oss.

– Vi trodde det bare var slik hun var da hun allerede som baby var veldig rolig og ikke så interessert i å ha kontakt med så mange andre. Hun ligner på faren sin som også var på samme måten som liten og som fortsatt kan synes det er vanskelig å snakke i enkelte sammenhenger, forteller Åse.

Selv om barnehagetiden gikk noenlunde greit, ble ting en god del verre da Marte begynte på skolen og møtte en større forventning fra omgivelsene om å måtte snakke.

– Det var tøft fordi hun ikke klarte å spørre om ting hun lurte på og hun mistet derfor mye fagmessig. Hun kunne snakke med noen i klassen, men med en gang hun så en lærer i nærheten var det helt stopp. Vi hadde en ferdig skrevet lapp i pennalet som hun kunne gi til læreren når hun ville gå på do, men det ble etter hvert vanskelig å legge frem den også fordi hun da fikk så mye oppmerksomhet.

– I en periode nektet hun helt å gå på skolen og når hun først gikk dit klarte hun bare å være der i en time. Hun brukte så mye energi på å frykte at noen skulle spørre henne om noe, at hun ble helt utslitt etter kort tid. Jeg satt bare og ventet på å få telefon fra skolen om at jeg måtte komme og hente henne, forteller Åse.

Oppstår ofte i overganger når barnet føler seg utrygt

Selektiv mutisme defineres innen psykiatrien som en sosial angst, men Omdal som har forsket på temaet siden 1998, mener derimot at det dreier seg om en type fobi.

– Barn med selektiv mutisme trenger ikke nødvendigvis være spesielt sjenerte. De vil gjerne være sammen med andre og kan ofte være den mest sosiale i søskenflokken. Men vi ser at det er noe mer av dette i familier hvor foreldrene har vært eller er sjenerte, selv om de kanskje ikke har hatt det med en like stor konsekvens. Det er imidlertid vanskelig å vite om det skyldes gener eller om det er tillært, sier hun.

Ifølge Omdal oppdages selektiv mutisme vanligvis når barnet er rundt to-tre år gammelt, og ofte er det de ansatte i barnehagen eller helsesøster som først legger merke til problemet. Internasjonale studier viser at det rammer cirka en prosent av alle barn.

FORSKER PÅ SELEKTIV MUTISME: Heidi Omdal mener lidelsen på mange måter kan minne om en spiseforstyrrelse hvor man ønsker total kontroll over hva man spiser. Foto: Privat
FORSKER PÅ SELEKTIV MUTISME: Heidi Omdal mener lidelsen på mange måter kan minne om en spiseforstyrrelse hvor man ønsker total kontroll over hva man spiser. Foto: Privat Vis mer

– Selektiv mutisme oppstår ofte i overganger, for eksempel når barnet skal begynne i barnehagen, gå fra liten til stor avdeling i barnehagen eller i overgangen til skolen. Slike situasjoner kan gjøre barnet utrygt og det finner derfor trygghet i tausheten.

– Det er også noe tvangspreget og kan minne om en spiseforstyrrelse hvor man har total kontroll over hva man spiser. På samme måte er det med selektiv mutisme; ingen kan tvinge deg til å snakke før du selv er klar for det, sier hun.

Miljøet rundt barnet er ifølge Omdal også med på å opprettholde og noen ganger forsterke lidelsen.

– Dette er ofte følsomme og sensitive barn, som er redd for å få for mye fokus rettet mot seg selv. Det å plutselig skulle begynne å snakke etter måneder og år i taushet oppleves som vanskelig fordi det vil innebære mye oppmerksomhet fra andre. Noen voksne jeg har snakket med forteller at de faktisk måtte bytte miljø for å klare å snakke, de klarte ikke å gjøre det der alle kjente dem.

LES OGSÅ: - Jeg tror noen foreldre gruer seg for å ha diabetesbarn på overnatting

Isolerte seg stadig mer

Utenom skoletid begynte Marte å isolere seg stadig mer. – Barnebursdager var for eksempel kjempevanskelige. Jeg måtte alltid være med og da satt hun som regel ved siden av meg eller på fanget mitt hele tiden, forteller moren.

– Hun hadde også en periode hvor hun begynte å skrive mer lapper til oss foreldre og snakket stadig mindre med oss. Dette gjorde oss veldig bekymret for hva som ville skje og om hun ville slutte å prate med oss også!

Først da hun gikk i tredje klasse på skolen fikk foreldrene vite at Martes problemer med å prate var en egen diagnose. Gjennom en lærer fikk de informasjon om selektiv mutisme og de kontaktet da PPT som henviste dem videre til BUP. Her fikk Marte grundig utredning og blant annet tilbud med samtaleterapeut sammen med foreldrene.

– Da vi fikk høre om selektiv mutisme, så vi at det jo var akkurat slik Marte er. I ettertid skulle vi ønske at noen hadde stilt spørsmål om hvorfor hun var så stille, tidligere. Men vi har hatt et nært samarbeid med BUP og har sammen med dem funnet veien videre.

– En viktig del av behandlingen var at vi skulle skape trygghet og forutsigbarhet for Marte på skolen, samtidig som vi skulle presse henne litt ut i situasjoner. Men det var ikke alltid så enkelt og jeg husker spesielt godt en gang da hun hadde et sterkt ønske om å kunne besøke en venn. Sammen forberedte vi oss på hvordan hun skulle greie det, hva hun skulle si og gjøre, men når hun kom dit så låste det seg helt for henne. Det var en stor nedtur for henne og skikkelig vanskelig for oss foreldre. Det har mange ganger vært veldig vondt å se hennes smerte, forteller Åse.

Ble et helt nytt menneske

Vendepunktet skulle imidlertid komme når familien til slutt bestemte seg for å teste angstdempende medisiner.

– Vi vurderte i flere år om vi skulle begynne med medisiner, men vi ønsket å prøve alt annet først. Da vi til slutt bestemte oss for det, tok det bare noen uker før vi merket stor forskjell. Marte ble mye mer avslappet i kroppen og klarte å prate med stadig flere. Vi så på hele jenta at hun var et helt nytt menneske!

Mens hun tidligere kun klarte å snakke med ei venninne på skolen, snakker Marte nå med alle jentene i klassen og litt med noen lærere. Foreldrene har også merket forbedringer når det gjelder konsentrasjon og leksene går mye lettere enn før. Hun er heller ikke så sliten som hun var tidligere.

– Det siste året har hun klart å være på skolen hele dagen og hun har til og med overnattet hos venner og hos besteforeldrene sine. Hun har også begynt å snakke med bestefaren og tanten sin, noe som selvsagt gjorde dem veldig overrasket og glade.

– Skolen har vært flinke til å tilrettelegge ting for henne og ha et godt samarbeid med oss. For henne har det vært bra å vite at hun ikke har store forventninger til at hun skal snakke. Vi har helt fra starten valgt å være åpne om dette, gjennom å informere både elever og andre foresatte om hvordan det er å være Marte. På den måten har hun sluppet mye spørsmål og situasjoner som kan være vanskelig for henne, fordi folk vet det fra før. Jeg tror vi har fått mye igjen for denne åpenheten.

Åse forteller at de er positive med tanke på fremtiden og gleder seg over å oppleve stadige nye små, men for dem store, fremskritt.

– Etter hvert som hun har blitt eldre, har verden åpnet seg mer for henne. Hun skjønner mer og ser at hun har fått flere venner etter at hun har begynt å prate. Marte er kjempeglad i dyr og har et mål om å bli dyrlege, noe jeg håper og tror hun kan få realisert.

– Hun går også på en fin rideskole hvor de forstår utfordringene hennes. Her får hun kjenne mestring og at noen tør å gi henne ansvar, selv om hun ikke prater. Hesten forventer ikke at hun skal si noe og det har vært en veldig fin terapi for henne.

LES OGSÅ: Barnehageansatte kan si nei til å gi barnet ditt medisiner

Må få systematisk oppfølging

For å hjelpe barn som sliter med selektiv mutisme mener forsker Heidi Omdal at det er viktig at de får en god og systematisk oppfølging på skolen og i barnehagen.

– Helst bør det være en spesialpedagog og en assistent som jobber med barnet og som kan følge det opp på en systematisk måte. Sammen med en trygg voksen må barnet gradvis og i små steg eksponeres for det det er redd for.

– Foreldre må også tørre å gi utfordringer på fritiden, selv om de kanskje selv synes det er ubehagelig. Jeg ser dessverre at mange barn blir overbeskyttet, noe som kan bli veldig hemmende. Mange foreldre og lærere har fått høre at dette er sosial angst og at de derfor ikke må presse barnet, men det er nesten bedre å presse enn å ikke gjøre noe. Hvis barnet får sitte i fred og være taus og andre ikke forventer tale av det, vil det bare forsterke problemet. Cluet er å finne den rette balansen mellom støtte og utfordring.

– Det er også viktig at man snur de negative forventningene fra omgivelsene til en positiv forventning. I stedet for å si «han snakker ikke», så bør man heller si «han snakker ikke på skolen ennå, men han kommer snart til å begynne å snakke». Når barnet hører dette, vil det også få troen på at det går.

Tidlig innsats gir bedre prognose

Mens man i USA ofte medisinerer barn med selektiv mutisme, er man i Norge noe mer restriktive på dette området.

– Det skyldes at det er lite forskning på hvordan angstdempende medisiner påvirker barnehjernen og barnets utvikling. Men jeg forstår godt at noen foreldre velger medisin, dersom de ser stor fremgang og ikke merker bivirkninger hos barnet. Jeg har selv sett store endringer hos barn etter at de har begynt å bruke medisin, da de blir mer delaktige og kommuniserer mer.

– Men det er uansett viktig at man har en kombinasjon av tiltak, man løser ikke alt med medisiner, sier hun.

De fleste barn med selektiv mutisme vil ifølge Omdal, med god støtte fra omgivelsene klare å komme seg ut av det. Hun understreker imidlertid at tidlig innsats gir bedre prognose.

– Hvis man ikke får gjort noe med dette tidlig, kan det utvikle seg til sosial angst og gi barna dårlig selvbilde. Desto eldre barnet blir, jo vanskeligere er det å gjøre noe med det. Mens barn i barnehagen og i småskolen blir trukket mer med av andre i leken og de blir ofte hjulpet av de andre barna som snakker for dem, vil de som kommer opp i ungdomsskolen bli veldig ensomme fordi det der kreves at de deltar verbalt. I verste fall drar de det med seg inn i voksenlivet, noe som kan føre til at de ikke kan delta i arbeidslivet. Dette er et tema man trenger mer kunnskap om, både i barnehagen og i skolen.

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: