Grenseløst forelsket

Måtte føde uten ektemannen Austin til stede

- Jeg gråt ekstremt mye, sier Kristin.

GRENSELØST FORELSKET: Paret har blitt foreldre til en liten gutt. Foto: Ida Bergersen
GRENSELØST FORELSKET: Paret har blitt foreldre til en liten gutt. Foto: Ida Bergersen Vis mer
Publisert

Det er romjul. Snøen daler ned, og sørger for den ultimate julestemningen. Da jeg svinger inn på gårdsplassen utenfor huset på Lena, i Østre Toten, ser jeg en nedsnødd bil. På fremsiden av huset, står Austin Chukwdumebi (31) og måker snø. For under to uker siden, var han i Nigeria – uten aning om når han skulle få se kona si igjen – eller sin nyfødte sønn.

Og nå står han altså ute, iført boblejakke og lue, og måker snø. Snakk om kontraster.

«Hei, hei. Velkommen!» sier han med et bredt smil, og viser vei inn i gangen. Opp en trapp og inn i stua, står Kristin Pedersen (36). Hun viser stolt frem den snart seks uker gamle sønnen, David. Den bittelille gutten sover fredelig i sengen sin, med bibelen i umiddelbar nærhet.

Kristin og Austin er kjent fra tv-serien «Grenseløst forelsket». KK har tidligere intervjuet paret om hvordan de møttes, og hvor raskt det gikk fra en liten melding på Instagram – til bryllup. Det er i underkant av to og et halvt år siden de ble kjent.

I løpet av denne tiden, har Kristin besøkt Austin et par ganger, og han har vært noen måneder i Norge – før han ble nødt til å reise hjem. Den siste gangen var det ekstra tungt – da han måtte forlate sin gravide kone.

Ble ikke slik de hadde trodd

Kristin var i veldig god form under hele svangerskapet. Termindato var 12. desember, men på grunn av komplikasjoner, ble ikke fødselen slik hun hadde sett for seg. Kristin har en autoimmun sykdom, Sjøgrens syndrom, som førte til at morkaken sluttet å vokse. På grunn av det, sluttet babyen å utvikle seg som normalt. Og som om ikke det var nok, lå han i seteleie.

- Jeg hadde ukentlige ultralyder den siste tiden, og på siste undersøkelse 16. november, besluttet legene ved Gjøvik sykehus at jeg skulle til Lillehammer, hvor de har mer ekspertise på dette.

Fredag 17. november hadde Kristin sin siste dag på jobb i NAV, før hun skulle ut i fødselspermisjon. Hun leverte pc, mobil og annet utstyr, og kjørte til Lillehammer sykehus for å snakke med en lege om hvordan tiden fremover ville bli.

- Jeg hadde et sterkt ønske om å føde vaginalt, men på grunn av min tilstand og fordi David var så liten, ville det bli for risikofylt. Kroppen hans var så liten, og derfor ikke stor nok til å utvide fødselskanalen. Legene var redde for at hodet hans ville sitte fast under fødselen – noe som ville sette begges liv i fare. Derfor tok legene en avgjørelse på at jeg skulle få keisersnitt. Og det skulle skje førstkommende mandag.

Ikke mye tid til forberedelser

Kristin hadde sett for seg å bruke de siste tre ukene før termin på å forberede seg, men det ble ikke mye tid til forberedelser.

- Det er veldig rart å få en time på sykehuset, hvor du skal bli mamma.

- Det var veldig skummelt, sier Austin, som sitter ved siden av og vugger sønnens seng.

Ekteparet snakket mye sammen denne perioden. Det dukket opp mange tanker og bekymringer.

- Alt du vil er at barnet skal være friskt. Når det ikke går etter planen, kommer frykten, og du kan ikke kontrollere det. Jeg gråt ekstremt mye, sier Kristin.

Stor risiko

Å føde barn i Nigeria er noe helt annet enn å føde barn i Norge. Ifølge FN var det 917 av 100.000 nigerianske kvinner som døde grunnet komplikasjoner i forbindelse med graviditet eller fødsel, i 2017.

WHO estimerer at 19 prosent av alle dødsfall grunnet graviditet eller fødsel på verdensbasis, skjer i Nigeria.

Hvert 13. barn som blir født i Nigeria dør før det blir ett år gammelt. Ett av åtte barn blir aldri fem år, ifølge UNICEF.

- Å føde barn i Nigeria er kjempeskummelt. Jeg var livredd for å miste både min kone og sønn – jeg ville ikke bli enkemann. Men jeg ønsket ikke å videreføre min frykt til Kristin, så jeg prøvde å være sterk for henne, forklarer Austin.

Austin innrømmer at han ofte gråt etter samtalene deres, men han ville ikke fortelle om det da han var redd for at Kristin skulle bli enda mer engstelig.

- Det var fryktelig vanskelig å være i Nigeria, og vite hvor tøft Kristin hadde det. Jeg kunne ikke holde rundt henne og trøste henne. Det eneste jeg kunne gjøre, var å være tilgjengelig på telefon til enhver tid.

Komplisert

Da Kristin fikk vite at hun skulle ta keisersnitt, kom det enda flere bekymringer. Hvordan skulle hun klare å ta vare på babyen alene, når hun ikke engang kunne løfte ting?

Kristin ringte til Utenriksdirektoratet (UDI) for å spørre hvor lang tid de så for seg å bruke på søknaden deres om familiegjenforening. Hun fikk beskjed om at det var lang kø, så de kunne ikke forvente å få noe svar. Da hun gikk inn på nettsiden deres, sto det at de jobbet med søknader sendt inn i desember 2022, og de hadde søkt i juni 2023.

- Jeg ønsket så inderlig å være sammen med Austin – spesielt denne perioden. Hele situasjonen ble plutselig veldig komplisert.

En selvfølge

Foreldrene til Kristin var med henne til fødestua. Det var en selvfølge for dem, Kristin trengte ikke engang å spørre.

- Noen ganger kan jeg være litt for modig og selvsikker, og tenker at jeg kan klare ting selv. Men jeg har skjønt at det ikke er meningen at man skal klare alt alene i livet. Jeg trengte å ha med meg noen, og ettersom jeg ikke visste når Austin kunne komme, hadde jeg ingen andre alternativer. Det var egentlig bare én av dem som kunne være med på fødselen, men begge fikk lov, smiler hun.

Foreldrene til Kristin sørget for å holde Austin oppdatert via FaceTime.

- Jeg var den første som så David etter dem. De har virkelig støttet meg masse. De er ikke redd for meg, selv om jeg kommer fra en helt annen kultur. De har vært helt enestående, skryter han.

Alt gikk bra med både mor og barn under keisersnittet, men da epiduralen gikk ut, veltet smertene over Kristin.

- Jeg har aldri kjent på så sterke smerter før. Øynene mine var bare to elver. Jeg hadde ikke fått nok smertestillende, så jeg måtte få mer smertestillende intravenøst. Bortsett fra det, gikk alt fint.

Lille David veide rett over 2000 gram. De var på sykehuset i 10 dager, og de neste tre ukene bodde de hos Kristins foreldre.

- Det var ganske tøft i starten. Jeg hadde nok klart å være alene den første tiden om jeg måtte, men det ville vært tungt. Å ha en mamma og pappa som vil hjelpe til, er en kjempevelsignelse. Jeg kan ikke snakke for mye om det, for da begynner jeg bare å gråte, sier Kristin.

- De elsker David veldig mye. Alle gjør det. Og det er nettopp det navnet hans betyr: Den som er elsket.

DEN SOM ER ELSKET: Navnet er langt ifra tilfeldig. Foto: Ida Bergersen
DEN SOM ER ELSKET: Navnet er langt ifra tilfeldig. Foto: Ida Bergersen Vis mer

Spurte om prioritering

Til tross for god hjelp, var savnet etter Austin stort. Kristin besluttet å sende et brev til UDI og spørre om prioritering.

- Jeg spurte fastlegen min om han kunne uttale seg vedrørende min helsetilstand, og da fikk jeg en legeerklæring som belyste situasjonen.

Søknaden ble sendt da David var to dager gammel. En uke senere, kom det et brev fra UDI.

- Jeg jobber i NAV, så jeg vet at de gangene man får svar fort, er det som oftest et dårlig tegn.

Kristin hadde lave forventninger da hun åpnet brevet. Men til hennes store overraskelse, var søknaden om familiegjenforening godkjent. Lettelsen var enorm, og hun kastet seg over telefonen og skrev til Austin at han måtte ringe henne så fort han våknet.

- Da jeg så meldingen begynte jeg å be. Jeg var så redd for at det hadde skjedd noe galt, så da jeg fikk vite ta jeg kunne reise til Norge igjen, klarte jeg nesten ikke å tro det, sier Austin opprømt.

Han startet umiddelbart å se etter muligheter for å fly til Norge. Først og fremst trengte han penger til å dekke den lange flyreisen. Han har noen misjonærvenner i USA, som han har jobbet for tidligere, som gledelig ville hjelpe han med midler til reisen.

Første møte med sønnen

18. desember kom Austin til Norge, og han fikk se sønnen sin for første gang. Han tar ikke lett på papparollen. Man kan se at det betyr utrolig mye for han.

- David er den beste julegaven jeg kunne fått. Å bli pappa, å bringe et liv til verden… det betyr så mye. Jeg ønsker at David skal se på seg selv som spesiell – for det er han virkelig.

- Følte du en tilknytning til David med det samme?

- Ja. Det gjorde jeg også selv om jeg var i Nigeria – jeg følte han alltid. Jeg var så redd for han, og drømte masse om han. At vi spilte fotball sammen, sier Austin med et smil.

- Om han vil spille fotball støtter jeg han, men jeg skal ikke pushe han til å gjennomføre det jeg aldri klarte, sier Austin, som tidligere var fotballspiller, men måtte gi seg på grunn av en kneskade.

«Jakten på kjærligheten»-paret Ben Frogner og Sigrid Tolsby snakker om fremtiden. Video: Lina Hekkli. Vis mer

- Men du håper at han vil spille fotball?

- Ja, ja, sier han, mens Kristin ler på sidelinjen.

- Da ville jeg blitt veldig glad! Men jeg skal støtte ham uansett hva han ønsker å gjøre, sier Austin.

David begynner å skrike. «Er du hangry?» spør Kristin, og sørger for at han får i seg mat. Appetitten er det i alle fall ikke noe å utsette på, forklarer hun.

Første jul i Norge

Austin har nå opplevd sin første jul i Norge. Overflod av mat og gaver er noe helt annet enn hva han er vant til.

- Jeg har skjønt at norske tradisjoner sitter dypt, og at familietid er ekstra viktig i julen. Jeg synes det er veldig fint. Men det er vanskelig for meg å sitte her med familien min og spise, og tenke på familien min i Nigeria som ikke har noen ting. Jeg er til stede, men samtidig er jeg ikke det. Hva enn som skjer med dem, rammer meg også, sier Austin, før han fortsetter:

- Kristin hjelper meg med å innse at jeg ikke klarer å hjelpe alle. Og det er ikke alle som vil meg vel. Derfor måtte jeg være veldig forsiktig med hvem jeg kunne fortelle ting til, mens jeg ennå var i Nigeria. Det var veldig få som visste at Kristin var gravid. Jeg måtte holde det skjult, for å beskytte både henne, og meg selv, forklarer han.

Blir inkludert

Kristin forteller at folk i nærområdet er veldig flinke til å inkludere Austin, og at de har fått flere middagsinvitasjoner.

- Han er en veldig jovial, varm person, som det er lett å elske. Jeg elsket han fra sekundet vi begynte å snakke sammen, men jeg kunne ikke si det – jeg følte at det kom så fort, og at jeg måtte holde bittelitt tilbake. Men det var vanskelig. Han berører hjerter hvor enn han er, sier Kristin.

I tiden fremover har Austin planer om å lære seg norsk, og på sikt skal han finne en jobb så han kan bidra økonomisk. Svigerbroren hans forsøker å hjelpe han med det. Enn så lenge, prøver de å bli vant til den nye hverdagen. De har ikke fått på plass rutinene ennå, men de jobber med saken.

- De mest spennende temaene om dagen, er rap og promp, ler Kristin.

David ligger i armene til pappa, med store øyne, og et våkent blikk. Tilsynelatende veldig nysgjerrig på verden.

FAMILIELYKKE: Både Kristin og Austin er ekstremt takknemlige for å være en samlet familie igjen. Foto: Ida Bergersen
FAMILIELYKKE: Både Kristin og Austin er ekstremt takknemlige for å være en samlet familie igjen. Foto: Ida Bergersen Vis mer

Mange søvnløse netter

Selv om lykken er stor, er det også en påkjenning for de nybakte foreldrene. Det har blitt mange søvnløse netter. Alt er fortsatt veldig nytt for Austin, da det har vært en så stor omveltning i livet hans.

- I Nigeria var jeg vant til å våkne opp om morgenen, og umiddelbart begynne å stresse med å lete etter mat jeg skal spise den dagen. Det er sånn hodet mitt er programmert – hjernen min klarer ikke å slippe den tanken. Jeg tenker også at jeg må kysse Kristin for siste gang, og holde rundt henne før jeg drar igjen – men nå trenger jeg ikke å tenke sånn. Nå skal vi være sammen for alltid. Jeg er veldig takknemlig.

Kristin smiler mot ektemannen.

- Jeg har vært igjennom mye den siste tiden, men for Austin har det vært helt ekstremt. Jeg kan ikke forestille meg hvordan det er å være inni hodet hans nå – det må være helt «overloaded». Han hadde en lang reise fra Nigeria til Norge, hvor han knapt sov på to døgn, og så kommer han hit, til sønnen sin som holder han våken om nettene, sier Kristin med en liten latter.

- Ja, det blir mange søvnløse netter. Jeg er konstant trøtt. Men det er noe vakkert ved det også. Vi må nyte alle øyeblikkene, for de kommer aldri tilbake. Å få barn er en velsignelse, sier Austin.

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet